Weimar-republikkens tyske filmproduksjon fortsetter å fascinere og inspirere til nye fortolkninger, selv om perioden må være en av de mest studerte i filmhistorien. I en dokumentarfilm laget til filmens 100-årsjubileum i 1995 av britene Kevin Brownlow og David Gill (se kilde) er en tese at Europa mot slutten av 1920-tallet sto på terskelen til en overnasjonalt fungerende filmindustri som kunne tatt kampen opp med Hollywood. For Brownlow og Gill var den tyske filmen klar til en lederrolle i denne gamle europeiske drømmen om reell konkurranse med amerikanerne.

Weimar-republikkens tyske filmindustri merket helt fra importrestriksjonene ble opphevet etter 1. verdenskrig konkurransen fra Hollywood, men klarte tross flere økonomiske kriser å opprettholde en årlig produksjon på 200-500 filmer.

Telefon fra Lubitsch
I artikkelen i «Die Filmwoche» forteller Aud Egede-Nissen om sin beundring for Ernst Lubitschs arbeid, og om lykkefølelsen den dagen i 1920 da Lubitsch var på telefonen for å få henne med i «Sumurun», en av to filmer regissert av Lubitsch som Aud spilte i det året.

En kikk på listen over filmene hennes i perioden 1920-31 fungerer like greit som en oppramsing av de mest berømte tyske regissørene: Foruten Lubitsch deltok hun i filmer av Friedrich Wilhelm Murnau, Fritz Lang, Karl Grune, Gerhard Lamprecht, Lupu Pick, og en rekke andre mindre kjente. Filmlisten teller klassikere som «Dr Mabuse, der Spieler», «Phantom» og «Die Strasse».

Dette taler for seg selv, selvsagt, men ellers er det ikke så lett å evaluere hennes innsats i dag. Tilsynelatende kunne hun spille i alle genrer, likevel er det en viss enstonighet i hennes rolletyper - oftest er det forføreriske kvinneskikkelser, eller rett og slett vulgære prostituerte, som har som oppgave å lure fram til overflaten mannsfigurenes undertrykte drifter. Kritikkene hun fikk varierte mellom det bejublende (den temmelig berømte dødsscenen i «Dr Mabuse» fikk karakteristikken «mesterlig» i det innflytelsesrike filmbladet Licht-Bild-Bühne) og det reserverte (til tider «larmende, melodramatisk» i «Zwischen Nacht und Morgen», mener bladet Film-Kurier).

Var Aud Egede-Nissen en stor filmstjerne? Det kommer an på målestokken. Hun nådde ikke opp til en Asta Nielsen, Pola Negri eller Henny Porten. Men hun var der, som et av fascinasjonsobjektene industrien var avhengig av, i film etter film. Så etterspurt som hun var, av en rekke store regissører, må hun regnes som en betydelig skuespiller i Weimar-republikkens filmliv. Og filmhistorisk betyr altså det ikke så rent lite.

Marsboer
Skal en tro en artikkel av Leif Sinding, må imidlertid Aud Egede-Nissen ha fått hard konkurranse av Gunnar Tolnæs om hvem som var den største norske filmstjernen i Tyskland. Som mannlig hovedrolleinnehaver i de uhyre populære danske produksjonene om «Maharadschaens yndlingshustru», fant han et stort publikum i Tyskland og andre land der filmen gikk. Som bevis på Tolnæs' stjernestatus bruker Sinding en opplevelse fra en spasertur med mannen nedover fasjonable Tauentzienstrasse i sentrum av det vestlige Berlin.

«Noe lignende har jeg aldri opplevet. Om Marsboernes president plutselig befant seg midt mellom oss, kunne han ikke ha vakt større oppmerksomhet enn Tolnæs gjorde dengang. Jeg tar ikke for hårdt i når jeg sier at trafikken faktisk talt stoppet. Hvor vi kom stanset alle opp, snudde seg og glante». (se kilde)

Mye tyder på at norsk presse (og filmmiljø?) aldri spanderte særlig mye arbeid på å holde øye med de norske filmsuksessene i Tyskland. Jonas Lie jrs artikkel fra 1918 er et meget hederlig unntak. Nå har jeg ikke hatt anledning til å gå gjennom avisårganger fra perioden, men det som finnes av klipp i forskjellige arkiver er ikke særlig omfattende. Både Aud Egede-Nissens, Tolnæs' og andre skuespilleres filminnsats ties nærmest i hjel, mens teaterkarrierene deres får solid omtale. Typisk er de mange nekrologene i avisene ved Tolnæs' død i 1940, som gjerne nevner film i en bisetning, som denne: «..., så ble Gunnar Tolnæs i mange år helt slukt av filmen».

Den manglende interessen i norsk presse må skyldes både tidens generelle nedvurdering av film, og et innslag av provinsialitet. Jeg har ikke funnet noen intervjuer med Aud Egede-Nissen fra perioden 1920-31. Et intervju i Dagbladet i 1933 er faktisk fokusert på film, men journalisten bruker halvparten av artikkelen til en lengre polemikk mot datidens norske filmmiljø, før selve intervjuet kan begynne. En slik framgangsmåte virker for øvrig ikke uvanlig i datidens kulturjournalistikk.

Stjerneparet
Aud Egede-Nissen kunne antakelig klare seg godt uten anerkjennelse i hjemlandet. I 1924 giftet hun seg på ny, nå med filmskuespilleren Paul Richter, som hun spilte sammen med i mange filmer. Etter en mindre rolle i «Dr Mabuse» var Richter på rask vei mot stjernestatus. I 1924 spilte han hovedrollen i Fritz Langs «Die Nibelungen», en monumental film som ble svært populær og hevet Richter opp i superstjerneklassen. Richter ble et mannlig skjønnhetsidol, og det gikk selvsagt ikke ubemerket hen hvem som hadde stukket av med ham. Økonomisk fri med egen karriere, gift med en superstjerne - Aud Egede-Nissen kunne leve et liv som var uoppnåelig for de aller fleste, men desto mer ettertraktet: Filmbransjens glamour (hun skal ha kjent både Marlene Dietrich og Greta Garbo godt), reiser på kryss og tvers i Tyskland, Italia og andre europeiske land, skiferier i alpene.

Sammen med Richter gjorde Aud også den kuriøse kriminalkomedien «Bergenstoget plyndret i natt», spilt inn i 1928, basert på Nils Lie og Nordahl Griegs kriminalroman. Utendørsopptakene ble gjort på Hardangervidda, og er stadig imponerende. Forfølgelsesscenene med skiløpere over vidda er nydelig fotografert, til dels med bevegelig kamera, og stilig koreografert. I noen stemningsfulle nattscener beveger skiløperne seg elegant på rekke med fakler som lyskilde. Men historien er tynn, og filmen ble neppe noen stor økonomisk suksess.

Aud Egede-Nissen avsluttet sin tyske filmkarriere i som 38-åring i 1931 med sin eneste tyske talefilm, «Zwischen Nacht und Morgen», en nyinnspilling av Asta Nielsen-klassikeren «Dirnentragödie» fra 1927.

Men mens Egede-Nissen vendte hjem til Norge for godt, sto flere andre nordmenn på spranget til å forsøke seg i Berlin. En av dem var den vakre Kirsten Heiberg.