Alpint fjernsynsteater

En dagligdags hendelse i disse tider, og et reklame-knep et rutinert tv-publikum har lært seg å gjennomskue gjennom tiår med alpin verdenscup. At alpinstjernene er forpliktet gjennom sine lukrative kontrakter til å vise frem utstyret på denne overtydelige måten er noe alle vet, og vi flirer gjerne av skuespillet i målområdet.

Ser vi nøyere etter og glemmer kampen om hundredelene et øyeblikk, kan vi få mer ut av alpinstjernenes litt hjelpeløse rollespill. I et glimt blottstiller faktisk Aamodts lille gest til kameraene dette nettverk av gjensidige økonomiske avhengighetsforhold alpinsirkuset er filtret inn i. Aamodt hever sine fete honorarer fra rennarrangører og utstyrsfabrikanter, og betaler tilbake som levende annonse for oppdragsgiverne. Slalåmkjøringen er god underholdning for publikumsmassene foran tv-apparatene. I sin tur leverer de kommersielle tv-selskapene publikumet til sine annonsører, og får gode kroner tilbake, noe som igjen skaper arbeid for reklamebransjen. Glem heller ikke reklameverdien for vintersportsstedene og -landene. Eller rennarrangørene, som selger tv-rettighetene og reklamen på arenaen.

Det er neppe å ta for hardt i å hevde at idrettsfolk, mediebedrifter, arrangører - alle aktørene her danner et sluttet system - er gjensidig avhengig av de andres tilstedeværelse.

Denne gjensidige avhengigheten gjør det til tider anspente forholdet mellom journalister og utøvere både komisk og tilslørende. Utøvernes klager på journalistenes stadige ønsker om kommentarer og intervjuer støtter opp under en overvintret forestilling om at mediefolkene er et litt unødvendig og noe plagsomt vedheng til den egentlige, viktige aktiviteten (det samme kan tydelig merkes også hver gang Drillo snakker med journalister). Hvis bare en kunne trene og drive på med sitt uten alt dette maset!

Maset, som sikkert kan føles plagsomt nok, er faktisk en forutsetning for utøvernes økonomiske rikdom og status som folkehelter. Tradisjonelt er jo sportsjournalistens funksjon å leve med utøveren i glede og sorg, så å si forvalte fascinasjonen ved toppidretten. Mediene er altså uunnværlige, og uten dem - særlig fjernsynet - hadde ikke verdenscupen eksistert. Eller toppidretten i det hele tatt.

Poenget kan strekkes ut over sportens område. Toppidretten er nok bare et av de tydeligste eksemplene på at mediene er en integrert del av begivenhetene. Altfor lett tenker en, som idrettsfolkene, at mediene er noe som står utenfor og kikker inn på noe som ville foregått uansett. Tvert imot er mediene med på å konstituere det som foregår, som et av modernitetens gitte livsvilkår. Det gjelder også på politikkens område, og på økonomiens (tenk på nyhetenes innvirkning på børskursene).

Etter hvert som de økonomiske systemene av gjensidig avhengighet mellom sportsgrener og -utøvere, medier og arrangører utgjør en større andel av samfunnsøkonomien, bør nok journalister, enten fra sportsredaksjonene selv eller utenfra, ta en grundigere titt på idrettens økonomiske sider. Ikke minst kunne det være interessant å få vite i hvilken grad det forekommer integrasjon mellom interessene bak utøveren (sponsorer), arrangøren og tv-selskapet som får rettighetene, slik det har vært eksempler på i USA.

Selv om det har vært tilløp til slik fornyelse eller "normalisering" av sportsjournalistikken, dominerer fremdeles referatene fra konkurransene og stjernedyrkingen. Så mens vi venter på at noen skal komme og ødelegge idyllen, er det bare å bunkre inn nok brus, øl og potetgull til enda en helg sammen med Arne Scheie, Astrid Lødemel og alle de andre!

Mediekommentar i Morgenbladet nr 7, 17 februar 1995