Et nytt dannelsesideal er i ferd med å finne sin form. Det navigerende menneske er litt bibliotekar, litt journalist og litt aktivist. Dets fremste ressurs er kunnskapen om hvor kunnskap finnes. Folket overtar folkeopplysningen.

Pling. En ny epost. Å åpne den er normalt en reflekshandling. Men her er det noe som skurrer, som får beskjeden "dobbeltklikk vedlegget" til å bråstoppe et sted på veien fra hjernen til pekefingeren. I emnefeltet står det "ILOVEYOU". Dette kan ha mange forklaringer. Men avsender er min sjef, og ham har jeg et utmerket forhold til, men lidenskapelig er det ikke. Et raskt nyhetssøk oppklarer saken. Iloveyou-viruset rammer denne dagen, 4. mai 2000, millioner av PCer verden over. Men ikke min, og jeg kan jobbe videre, ytterst fornøyd: Eposten var egentlig fra en virusprogrammerer, ikke fra sjefen, og sjefen lot seg lure, men det gjorde ikke jeg.

Det tok ikke lang tid før kjærlighetserklæringen kunne spores tilbake til Filippinenes hovedstad Manila, der den unge datastudenten Onel de Guzman havnet i politiets søkelys. Saken ble etter hvert henlagt fordi det ikke fantes noe lovgrunnlag å tiltale ham på. I intervjuer har Guzman innrømmet å ha "kokt sammen" viruset, men bare for bruk i en konflikt med en annen lokal hackergruppe, ikke for å spre det. Uansett er det sannsynlig at fiskersønnen Guzman, som forlot landsbyen der han vokste opp for å studere i Manila, var med på å slippe løs et virus som gjorde skade for milliarder av dollar, skal en tro estimater.

Historien om Iloveyou-viruset er et paradeeksempel på hvordan det 21. århundres nettverkssamfunn øker den gjensidige avhengigheten mellom land, bedrifter og enkeltmennesker. Den antatt sterke part i en maktrelasjon må forbauset erkjenne sin nyoppdagede sårbarhet. Enkeltpersoner med initiativ og motivasjon har fått langt kraftigere virkemidler til sin disposisjon. Dette individet utstyrt med hyperressurser dukker hyppig opp i diskusjoner om risikosamfunnet, gjerne ledsaget av advarsler og bekymring. Det er ikke så overraskende. Nye utviklingstrekk, spesielt når teknologi er involvert, fortolkes alltid først som trusler. Dette mønsteret har gjentatt seg for hver ny medieteknologi som er blitt introdusert, fra film via radio og tv til internett. Men for en gangs skyld skal det ikke dreie seg om risikovurdering eller trusselbilder, fragmentering, informasjonsstress, terrorisme eller datavirus. Virkelighetsflukt? Neida. Kall det heller en hyllest til det navigerende menneske.

Litt journalist
"Leserne mine vet utvilsomt mer enn meg". Til å komme fra en journalist er dette en drastisk innrømmelse, men spaltisten Dan Gillmor i California-avisen San Jose Mercury News er da heller ikke helt representativ for yrkesgruppen. Gillmor har dekket sitt spesialområde informasjons- og kommunikasjonsteknologi i en årrekke, han har en evne til å plukke opp viktige historier før alle andre begynner å prate om dem, og tar selv teknologien i bruk - ikke alle journalister gjør det.

Over lengre tid har Gillmor observert og kommentert hvordan stadig større deler av befolkningen er begynt å ta i bruk kommunikasjonsteknologi til egne formål - til å kommunisere med hverandre, men også til å publisere sine egne tekster, bilder og lyd på nettet. Han har merket hvordan leserne er blitt mer aktive: Noen sender ham epost med tips, kommentarer og korreksjoner, andre legger heller ut sine egne synspunkter på det han skriver direkte på sine egne nettsteder. Flere og flere lesere deltar på disse måtene aktivt i den journalistiske produksjonsprosessen, og derfor snakker Gillmor ikke lenger om medienes publikum, men om "det tidligere publikum".

