Olav Anders Øvrebø: Jostein Flo

Jostein Flo

Når fotball-landslaget løper ut på Ullevål for å møte Spania onsdag i neste uke, fulgt av over en million nordmenn hjemme foran tv-skjermene, er det noe stort og viktig som mangler. Drillos menn stiller med et alvorlig handikap fra start mot de farlige spanierne, et av favorittlagene foran EM i England i juni. Jostein Flo er ikke med blant de elleve.

Flo var selve symbolet på Drillo-stilens uovervinnelighet, spilleren som etter sjefen sjøl er hovedperson i sportsredaksjonenes store nasjonsbyggende fortellinger om det norske fotball-landslagets eventyrlige suksess. For oss alle er det sterke følelser knyttet til dette temaet, men jeg vil en liten stund likevel forsøke å betrakte det med kjølig analytisk blikk. Flos rolle i selve den grunnleggende versjonen av Drillo-myten er nemlig spesiell - han spiller hjelperen.

I en fortelling der handlingen er det primære er hovedpoenget at et subjekt forsøker å erobre et objekt. Som oftest er det en motstander til stede som forsøker å hindre subjektet. Hjelperen er den som trer støttende til og gir subjektet assistanse slik at målet kan nås.

I grunnfortellingen om landslaget er Drillo subjektet som skal erobre objektet: Fotballhegemoniet. Dette har to aspekter: Landslaget får suksess, og Drillo-stilen (dette kjenner vi nå: Hurtige overganger, langpasninger mot etablert forsvar, fundamentalistisk soneforsvar) blir ledende. Landslaget nedkjemper motstanderen på banen, og Drillo nedkjemper tilhengerne av ballbesittelses-orientert spillestil.

Flo peker seg ut som Drillos fremste hjelper på banen: Langpasningen er systematisk rettet mot hans hode, han er stor og sterk og kjemper som en løve, men treg og lite teknisk - han er essensen av den uelegante Drillo-stilen. Her er det fortellingen for alvor tar av og blir en nasjonsbyggende myte. Vi identifiserer oss med Drillo og Flo mot De Andre, som hater alt Drillo står for på fotballbanen. Jo mer De Andre misliker Flo-pasningen, jo mer elsker vi den. Og vi ser at de frykter Vår Jostein, som mer og mer minner om en uovervinnelig blond viking.

Å kle seg i vikinghjelm og t-skjorte med "Kill the whales", slik mange tilhengere gjorde i kvalifiseringen i 1992-93 og under VM i USA, er bare det neste logiske skrittet. Den store fortellingen om Drillo, Flo og de andre er blitt en del av 90-tallets norske mytologi.

Men nå er vi, Folket, avventende, litt skeptisk til landslaget. Jostein er ute av bildet. Drillos uten Flo er en annen historie. Urolig spør vi oss om Drillo er i ferd med å gi etter for motstanderne og innføre en teknisk slepen stil. Vi skjelver ved tanken på at katastrofen i Rotterdam innvarslet en ny æra, der laget spiller elegant, men lite effektiv fotball, og tar opp igjen tradisjonen med hederlige tap (husk 0-1 for Spania borte). Det som mest av alt får oss til å frykte en slik utvikling er at Drillo til Nederland-kampen tok ut Josteins yngre bror Tore André. Skal dette være vikingen Josteins arvtaker - en hengslete, kreativ tekniker?

Vi velger å håpe at Jostein finner formen i Strømsgodset, som etter serieåpningen nesten ser ut som et Drillos i miniatyr. Bare Jostein kan redde oss i den vanskelige VM-kvalifiseringen som står for døren. Bare han kan vise oss at vi ikke er et land som alle andre.

Mediekommentar i Morgenbladet nr 15, 9 april 1996.