Estetisert politikk i medienes lys

Som estetisert politisk eller sosial handling føyer antivolds-mønstringen i Oslo seg inn i en rekke av liknende hendelser i inn- og utland de siste årene. Stearinlysene, barnetegningene og menneskemengdene på Slottsplassen etter kong Olavs død var en overraskende, spontan markering, en estetisert sorgreaksjon som ble forsterket mange ganger av mediedekningen og gjort til en sammensveisende, fellesnasjonal opplevelse. Det var vanskelig å se at dette sorgarbeidet var begrunnet i eller inspirert av noen tradisjon, men det ble oppfattet som desto mer ekte, tatt imot med undrende velvilje og selvsagt hevet over kritikk.

Mer kontroversielle enn disse to norske eksemplene, men likevel beslektet, var de tyske kjempedemonstrasjonene mot nynazismen i 1992-93. Gjentatte ganger denne vinteren marsjerte hundretusenvis av tyskere gjennom gatene i protest mot høyreekstremistenes mange angrep på innvandrere og asylsøkere. Også disse massemønstringene fikk sin spesielle estetiske signatur: Demonstrantene laget lyskjeder av stearinlys til minne om ofrene og som styrkemarkering mot nynazistene.

Massemønstringene var et viktig signal, ikke minst til en skeptisk omverden, om at det siviliserte Tyskland ikke ville godta nazismens gjenkomst. Samtidig skapte lyskjedene et visst ubehag, i hvert fall i intellektuelle kretser, for estetisert politisk handling har tyskerne bitrere erfaringer med enn de fleste. En kritiker bemerket at antinazistene inntok det samme symbolske rommet som var definert av nazistene, og kunne begrunne synspunktet med en enkel sammenligning: 30. januar 1933 marsjerte nazistene i triumf med fakler gjennom Brandenburger Tor i Berlin etter Hitlers maktovertakelse. 60 år senere ble dagen markert ved at 100000 antinazister marsjerte gjennom Brandenburger Tor - med stearinlys.

En opplagt politisk kritikk av slike estetiserte massemønstringer er at de ikke går til roten av problemet, ikke er i nærheten av å angripe årsakene til nynazismen. Demonstrasjonene viser at folk bryr seg, men det store flertall går rett hjem for å se sammendrag av mønstringen på tv-nyhetene, framfor å følge opp med politisk arbeid rettet mot for eksempel arbeidsledighets- og boligproblemer. En tilsvarende kritikk kan ramme anti-voldsmarkeringen i Oslo: Den estetiske mobiliseringen følges ikke av politisk organisering.

Denne kritikken, hvor riktig den enn måtte være, fanger imidlertid ikke opp det som oppleves som virkelig nytt ved disse estetiserte begivenhetene: Den paradoksale blandingen av spontanitet og iscenesetting. Felles for reaksjonen på kongens død og de tyske demonstrasjonene er at det sivile samfunn på en måte selv ble overrasket over hva det kunne stelle i stand av spontan felles handling. Kraftfulle markeringer oppsto nærmest av seg selv, men samtidig var de iscenesatt på en måte som gjorde dem ypperlig egnet for videreformidling gjennom mediene.

Er kanskje iscenesettingen for mediene allerede forutsett - mer eller mindre bevisst - hos de menneskene som sammen skaper en slik markering? Gjennom noen tiår med bildemedier som en selvsagt, integrert del av samfunnet, kan faktisk ideen om iscenesatt handling ha blitt innpodet så sterkt at den ikke lenger er gjenstand for refleksjon, men nedfelt som en grunnleggende erfaring.

Når vi spontant går ut på gaten, "vet" vi allerede at vi vil være med på et arrangement som får sin egentlige betydning gjennom medienes dekning. På en og samme tid skal vi være med på å markere en holdning, og bekrefte et fellesskap. Det som skapes ved slike anledninger er politikk, men ikke forstått som lover, regler og bevilgninger. Isteden gjøres politikk om til en kamp om bilder, som når antinazistene forsøkte å bekjempe nynazistenes stygge voldsbilder med vakkert lysspill i gatene.

Mediene er våre forlengede sanseorganer, mente Marshall McLuhan; nå kan vi legge til at de også er våre forlengede handlingsredskaper. Vi har fått en politisk medborgerkultur - med mediene som integrert forutsetning - som investerer energien i handling på det symbolske plan. Men er det nok å være estetisk overlegen?

Mediekommentar i Morgenbladet våren 1995.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.