SS-offiserer, NSDAP-medlemmer og vanlige nazi-medløpere - i tyske etterkrigsmediers tidlige fase var alle sjatteringer av brunt representert blant journalister og redaktører, dokumenterer en ny bok.

26. oktober 1962 dukket politistyrker opp i nyhetsmagasinet Der Spiegels redaksjonslokaler i Hamburg. Kontorene ble gjennomsøkt og utgiver Rudolf Augstein arrestert. Han ble sittende fengslet i 103 dager, anklaget for landsforræderi etter en kritisk artikkel om regjeringens forsvarspolitikk.

Spiegel-affæren må ses som nyhetsmagasinets egentlige grunnleggelse, skriver medieforskeren Lutz Hachmeister i den nylig utgitte antologien "Die Herren Journalisten". Etter løslatelsen formulerte Augstein Spiegels profil slik: Et forsvarsverk for demokratiet, et liberalt, "i tvilstilfelle venstreorientert" blad. Dette bildet av Spiegel har siden dominert. Men dermed har magasinets første 15 år kommet ut av fokus, og selv har bladet tiet.

I "Die Herren Journalisten" forsøker utgiverne å gi temaet den oppmerksomheten det fortjener, og foruten Spiegel tar boken for seg den tidlige historien til Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), Süddeutsche Zeitung, Stern og Frankfurter Rundschau.

Bokens historiske vinkling gjør den ikke mindre relevant i dagens mediesituasjon. Også i Tyskland foregår det en debatt om medienes (manglende) søkelys på seg selv, men med et annet utgangspunkt enn i Norge. Landet har utviklet en profesjonell og kritisk mediejournalistikk, men denne er under press i en krisetid. Nylig la Die Zeit ned sin medieside, og andre kan komme til å følge etter.

Sentrale fakta rundt Spiegels tidlige fase er ubestridte: I 1952 ble Georg Wolff og Horst Mahnke ansatt i redaktørstillinger i utenriksavdelingen. Begge var tidligere SS-offiserer. Mahnke deltok i 1941 i en "Einsatzkommando" i Sovjetunionen, som blant annet rapporterte hjem om likvidering av 38 jøder. Wolff tilbrakte krigen i Norge som etterretningsmedarbeider. I 1942 rapporterte han hjem til Berlin at nordmennenes fiendtlighet overfor Tyskland var forsterket. Men dette ville endre seg, forsikret han: Årsaken var at "rasens skjebnetunge betydning" ikke var gått opp for befolkningen i et land med få jøder og samer som eneste "rasefremmede" innslag.

Det var flere med nazibakgrunn i Spiegel-redaksjonen. Augstein rekrutterte dem bevisst. Folk som Wolff hadde det beste nettverk av kilder i det tidligere regimets eliter. Det sikret magasinet et stødig tilfang av skandalepregede historier om nazistenes vekst og fall, skriver Hachmeister. Slik fremviser bladet en kontinuitet frem til i dag, for samtidshistoriske avsløringer har vært en spesialitet for Spiegel hele tiden. At Augstein helt til sin død i fjor nektet å granske sitt eget blads fortid blir i en slik kontekst desto mer merkverdig.

Der Spiegel er det fremste eksemplet på en pragmatisk omgang med tidligere nazister, men bladet var altså ikke alene. I artikkel etter artikkel viser boken hvordan journalister og redaktører med mer eller mindre tung fortid i nazi-kontrollerte publikasjoner (eller verre, i SS) preget den innledende fasen i forbundsrepublikkens medier.

Direktørsjiktet i FAZ viser tidens paradoks: I starten i 1949 arbeidet to eks-nazister (SS-mannen Erwin Finkenzeller hadde vært direktør for Deutsche Zeitung i Norge i 1942) sammen med to hjemvendte emigranter som hadde flyktet fra naziregimet. Belastet fortid eller ikke, kompetanse var etterspurt.

Fantes det da ingen med ideologisk vilje til en helt ny start? Jo - bak Frankfurter Rundschau (FR, etablert 1. august 1945) sto sosialdemokrater og kommunister, og anti-nazismen i personalpolitikken ble videreført i spaltene. Tendensen toppet seg med en artikkelserie om utenriksdepartementet i 1951. Der ble det listet opp hvordan et stort antall av diplomatene hadde tiet om sin intime befatning med naziregimet. Typisk for datidens klima var Adenauers reaksjon: Historien ble forsåvidt bekreftet, men samtidig ble det gjort klart at avisene kunne bli rettslig forfulgt hvis de ikke ga seg med "nazi-sniffingen".

"Die Herren Journalisten" er en ujevn bok, en god del av materialet er kjent fra før i Tyskland, men en norsk leser bør finne mye interessant her. Ikke minst en forståelse av historiens ironi: Det var Augsteins Spiegel som lyktes i å gjøre kritisk, undersøkende journalistikk til varemerke, ikke FR. Spiegels posisjon er i dag mer solid enn noensinne, mens Frankfurt-avisen balanserer på randen av konkurs.

Lutz Hachmeister og Friedemann Siering (red.): Die Herren Journalisten. Die Elite der deutschen Presse nach 1945. Verlag C.H. Beck, München 2002.