Glem AOL og Amazon. Forsknings- og bransjeinformasjon på internett er mye mer lønnsomt, og norske biblioteker bidrar med sitt til pengemaskinen Reed Elsevier.

Da norske FAST nylig offentliggjorde en stor kontrakt med Reed Elsevier, fikk søketeknologiselskapets aksjekurs et kraftig oppsving. Markedet verdsatte at FAST hadde sikret seg gode inntekter og alliert seg med tidens mest fremgangsrike mediekonsern. Mens de fleste medieaktører sliter med å finne gode forretningsmodeller på internett, varter Reed Elsevier opp med drømmetall. I 2002 omsatte konsernet elektronisk informasjon for rundt 1,5 milliarder dollar, ifølge magasinet Forbes. Driftsmarginen på nettet var utrolige 22 prosent.

Selskapets suksess midt i dårlige tider for mediebransjen har naturligvis sendt aksjekursen oppover, og med en børsverdi på 18 milliarder dollar er Reed Elsevier nå blant verdens ti største medieselskaper.

Konsernet er resultat av en fusjon mellom britiske Reed og nederlandske Elsevier i 1992. Den var til å begynne med ingen suksess. Først etter at konsernet ble omstrukturert og engelske Crispin Davis ble hentet inn som toppsjef i 1999, har veksten skutt fart. Den tidligere såpeselgeren Davis sparket 11 av 12 direktører og startet en markedsføringsoffensiv. Vellykkede oppkjøp har bidratt til suksessen.

Reed Elseviers omsetning kommer i relativt like deler fra forlagsvirksomhet innen forskning, utdanning, bransje- og juridisk informasjon. Forskningsdelen utgjør et spesielt interessant eksempel på overgangen fra papirbasert til elektronisk distribuert informasjon. Helt siden internetts kommersielle gjennombrudd har dagsavisens eventuelle kapitulasjon til fordel for nettaviser blitt diskutert, men det kan argumenteres for at det er på området for vitenskapelig publisering endringene har vært størst.

Publisering av artikler i vitenskapelige tidsskrifter er et særegent marked. Forskerne får ikke betalt for artiklene - det er ikke uvanlig at en faktisk må betale en avgift for å få publisere. Redaktørene av tidsskriftene og de eksterne forskerne som står for den såkalte fagfellevurderingen eller kvalitetskontrollen av artiklene (peer-review), får i beste fall symbolske honorarer.

Mange kritikere peker på at universitetene her gjør en svært dårlig handel: Først betaler de forskerne for tiden de bruker til å skrive sine artikler. Så kjøpes resultatet av arbeidet tilbake i form av kostbare tidsskriftsabonnementer. Universitetsbiblioteket i Oslo (UBO) alene brukte i 2001 18,4 millioner kroner på tidsskrifter. En stor del av midlene gikk til markedslederen Reed Elsevier. Prisingen av tidsskriftene er et hett tema i bibliotekskretser. Det er ikke uvanlig å betale titusener av kroner for et institusjonsabonnement, og innføring av nettutgaver av tidsskriftene har ikke hindret forlagene i å skru prisene i været over en årrekke. UBOs dyreste tidsskrift var i 2001 Reed Elseviers "Nuclear Physics", som kostet 155000 kroner. Like etter fulgte "Brain Research", også det utgitt av Reed Elsevier, pris 134000 kroner. Generelt er det tidsskriftene innen naturvitenskap, teknologi og medisin som oppnår slike priser.

Bibliotekene har hatt lite annet valg enn å godta prisøkningene, fordi forskerne forlanger tilgang til de mest prestisjetunge og hyppigst siterte tidsskriftene. Slik betalingsvilje kan leverandører av internettdistribuert informasjon ellers bare drømme om.

De siste årene har imidlertid biblioteker blitt nødt til å si opp dyre tidsskrifter for å klare budsjettene, og biblioteksmiljøene har begynt et internasjonalt samarbeid for å bryte opp forlagenes hegemoni. Tankegangen er at overgangen fra papirbasert til elektronisk publisering burde redusere kostnadene betraktelig, og slik gjøre det mulig å tilby de samme tjenestene til en langt lavere kostnad. Et viktig argument i den internasjonale debatten er at resultatene av forskernes arbeid burde være fritt tilgjengelig for det publikum som i mange tilfeller har finansiert det. Et annet poeng er at fri, elektronisk tilgang til forskningsresultater vil akselerere innovasjon og produktivitet i forskningen på global basis.

De internasjonale initiativene kan grovt sett deles i to: Forskere, universiteter og pressgrupper etablerer nye, gratis eller rimelige elektroniske tidsskrifter som konkurrenter til forlagenes produkter. Ved Universitetet i Oslo og Rikshospitalet oppfordres nå alle forskere innen medisinske fag til å vurdere publisering i tidsskrifter på det amerikanske nettstedet BioMed Central, der artiklene er fritt tilgjengelig for alle med en gang de er lagt ut.

Den andre typen initiativer går ut på å arkivere elektroniske kopier av forskernes tidsskriftartikler på lokale servere, lagret etter standardiserte formater som gjør dem lette å søke seg fram til. UBO arbeider med å utvide den lokale elektroniske publiseringen av forskningsarbeider, og alt som legges ut skal overholde de internasjonale formatene.

Foreløpig har Reed Elsevier svart effektivt på utfordringen med intensiv produktutvikling. Over en milliard kroner er investert i portalen ScienceDirect, som gir elektronisk tilgang til over 1700 av forlagets tidsskrifter. Alle de norske universitetsbibliotekene og flere fagbiblioteker abonnerer på denne og lignende pakkeløsninger fra andre forlagsgrupper, til tross for at de er ganske kontroversielle i biblioteksmiljøene. Ved å kjøpe slike elektroniske tidsskriftpakker binder fagbibliotekene seg til leverandører som Reed Elsevier, i det øyeblikk en heller burde satse på de ulike initiativene for fri forskningslitteratur, lyder argumentet.

På sikt kan initiativene opplagt true de store forlagshusenes lønnsomhet, og her sitter forskerne i en nøkkelrolle. Forskere prioriterer av egeninteresse de mest prestisjetunge tidsskriftene når de skal velge publiseringskanal. Dersom de ikke i større grad støtter de nye, gratis tilgjengelige tidsskriftene og slik øker deres faglige anseelse, vil Reed Elseviers forskningsdivisjon ha mange lønnsomme år foran seg.