OLAV ANDERS ØVREBØ

Et ubrytelig kretsløp?

Biblioteks- og forskeraktivisme mot rådyre vitenskapelige tidsskrifter har fått liten oppslutning i Norge til nå, men nye initiativer tyder på et voksende engasjement. Utgivelse av tidsskrifter er i dag noe av det mest lønnsomme et internasjonalt mediekonsern kan drive med.

Reed Elseviers økonomiske prestasjoner kan få enhver investor til å spisse ører: Med profittmarginer på over 30 prosent har forlaget som hovedsakelig utgir forsknings- og faglitteratur på få år avansert til å bli et av Europas største børsnoterte mediekonsern, med en markedsverdi på 125 milliarder kroner.

Den britisk-nederlandske gigantens produkter er vel kjent på norske biblioteker. Fagbibliotekene har lenge klaget over skyhøye priser på tidsskriftsabonnementer - priser som bare øker og øker. For tidsskrifter innen naturvitenskap, medisin og teknologi betaler et universitetsbibliotek gjerne titusener av kroner for et årsabonnement. Forlagsgiganter som Reed Elsevier og BertelsmannSpringer har skrudd opp prisene over en årrekke.

Dårlig handel
Etter hvert som biblioteker er blitt nødt til å si opp abonnementer har også enkelte forskere fått øynene opp for problemet. Publisering av artikler i vitenskapelige tidsskrifter er nemlig et særegent marked. Forskerne får ikke betalt for artiklene, det gjør vanligvis heller ikke redaktørene eller de eksterne forskerne som står for den såkalte fagfellevurderingen eller kvalitetskontrollen av artiklene (peer-review). Mange kritikere peker på at universitetene her gjør en svært dårlig handel: Først betaler de forskerne for tiden de bruker til å skrive sine artikler. Så kjøpes dette arbeidet tilbake i form av kostbare tidsskriftsabonnementer.

De siste årene har derfor ulike initiativer for å bryte opp de store forlagenes økonomiske dominans over vitenskapelig publisering fått oppmerksomhet i biblioteks- og forskerkretser. Tankegangen er at overgangen fra papirbasert til elektronisk publisering burde redusere kostnadene betraktelig, og slik gjøre det mulig å tilby de samme tjenestene til en langt lavere pris - eller gratis.

Ulike strategier
Flere strategier er blitt foreslått. En av dem er å oppfordre forskere (med hjelp av sine lokale biblioteker) til å arkivere elektroniske kopier av sine tidsskriftartikler på lokale servere, med enhetlige standarder som gjør materialet søkbart. En annen strategi er å utfordre forlagene ved å etablere nye, gratis eller rimelige elektroniske tidsskrifter. Disse to strategiene er blitt samlet i Budapest-initiativet for fri tilgang fra februar 2002.

Open Archives Initiative er en forening av universitetsbiblioteker fra hele verden. OAIs mål er å skape et desentralisert virtuelt bibliotek hvor verdens vitenskapelige utgivelser blir systematisk plassert og tilgjengelig over internett. OAI forsøker å presse de store forlagene til å løsne på sine opphavsrettsregler og tillate lokal arkivering.

Initiativet for fri tilgang som har hatt mest suksess hittil er Arxiv. Dette er en åpent tilgjengelig database hvor fysikere, matematikere og informatikere kan lagre kopier av sine artikler. Arxiv kan ses som en sentralisert versjon av de andre initiativene, og er plasssert ved amerikanske Cornell University.

Public Library of Science går inn for en modell der forskere (i praksis universitetene) betaler en liten avgift for å få publisert sine artikler. Selve tidsskriftene skal være gratis tilgjengelig. Denne pressgruppen starter i løpet av 2003 to nye tidsskrifter innen biologi og medisin, med ambisjon om å tiltrekke seg artikler fra de tyngste forskerne. Gruppen har sikret solid finansiering.

Blant de mer kjente initiativene er også Electronic Society for Social Scientists som arbeider for å starte rimeligere, elektroniske tidsskrifter innen samfunnsvitenskap og økonomi.

Lite handling
Ved norske fagbiblioteker uttrykkes det gjerne interesse for de internasjonale initiativene, men det er vanskelig å finne eksempler på norsk oppfølging. På en konferanse i Lund i Sverige sist høst kom det fram at Norge og Portugal er de to europeiske landene som har foretatt seg minst på området, ifølge førstebibliotekar Even Flood i ABMU.

- I Norge er det preget av treghet, rett og slett, sier Flood.

Unntak finnes imidlertid. Universitetsbiblioteket i Tromsø er medlem av det amerikanske nettstedet BioMed Central. I Oslo er Universitetsbiblioteket (UBO), Medisinsk fakultet og Rikshospitalet i ferd med å følge etter. På BioMed Central kan forskerne få sine artikler publisert i drøyt 60 ulike elektroniske tidsskrifter. Systemet for kvalitetsbedømming er det samme som i tidsskriftene som utgis av kommersielle forlag. En sentral forskjell er at artiklene er fritt tilgjengelige på BioMed Central idet de blir publisert.

UBO, Medisinsk fakultet og Rikshospitalet vil oppfordre alle sine forskere innen medisin til å vurdere publisering i BioMed Central. Slik kan forskerne bidra til utviklingen av et nytt system for vitenskapelig publisering i fritt tilgjengelige elektroniske tidsskrifter, fremholder overbibliotekar Arne Jakobsson ved Biblioteket for medisin og helsefag, UBO.