8. april i år la Gillmor ut en invitasjon til leserne på sin weblogg "EJournal". Han ba om hjelp til arbeidet med sin nye bok, som skal drøfte "hva som skjer med journalistikk og samfunn når enhver leser kan være skribent, redaktør, produsent, osv." Invitasjonen var supplert med en omfattende disposisjon av forfatterens ideer så langt. Gillmor hadde ikke overvurdert sitt "tidligere publikum", og epostkassen hans begynte straks å fylles opp med reaksjoner. Dermed har Gillmor på et vis alt fått bekreftet sin sentrale tese: Mens nyhetsredaksjoner frem til nå har operert som om nyhetene var en forelesning for et taust lyttende publikum, vil morgendagens nyhetsproduksjon ligne mer på en samtale eller et seminar. Gillmor spiller ikke fremtidsmusikk. Eksemplene hoper seg opp allerede. Her skal jeg nøye meg med å nevne ett.

Michele Catalano var ikke fornøyd med de etablerte amerikanske medienes dekning av Irak-konflikten. Hun syntes de var for forsiktige og for langsomme. Så bestemte hun seg for å gjøre noe med det. Catalano, som jobber som sekretær ved en domstol utenfor New York, var fra før en ivrig weblogger. Som hundretusener andre hadde hun gjort sine erfaringer med å publisere tanker, ideer og betraktninger og lenker til andre sider på nettet ved hjelp av et av de mange gratis, brukervennlige og raske publiseringsverktøy som er blitt utviklet de siste tre-fire årene. Gjennom weblogg-skrivingen ("bloggingen") var hun blitt kjent med likesinnede i USA og i andre land, og nå dannet de et fastere nettverk. 20. mars i år, samtidig med de første angrepene på Irak, ble gruppe-webloggen Command Post startet. Konseptet er enkelt: Deltakerne følger medienes Irak-dekning på nettet, ser på tv og leser aviser. Hvis de mener de har funnet en nyhet, publiserer de umiddelbart et kort sammendrag av den, med kildehenvisning og en lenke til originalen, hvis det er en internettkilde det er snakk om. Det nye med Command Post i forhold til andre weblogger er at Catalano og hennes medbloggere konsentrerer seg om "breaking news". De fleste weblogger domineres av skribentens egne meninger, men på Command Post skilles meningsytringer ut i en egen kommentarside, mer som i en tradisjonell avis. Viktig var også at Command Post-deltakerne ikke bare befinner seg i USA, men også i Europa, Midtøsten og Australia, og slik kommer andre perspektiver frem enn bare amerikanske mediers.

Command Post tiltrakk seg umiddelbart overraskende mange brukere. I løpet av to uker fikk den opptil 100.000 besøkende, tall profesjonelle nettsteder kan være bekjent av. Ivrige nettbrukere forsto umiddelbart at en tur innom Command Post var nyttig for å få et overblikk over de siste Irak-nyhetene fra en mengde ulike kilder samtidig. Suksessen førte raskt til en utvidelse av konseptet, og nå støvsuger Command Post-deltakerne mediene etter nyheter om konflikten rundt Nord-Koreas forsøk på å skaffe seg atomvåpen, og om den globale krigen mot terrorisme. Alt dette er altså et resultat av frivillig innsats, deltakerne får ikke betalt. Det skulle heller ikke være nødvendig å legge til at på Command Post kan leserne også bidra med sine egne kommentarer til nyhetene.

Folkene bak Command Post er ikke journalister, men det de gjør er ofte journalistikk god som noen, og de har skjønt nettets egenskaper bedre enn mange profesjonelle mediefolk. De er navigerende mennesker i aksjon.

Litt bibliotekar
Weblogger har vært et stort samtaleemne i amerikanske mediekretser lenge, mens det har tatt litt lenger tid før genren og all blesten rundt den har funnet veien til Europa og resten av verden. Medienes selvopptatthet har ført til at mye av diskusjonen har dreid seg om hvordan det som med et bredere begrep kan kalles personlig publisering vil påvirke journalistikken. Men det er ingen grunn til å stoppe der. Ser en nærmere etter hva Command Post-gjengen og andre personlige publisister gjør, har nemlig aktiviteten også en del til felles med en annen informasjonsbearbeidende yrkesgruppe - bibliotekaren. Sett i fugleperspektiv bedriver webloggerne en intens og ustoppelig aktivitet for å lete etter, finne, vurdere, klassifisere og produsere kunnskap - eller metakunnskap, altså kunnskap om kunnskapen. All denne virksomheten utført av innbyrdes uavhengige enkeltmennesker og små grupper summerer seg til en gigantisk anstrengelse for å gjøre verdensveven lettere navigerbar. Takket være webloggerne blir det litt enklere for andre å finne frem i det alltid ekspanderende vitensuniverset, fordi noen allerede har lest, vurdert og katalogisert. Jeg vil gjette på at det var dette fugleperspektivet de lure hjernene hos søkemaskinen Google inntok før de i februar i år bestemte seg for å kjøpe Blogger, selskapet bak det mest populære webloggverktøyet. Programmererne hos Google er de som har gjort det beste bibliotekararbeidet på nettet hittil, og kan de også klare å utnytte det store webloggfellesskapets klassifisering og ordning av ny informasjon, kan de komme nærmere en virkeliggjøring av drømmen om nettet som et løpende oppdatert megabibliotek.

