vignett 1914-19

«Tungt lastede arbeidsvogner svinger ind ad den høie portal, postbud og visergutter stormer op ad trapperne, i kopieringsanstalten vrimler der av bluseklædte arbeidere med lyseblaa kemikaliefarvede hænder, mens der i kontorene summer av snak om film i tusen-metervis, saa man blir rent ør av at høre paa det altsammen.»

Journalist Jonas Lie jr er på besøk hos Egede Nissen-Film Comp i en forretningsgård i Berlin, 1918. Ikke lite imponert konstaterer han at «hele denne arbeidsmyretue dirigeres og ledes av én vilje, av ett menneske - av Aud Egede Nissen». Den 25 år gamle norske skuespilleren og produsenten har virkelig fått sving på karrieren siden hun ankom det tyske rikets hovedstad fire år tidligere. Istedenfor å nøye seg med skuespilleroppdrag starter hun i 1917 Egede Nissen-Film Comp., som hun har både den kunstneriske og økonomiske ledelsen av. Det koster selvsagt tid og krefter.

«-Jeg maa gjøre arbeide for tre. (...) Fra 9 morgen til 7 aften holder jeg paa hernede. Jeg kan ikke engang spise middag i det pensionat hvor jeg bor, men maa faa middagen bragt hit opp», sier hun til Jonas Lie jr.

Minst 29 filmer rakk Egede Nissen-Film Comp å produsere i perioden 1917-19, med Aud og hennes søstre Ada og Gerd i de kvinnelige hovedrollene. Tyske Georg Alexander, Auds ektemann og selv en stor stjerne i tysk film, regisserte de fleste filmene og spilte selv den mannlige hovedrollen i mange av dem. De fleste av filmene er tapt, og først i 1995 ble en av produksjonene, «Erblich belastet» fra 1919, lokalisert i et nederlandsk filmarkiv og hentet til Det norske filminstituttet i en videokopi.

Gjennom omtaler er det likevel mulig å få et visst inntrykk av produksjonene - det dreier seg om enkle melodramaer i føljetongstil, eller detektivfilmer, og de skiller seg ikke nevneverdig fra øvrige tyske populærfilmer under 1. verdenskrig og i Weimar-republikken.

På grunn av stengte grenser og importbegrensninger i krigsårene var det boom i den tyske filmindustrien. Aud Egede-Nissen var tydeligvis på rett sted til rett tid, og grep muligheten. Det er i hvert fall ingen ting å si på aktiviteten i filmselskapets lokaler under Jonas Lies besøk.

«To etager av den store forretningsgaard optages av selskapets kontorer og verksteder. Overalt er væggene dækket med filmplakater og fotografier, og paa hylder og borde ligger filmruller stablet over hverandre. I kopieringsanstalten gaar kjæmpemæssige træcylindere langsomt rundt for at tørre den vaate film. Overalt arbeides der med syrer og ruller, og den lange, fine filmrul vætes og presses, belyses og tørres, saa det er en uindviet umulig at opfatte de enkelte finesser ved processen».

Fragmentarisk historie
Jonas Lies artikkel (se kilde) er ett fragment til en uskrevet historie om norske filmfolks kontakt med Tyskland i perioden 1914-45. Undersøkelsene jeg har foretatt har ikke gitt nok materiale til å fortelle en sammenhengende historie om de norske skuespillernes liv og karrierer. Faktaopplysninger om personene, deres motiver, beslutninger og handlinger, samtidens sosiologiske føringer, idestrømningenes påvirkning på den enkelte - kildegrunnlaget til alt dette er for tynt til å anlegge et slikt bredt, biografisk perspektiv. Aud Egede-Nissens periode i tysk film begynner å bli lenge siden. Å finne øyenvitner til det som skjedde før 1930 er antakelig allerede for sent. Av de mest sentrale døde Aud i 1974, søstrene Ada og Gerd i henholdsvis 1981 og 1988, og Lillebil Ibsen i 1989.

Det er likevel et spørsmål om en klassisk, lineær fortelling ville være den rette måten å formidle stoffet på, selv om kildene plutselig skulle flomme over av informasjon. For det er nettopp det fragmentariske som framfor alt betegner temaet «norske skuespillere i tysk film 1914-45» - løse bånd, år der ingenting av betydning skjer, ingen tyngde som gjør det lett eller særlig relevant å snakke om utviklingsmønstre over tid. I hele perioden er det det personavhengige som slår en: Enkeltpersoners initiativ og tilfeldighetenes spill. De norsk-tyske filmforbindelsene kan ikke sammenliknes med de dansk-tyske i kvantitet eller kvalitet, forbindelser som også gikk begge veier - tysk filmmiljø ble avgjørende inspirert av den danske filmens storhetstid på 1910-tallet.

Først mot slutten av 1930-årene var tilstedeværelsen av norske filmfolk i Berlin såpass omfattende at en kan begynne å snakke om et miljø. Skuespillerne, som ofte var aktive i teater parallelt, fikk selskap av kamerafolk under opplæring, og sangere og bildekunstnere fant også arbeid i Hitlers Berlin. Men aktiviteten i dette norske miljøet svant raskt hen da Norge ble okkupert i 1940; de aller fleste reiste hjem.

