Mye tyder på at mediebedrifter og journalister ruster seg til samlet kamp mot såkalt dyplenking på nettet. Men striden er absurd og bør avblåses før den skader bransjen.

I skandinavisk sammenheng sto det hittil viktigste slaget i striden om dyplenking i byretten i København i juli. Danske Dagblades Forening (DDF) fikk rettens medhold i at selskapet Newsbooster måtte stoppe sin søketjeneste, som var basert på kontinuerlig gjennomsøkning av danske avisers nettsteder. Søkeresultatene ble levert til Newsboosters abonnenter i form av en liste med lenker direkte til de aktuelle avisartiklene.

Saken har vakt stor oppsikt internasjonalt, mens den er mindre omtalt i Norge. Dansk Journalistforbund har gått ut med støtte til DDF i kampen mot Newsbooster og liknende foretak.

Men hvorfor i all verden skulle dyplenking være så farlig? Aller først: Dyplenking vil kort og godt si å lenke direkte til en utvalgt side på et nettsted, istedenfor å lenke til nettstedets startside. Dette er ikke en nyutviklet side ved world wide web. Muligheten til å lage lenker er nettopp noe av grunnlaget for internetts voldsomme vekst i utbredelse de siste åtte-ni årene.

Å ta et prinsipielt standpunkt mot dyplenking kan sammenlignes med å forby en forfatter å sitere et sidetall i en bok, og forlange at hun istedenfor bare skal nevne bokens tittel. Oppfinneren av world wide web, briten Tim Berners-Lee, har sagt det klarest: "Muligheten til å referere til et dokument er en fundamental side ved ytringsfriheten. At referansen gjøres ved hjelp av en hypertekst-lenke er mer effektivt, men forandrer ellers ingenting. Det er ingen grunn til å spørre før man legger en lenke til en annen side".

Newsbooster-saken er langtfra unik, hverken i Europa eller globalt. Avisers nettutgaver og andre nettaktører har angitt ulike grunner for å forsøke å regulere andres lenkepraksis. Økonomi har vært ett motiv: Ved å hindre dyplenking vil en forsøke å dirigere flest mulig brukere innom startsiden, som vanligvis er siden med flest annonser.

I Newsbooster-saken dreier det seg om aktiviteten til nyhetsagenter og søketjenester. I Norge er et større antall slike tjenester i sving, fra det allment tilgjengelige nyhetssøket på Sol.no til spesialiserte tjenester som selges til bedrifter og organisasjoner for å hjelpe dem med medieovervåkning.

Nyhetssøk og -agenter har mange fordeler: De skaper trafikk og interesse rundt nettstedene de lenker til. De er gode verktøy for brukerne, som slipper å lete seg møysommelig gjennom titalls nettsteder før de finner det de er ute etter. Nyhetsagenter gjør med andre ord noe av den jobben avisene i høystemte toner roser seg selv for: Å guide leserne gjennom informasjonsjungelen.

DDF valgte likevel å trekke Newsbooster for retten. Det viktigste argumentet var at Newsbooster solgte abonnement på sin tjeneste uten å gi avisene vederlag. DDF vant saken (i første rettsinstans) fordi den europeiske lovgivningen som beskytter databaser mot misbruk er svært streng. Lovgivningen er basert på EUs databasedirektiv, som også er tatt inn i norsk lovverk.

I Norge har Mediebedriftene gjennom sin klareringstjeneste i første omgang valgt en forsiktigere linje. Nyhetsagenter og søketjenester oppfordres til å inngå frivillige avtaler om vederlag med avisene. Jeg håper Mediebedriftene vil avstå fra søksmål mot motvillige selskaper, selv om sjansene for å vinne i retten ville være store.

Det er nemlig all grunn til å tro at søketjenester vil bli enda viktigere. Det fremste eksempelet er Google News. Aviser som vurderer å gå over til betaltjenester, bør tenke seg veldig godt om før de legger alt innhold bak betalsperrer, utilgjengelig for søketjenestene. Å stå i skyggen av Google News kan, som Sven Egil Omdal skriver, bli "svært kaldt" (Dagens Medier nr. 12, s. 19).

Det vil alltid være tjenester som redaktører og journalister med opphavsretts- og markedsføringsregler i ryggen med god grunn kan protestere mot. I nettets kommersielle startfase var det noen luringer som plasserte andres innhold inne i sitt eget design ved hjelp av "frames". Naturligvis bør slikt bekjempes. Men dyplenking som prinsipp har absolutt ingenting med brudd på opphavsretten å gjøre.

I et hefte om opphavsrett det daværende NAL selv ga ut i 1999 sier jusprofessor Olav Torvund det klart nok: Ved lenking er det ikke snakk om videreformidling av et verk, siden det jo bare henvises til originalkilden. "Her skal man bevege seg varsomt for ikke å tråkke ned ytringsfriheten i sin iver etter å hevde sin opphavsrett", advarer Torvund.

Da nettet var ved begynnelsen av sin vekst ble avisene ofte beskyldt for å være bakstreverske og defensive; nettutgavene var bare der for å beskytte papiravisen. Etter hvert kom avisene på offensiven, symbolisert ved f.eks. suksesshistorier som Finn og VG og Dagbladets nettaviser. Å bekjempe dyplenking ville være å vende tilbake til defensiv tenkning. Redaktører og journalister burde kjempe for dyplenking, ikke mot.