I likhet med lønnede journalister gjør verdens ekte bibliotekarer klokest i ikke å avvise eller undervurdere amatørpublisistenes arbeid. Både journalister og bibliotekarer vil merke det samme som leger har oppdaget: Kontrollen over spredning av informasjon er borte. Pasienter møter godt forberedt til legetimen etter å ha lest seg opp på sine symptomer. For tre-fire år siden, før dotcom-boblen sprakk, ble det snakket mye om at verdikjedene ville kollapse og få store bedrifter til å gå til grunne. I dag kan vi si at en vel så viktig effekt av internett og informasjonens frigjøring er at autoritetshierarkiene kollapser. Dette gir ikke nødvendigvis perfekte resultater. Journalister kan irritere seg over amatørskribentenes sviktende kildekritikk, bibliotekarer over ulogisk katalogisering og upresise søk, leger over misforståtte diagnoser. Informasjonskontrollen kommer ikke tilbake av den grunn.

Litt aktivist
15. februar i år demonstrerte 60000 mennesker i Oslo mot USAs planer om å gå til krig for å styrte Saddam Husseins regime i Irak. I Berlin gikk en halv million mennesker i tog, i London var det rundt en million. Aldri har det vært lettere, rent teknisk, å organisere politiske aksjoner - kostnadene har blitt redusert kraftig, både antall mennesker som skal til og utgiftene de påfører seg. Epost er gratis. Navigerende menneskers nettverkserfaring gjorde det mulig å mobilisere til gigantiske demonstrasjoner på rekordkort tid.

15. februar var det hittil mest spektakulære eksemplet på selvorganiserende, løse aktivistnettverk i aksjon. Vi har sett det før, under anti-globaliseringsmarkeringene i Seattle, Gøteborg, Genova og andre steder. Det navigerende mennesket er også handlende. Skribenten Howard Rheingold har forsøkt å fange inn disse fenomenene med begrepet "Smart Mobs". Ved hjelp av stadig kraftigere kommunikasjonsteknologi i stadig mindre fysisk format kan mennesker handle sammen, simultant, uten at de kjenner hverandre. Dette kan være politisk handling, men må ikke være det. Et av Rheingolds eksempler er engelske fjortisjenter som bruker et messaging-system for å holde seg oppdatert på hvor den høyt omsvermede prins William oppholder seg til enhver tid.

Aktivismen er kanskje den minst utviklede siden ved det navigerende menneske, men det er også den med det mest eksplosive potensialet. Forskeren Manuel Castells, som krediteres som nettverkssamfunnets fremste teoretiker, har sagt at nettverket representerer den mest naturlige måten for mennesker å kommunisere med hverandre på. "Den historiske erfaringen er at relasjoner bygd på nettverk var bra når det handlet om å takle personlige mellomværende, men dårlige hvis man skulle erobre land eller organisere en kirke. Bortenfor en viss grad av kompleksitet og størrelse krevdes andre organisasjonsformer", sier Castells i et intervju med det svenske tidsskriftet Axess. Men kommunikasjonsteknologiens utvikling endrer disse betingelsene, og det ser ut til at vi er på vei mot en verden der nettverk er den overlegne måten å organisere også slike store prosjekter på.