- Enkelte forfattere mener dette er genialt, andre er betydelig mer reserverte overfor det nye, sier han.

Et institusjonsmedlemskap i BioMed Central koster UBO 40.000 kroner i året. Til sammenligning kan abonnement på ett eneste tidsskrift fra et kommersielt forlag koste atskillig mer enn dette.

Jakobsson leder også prosjektet for elektronisk publisering ved Universitetet i Oslo (UiO). Hittil har prosjektet fokusert mest på å gjøre hovedoppgaver elektronisk tilgjengelig, men nå er planen å utvide dette til å omfatte også det de ansatte publiserer. UiO deltar i Open Archives Initiative, og elektroniske dokumenter som arkiveres ved universitetet skal følge OAI-standardene.

Oppsigelser
Ellers er det langt mellom konkret oppfølging av de internasjonale initiativene. Seksjonssjef Tove Knutsen ved Universitetsbiblioteket i Trondheim bemerker at initiativene diskuteres mye i fagmiljøene, uten at det arbeides direkte med dem.

Knutsen sier 2002 var et økonomisk sett brukbart år for biblioteket i Trondheim, men bare fordi det hadde vært igjennom "brutale runder" med oppsigelser av tidsskrifter tidligere. Hun peker på en sentral problemstilling: Forskernes førsteprioritet er å få sine artikler publisert i de prestisjetunge tidsskriftene, fordi det gir mest faglig gjennomslag og er godt for karrieren. Prestisjetidsskriftene er også ofte (men ikke alltid) de dyreste, og dette kretsløpet av økonomisk og kulturell kapital er vanskelig å bryte.

Forskerforbundets leder Kolbjørn Hagen sier han er klar over problemstillingen, men medgir at forskerne ikke har vært særlig aktive til nå.

- Forskerforbundet har ikke gjort noe hittil, men det er mulig vi burde sette det på dagsorden. Dette er et felt hvor markedskreftene ikke skulle få lov til å råde, sier Hagen. Forbundet organiserer 13000 forskere.

- Må gå foran
Høgskolen i Agder (HiA) har ambisjoner om å bli universitet om få år. Etter innflyttingen i nybyggene på Gimlemoen i Kristiansand i 2001 har biblioteket fått flotte og brukervennlige lokaler. Også på HiAs bibliotek merkes kostnadene ved innkjøp av tidsskrifter, men biblioteksjef Else-Margrethe Bredland sier disse problemene nok er større ved de tunge universitetene.

- Vi er en institusjon som er bygget opp fra lite og så har vi vokst og vokst, og det har hele tiden vært begrensninger på mengden av tidsskrifter vi har kunnet ha. Hvis du gikk ut og spurte de faglig ansatte på fakultetene ville nok de fleste si at de har for lavt tilfang av tidsskrifter, sier Bredland.

De internasjonale initiativene for å redusere avhengigheten av de store tidsskriftforlagene er registrert med interesse også på HiA, uten at oppfølging er blitt prioritert. Men Bredland er sikker på at biblioteket må gå foran for å skape bevissthet om problemstillingene.

- Vi må være de som sparker den ballen i gang , for det er nok ikke noen veldig oppmerksomhet i institusjonen som sådan uten at vi går først. Vi registrerer at tidsskriftene koster oss, men vi har ikke egentlig gjort så mye med det ennå. Forskerne våre har primært vært opptatt av å få økt publiseringsaktiviteten, sier hun.

HiA bruker om lag 1 million kroner i året på elektronisk informasjon, opplyser IT-koordinator Arthur N. Olsen. Som et mindre fagbibliotek slipper HiA atskillig rimeligere enn mange av de store. Ved HiA regner en med å bruke en stadig større del av budsjettet på elektroniske tidsskrifter.

- Vi har snakket i flere år om at vi vil ha en analyse av bruken av de trykte tidsskriftene våre, og da vil jo faktisk første skritt måtte være å få silt ut alle de som ikke brukes i det hele tatt. Det er sikkert en god del som bare står der, sier Bredland.

Nordisk senter
Ved siden av de første tegnene til handling på biblioteks- og forskerhold, tyder et svensk initiativ på at noe rører seg i fagmiljøene.

Lunds Universitets Bibliotek har nylig påbegynt etableringen av et nordisk ressurssenter for vitenskapelig kommunikasjon. Senteret vil informere og gi råd om en rekke problemstillinger knyttet til endringene i systemet for publisering av forskningsresultater. De internasjonale initiativene vil stå sentralt. Mange av dem har kommet fra USA.

- Nå må vi i Norden også gjøre noe konkret, sier prosjektleder Ingegerd Rabow.

Blant arbeidsområdene for senteret blir: Gi råd om tekniske spørsmål og opphavsrettsspørsmål, overvåke og informere om de ulike internasjonale initiativene og arrangere konferanser om temaet, og drive lobbyvirksomhet.

Rabow vil satse på en nettverksmodell med kontakter og eksperter i de andre nordiske landene.

- Vi vil invitere med forskere og beslutningstakere ved universitetene, slik at det ikke blir et biblioteksentrert prosjekt. På tross av at det er bibliotekene som mest har merket problemerne i den aktuelle organiseringen av vitenskapelig kommunikasjon, er dette i aller høyeste grad et anliggende for universitetene og forskningen, sier Rabow.

Publisert i Bok og Bibliotek nr. 1, 2003.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.