La båndet gåJustisdepartementets lovforslag mot hemmelig båndopptak av samtale man selv deltar i har ikke høstet storm blant norske journalister, skal en dømme etter Journalistens leserbrevspalte og diskusjoner med kolleger. Heldigvis har NJ-ledelsen vært klar i sin fordømmelse av forslagene, men likevel er det grunn til å spørre hvorfor journalistene selv er så lunkne.Kikker man rundt bordet på en gjennomsnitts pressekonferanse i Oslo er det langt mellom båndopptakerne. De fleste noterer mer eller mindre flittig på medbrakte blokker, men det er neppe mange av kollegene som kan stenografi. Dagen etter ser man resultatet i avisene: Flere forskjellige versjoner av samme uttalelse fra samme pressekonferanse, gjengitt i direkte tale. Så hva var det egentlig som ble sagt? Vanligvis skaper ikke dette store problemer. Journalisten trøster seg med at hovedpoenget i kildens uttalelse er riktig gjengitt. Den rutinerte kilden vet at hun ikke kan vente ordrett gjengivelse, og kan eventuelt sikre seg ved å forlange å få referatet opplest på forhånd. Problemer oppstår likevel jevnlig. En kilde mener seg med rette eller urette feilsitert, og journalisten kan ikke dokumentere med annet enn håndskrevne notater. Hvem har rett? Journalisten står på sitt, men kan ha misoppfattet. Jobber man litt i utlandet, merker man fort at båndopptakeren er en selvfølgelig del av arbeidsutstyret blant kolleger. Kravene for sitering er enkle og ufravikelige: Direkte sitat gjengis ordrett fra båndet, "fikser" man på kildens uttalelser skal de gjengis som indirekte tale. Denne måten å jobbe på tar litt mer tid. Man må spole fram og tilbake på båndet, og kildene uttrykker seg ofte på en kronglete og lite sitatvennlig måte. Men presisjonsnivået øker drastisk, og alle problemer av typen krangler om hva som ble sagt forsvinner. Et ferskt, konkret, norsk eksempel på verdien av båndopptak er Stoltenberg-saken i fjor. Under Flyktningerådets representantskapsmøte i Oslo 31. mai, med et publikum av norske utenriksjournalister, holdt FNs fredsmekler foredrag om krigen i Bosnia. Blant uttalelsene var den nå berømte: "Etnisk krig? Jeg tror ikke det. De er jo serbere alle sammen". Fra Stoltenbergs munn var dette helt klart en uttalelse av internasjonal interesse. Men dersom Ny Tids Kjell Arild Nilsen (som den eneste!) ikke hadde latt båndspilleren gå under foredraget, hadde det aldri blitt noen sak (og jeg hadde ikke kunnet sitere Stoltenberg her). Nilsen kunne stått på sitt, men saken hadde antakelig kokt bort i diskusjoner om hvordan fredsmekleren faktisk ordla seg. Isteden ble selve båndopptaket en sak i seg selv da de andre mediene etter hvert forsto rekkevidden av Stoltenbergs uttalelser. Systematisk bruk av båndopptak i norske redaksjoner ville heve nivået på norsk journalistikk og skape ryddigere forhold. Det er i den sammenhengen Justisdepartementets lovforslag bør ses. En lov mot hemmelig opptak av samtaler man selv deltar i er et steg i feil retning. Den vil gi kilder muligheten til å nekte opptak, og i neste omgang trekke en uttalelse, dersom det de har sagt får ubehagelige konsekvenser. Andre vil rett og slett bli engstelige når de får vite at båndet går, og "legge bånd på seg", slik Diis Bøhn påpeker. Likevel er altså norske journalister lite provosert av lovforslaget, og årsaken synes klar: Rutinemessig bruk av båndopptak er faktisk så lite utbredt at de færreste føler seg berørt. Notatblokka er mer bekvem, og unøyaktighetene som følger med er tydeligvis til å leve med.
Olav Anders Øvrebø Innlegg i Journalisten nr 10, 7. juni 1996. |