Medieforsker Knut Helland har levert en overbevisende og lesverdig analyse av den stadig mer kommersielt pregede symbiosen mellom toppidrett og medier.

En vanlig klage fra journalister og mediefolk er at medieforskningen er for teoretisk - erkjennelsene får ingen direkte praktisk nytte i den redaksjonelle hverdagen. En slik innvending kan ikke reises mot Hellands Sport, medier og journalistikk.

Boken springer ut av et konkret prosjekt: Helland fulgte herrelandslaget i fotball før, under og etter EM i Belgia og Nederland i 2000, og fra dette arbeidet presenteres et vell av informasjon som griper direkte inn i enhver seriøs redaksjons interne diskusjoner om prioriteringer, etikk og profesjonalitet i sportsdekningen. Her kommer Helland tett på finmekanikken i forholdet mellom sportsutøvere og medier.

Men samtidig plasseres materialet inn i en historisk og teoretisk kontekst. Slik lærer vi at symbiosen mellom publikumsmagneten fotball og pressen var et faktum i England allerede på slutten av 1800-tallet. Og aktører med vel mange hatter å holde styr på finnes det svært tidlige eksempler på, også i Norge: Journalistlegenden Per Christian Andersen var fotballdommer på toppnivå og tatt ut som spiller i troppen til en bortelandskamp mot Russland i 1913 (som medlem av uttakskomiteen for landslaget hadde han også en finger med i uttaket!).

Det virker korrekt når Helland i analysen av nåtidens forhold finner motstridende tendenser: På den ene siden forsterket kommersialisering, for eksempel når en tv-kanal aktivt profilerer en idrett eller arrangement den har rettighetene til. Erstatter et kvantitativt publikumsmål kvalitative vurderinger av hva som er god journalistikk, og er dette i så fall sofistikert tekstreklame? På den andre siden ser Helland en tendens til at etiske problemstillinger kommer i fokus i sportsjournalistikken. Kildekritikk og uavhengighet står høyere i kurs.

"Fotballproduktet" er Norges Fotballforbunds egen betegnelse på sin virksomhet. Enklere og bedre kan vel ikke idrettens innveving i markedsøkonomien slås fast. Under lesningen av Hellands bok slår det en at den mest interessante sportsjournalistikken i dag trolig finnes på næringslivssidene (børsanalyse av Manchester United, bransjenyheter om rettigheter) eller kultursidene (hvorfor Real Madrid var den eneste mulige klubben for ikonet David Beckham). Det er altså mer å gjøre også for medieforskere som vil ta tak i dette underdekkede feltet. Med sin bok har Knut Helland lagt et solid grunnlag for videre forskning på medier og sport.

Knut Helland: Sport, medier og journalistikk. Med fotballandslaget til EM. Fagbokforlaget, Bergen 2003. 213 sider.