Impulsturen
I en artikkel offentliggjort i bladet «Die Filmwoche» i 1925, forteller Aud Egede-Nissen om den spesielle dagen i 1914 da avgjørelsen ble tatt om å reise til Berlin. På denne tiden var Aud sammen med søsteren Gerd aktiv i Dania Biofilm Kompagni i København, mens den berømte teater- og filmmannen Bjørn Bjørnson var en av selskapets faste instruktører. Slik Aud framstiller det - med skuespillerens sans for dramatisering - inviterte Bjørnson henne med til Berlin på særdeles kort varsel:

«Jeg i Berlin - hva skulle jeg der? Hva skulle jeg der, uten å vite hva som møtte meg? - Kanskje liker du Berlin, oppmuntret Bjørn meg. - Byen er riktig pen, du tar en kikk på studioene der nede... Hva har du å tape her? Og jeg klarte kunststykket å pakke kofferten ferdig på en halvtime, styrte til skipskontoret og enda rekke damperen.»

Gjennom sine engasjementer i København hadde Aud og Gerd Egede-Nissen og Bjørn Bjørnson allerede bidratt til strømmen av filmtalenter som rant ut av Norge fra 1910-tallet, takket være den manglende utviklingen av et norsk profesjonelt filmmiljø. De fleste fant veien til Danmark og Sverige, men noen få fulgte altså eksemplene til norske malere, forfattere og teaterskuespillere før dem, og forsøkte seg i Tyskland, i Berlin.

Aud Egede-Nissen og Bjørn Bjørnson kom til en allerede betydelig filmby. I april 1913 hadde Berlin 206 kinoer med til sammen nesten 50 000 plasser, og de store filmpalassene var i ferd med å konkurrere ut småkinoen på hjørnet. Men mens Weimar-republikken har fått sin rettmessige hyllest som den store kreative perioden i tysk film, har mindre oppmerksomhet blitt spandert på tiden før 1919. Filmhistorikere som Wolfgang Jacobsen vil gjerne forandre på dette:

«De lenge undervurderte filmene fra keiser Wilhelms tid utmerker seg ved sin rike kunstneriske uttrykkskraft og gjennom en til dels overraskende stor variasjon i bruk av filmtekniske muligheter; de vesentlige komponentene i «filmspråket» blir her oppdaget og utviklet». (se kilde)

Tekniske kameraløsninger ble utprøvd, montasjeteknikker utviklet, og innholdsmessig begynte deler av den tyske filmen å forlate varietéstilen - «Kino der Attraktionen» - til fordel for den fortellende filmen. Filmene ble lengre og strakk seg mot spillefilmlengde.

Det er kanskje noe kunstig å skille mellom norsk-tyske og dansk-tyske relasjoner i denne perioden. Faktum er jo at Aud og Gerd Egede-Nissen og Bjørn Bjørnson alle kom til tysk film via dansk, og dermed på mange måter var en del av den livlige talentutvekslingen og det økonomiske samkvemmet mellom Danmark og Tyskland på filmområdet. Nordisk Film i København bygde opp sin egen avdeling i Tyskland i årene 1910-14, og kjøpte opp kinoer for å sikre distribusjonen (i krigsårene innførte Tyskland som nevnt importrestriksjoner, som skapte problemer for dansk filmindustri; et særlig hardt slag var importforbudet i 1916). De tette dansk-tyske forbindelsene medførte at ikke bare skuespillere som den store stjernen Asta Nielsen, men også regissører og kamerafolk slo seg ned i Tyskland. (se kilde)

Med Egede Nissen-Film Comp skaffet imidlertid Aud Egede-Nissen seg en selvstendig base som skiller henne noe fra de dansk-tyske relasjonene og gjør det rimelig å behandle hennes og søstrenes Tysklands-opphold som en liten, men spesiell del av norsk filmhistorie. Foruten de tre søstrene og Bjørn Bjørnson, er det bare Lillebil Christensen (senere Ibsen) jeg har funnet spilte i tysk film i denne perioden, i en enkelt film fra 1918.

Inn mot sentrum
I filmhistorier om 1910-tallets tyske film spiller ikke Aud Egede-Nissen eller selskapet hennes noen hovedrolle. De norske søstrenes selskap ligger tilsynelatende ikke i fronten av den kunstneriske utviklingen, men beveger seg et sted i utkanten med sin underholdningsfabrikk.

Med sentraliseringen av tysk filmindustri rundt storselskapet Ufa, og vanskeligere tider i bransjen etter krigsavslutningen, ble Egede Nissen-Film Comp nedlagt rundt overgangen mellom 1919 og 1920. Ada og Gerd reiste hjem, men Aud ble. Og om hun hadde vært en av mange i de mer perifere delene av filmmiljøet hittil, beveget hun seg nå definitivt inn mot sentrum.

  • Til del 2

  • Til del 3
  • Til tittelside.
  • Kilder og litteratur

    Illustrasjon: Bård Ek. Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.