Sterke meninger
Hvor går løssalgsavisene? Dette har vært et kjært debattemne i mediekretser helt siden opplagskurvene til VG og Dagbladet begynte å falle i fjor. Et vanlig svar fra redaktørene har vært at nå skal det bli mer bakgrunnsstoff; avisene kan aldri slå de elektroniske mediene på å være først med de store hendelsene likevel.
Da opplagstallene for 1995 ble lagt fram i februar, sa Dagbladets redaktør Harald Stanghelle at nå skulle man satse på å bli en bedre nyhetsavis, på å fornye veiledningsjournalistikken, på de gode pennene og på å utvikle kommentarjournalistikken. Også VG-redaktør Bernt Olufsen sa at avisen ville satse mer på å avsløre årsaker og fortelle hvorfor ting skjer.
Slike toner er som liflig musikk for de intellektuelle av alle avskygninger. De aller fleste studenter har vel sittet i en kantine og stønnet sammen over kommersialiseringen av Dagbladet, mens de maner fram en mytologisk fortid da avisen hadde Kultur og Skribenter.
Drømmen om Dagbladet som en norsk Information eller Le Monde kan nok glemmes først som sist. Avisen kan ikke gjøre en så radikal omlegging uten å miste altfor mange av leserne den har erobret gjennom det siste tiårets oppgang. Men det betyr ikke at man ikke kan se interessante utviklingstrekk i Dagbladet under Stanghelles regime.
To tendenser begynner å bli synlig: Den ene er en utvidet satsing på forbrukerstoff av "På Din Side"-typen (jfr. førstesideoppslaget tirsdag denne uken: "Stress kan gjøre deg feit"), den andre en ny vilje til polemisk politisk journalistikk (oppslaget med Gro avbildet bakfra på førstesiden, der budskapet var Velferds-Norges bakside, førstesiden der man sammenlignet Khalid Mahmood med Carl I. Hagen - hvem koster staten mest?).
Disse to satsingsområdene er ikke nødvendigvis innbyrdes motstridende. Det som forener dem er en form for populisme - "hva betyr dette for DEG?", og begge ivaretar den melodramatiske appellen som er så typisk for løssalgsavisene. Det skal være intenst og sterkt; sterke følelser, sterke bilder, sterke meninger.
Og da er vi fremme ved Dagbladets nye slagord, iøynefallende plassert på førstesiden. Hvor "sterke" meningene enn måtte være - det skal bli spennende å se om en politisert populisme kan stoppe Dagbladets opplagsfall. Ifølge Dagblad-journalist Arne O. Holm (intervju i siste utgave av gratisavisen Natt & Dag) solgte førstesiden med Hagen vs Mahmood godt. "Det er vi som redigerer avisen, ikke politikerne", slår Holm fast. Da kan retoriske og ironiske førstesider være et godt våpen. Det ville faktisk være noe nytt i norsk presse.
Mediekommentar i Morgenbladet nr 24, 28 juni 1996
|