Navigare necesse est
Opplysning ble definert av filosofen Immanuel Kant (1724-1804) som menneskets vei ut av sin selvforskyldte umyndighet, og hvem vil vel noen gang påstå at dette storslagne prosjektet kan gå av moten? Men det trenger modernisering, og hvorfor ikke begynne med å skifte ut metaforen? Opplysning er statisk, som når en lyser opp en mørk krok, men kunnskap er i bevegelse, ikke i ro. Nettets terminologer overtok tidlig navigasjonsbegrepet fra sjø- og luftfart som betegnelse på kunsten å finne frem på verdensveven, i havet av kunnskap og informasjon. Navigasjon forutsetter bevegelse, og noen ganger trenger en eksperthjelp fra en los. En virkelig effektiv nettnavigatør er sin egen los, og navigerer tredimensjonalt. En nettbruker som finner en nyhet om kampene ved den irakiske byen Najaf, bør vite at fra dette ørlille fragmentet av nå-informasjon er det mulig å navigere seg frem til stadig dypere lag av kunnskap om Najafs historie og kultur - og fremfor alt bør hun vite hvordan hun gjør dette.

Modernisering av opplysningsprosjektet betyr altså å tilføre metakompetanse, å hjelpe skoleelever, studenter og folk flest til å bli bedre navigatører - eller bedre journalister, bibliotekarer og aktivister. På et banalt plan betyr dette å vite hvordan den ønskede informasjonen finnes på mest effektive måte - om det er ved et enkelt nettsøk, om det heller er i en lukket database som bare er tilgjengelig på biblioteket, eller om det enkleste faktisk er bare å ta en telefon. På bibliotekarspråk ville det kanskje hete: Frigjør metadataene!

Navigasjonskompetanse tilegnes helt sikkert aller best ved egen aktivitet, og helt sikkert aller dårligst når den doseres fra bak et kateter. Bør navigasjon bli et eget skolefag? Muligens, men bedre ville det være å integrere navigasjonskunnskap i de ulike skolefagene som del av læringsprosessene. Et tankeeksperiment: En lærer i samfunnsfag vil angripe det aktuelle temaet "Irak-krig". Da jeg gikk på skolen ville en passe kreativ lærer sendt oss på gruppearbeid i biblioteket. Greit det. Men i dag kunne han også tenkt: Klassen starter en weblogg og navigerer videre derfra. Så vil læreren kanskje oppdage at noen av elevene har tenkt på dette først, og allerede er i gang med å bearbeide krigsinntrykkene i egne weblogger. Ikke nok med det, klassens felles undervisningsweblogg ville være tilgjengelig for enhver annen nettbruker og slik yte et genuint bidrag til samfunnets meningsdanning om krigen.

Dagens skoleelever er nok de som med den største selvfølge og minst motstand vil tilegne seg navigasjonskompetanse. Men slagord om livslang læring, etterutdanning og kontinuerlig kompetanseutvikling viser det antikverte i å anse en utdannelse som avsluttet. Ulike nettgenrer kan med fordel effektivisere mange læringssituasjoner. Mange bedrifter har da også begynt å ta i bruk weblogger i sin interne informasjonsbearbeiding og -deling, eller til og med som et eksternt markedsføringsverktøy.

Iloveyou som kunst
Denne teksten har systematisk unnveket alle dystre påminnelser om informasjonskløfter og ulik sosial fordeling av kunnskap, men de eksisterer jo. Et Google-søk kan ikke reparere slikt. Å tro det ville være å repetere noe av den samme feiltakelsen som ligger under når politikere snakker seg varme om "mer PC i skolen". Slik forveksles kommunikasjonens teknologiske forutsetninger med den reelle sosiale bruken. Det navigerende mennesket har alltid begynt reisen et sted, men for en gangs skyld har de problemene fått ligge i fred. Isteden vil jeg i optimismens rus minne om programmereren av Iloveyou-viruset oppnådde å eksponere svakhetene ved verdenssamfunnets Microsoft-avhengighet og lære opp verdens befolkning i antivirus-tiltak på en langt mer effektiv måte enn ved bruk av andre, velmente metoder. Ikke bare det, viruset har til og med inspirert et omfattende, ambisiøst kunstprosjekt om datavirus ved Frankfurts "Museum für Angewandte Kunst". Med slike ytterst positive konsekvenser av et tvilsomt utgangspunkt, hva kan da ikke oppnås når nettverk av individer med gode hensikter slår sine hyperressurser sammen?