Den første versjonen

Saddam Hussein nekter å trekke seg ut av Kuwait, tross sanksjoner og press. De allierte ledet av USA starter presise bombeangrep med høyteknologiske våpen mot Irak og Kuwait. Irak svarer med Scud-raketter og truer med kjemiske og biologiske våpen. De alliertes bombing fortsetter og på fjernsyn ser det hele ut som et uvirkelig dataspill. Så angriper de allierte på bakken, irakerne overgir seg i tusentall og krigen er over på noen dager med minimale allierte tap.

Slik er essensen i historien om Golfkrigen vinteren 1991 - en suksess for USA, for Vesten. Eller? BBC-dokumentaren "The Gulf War" i fire deler på TV 2 (siste del vist mandag 29. april) og Channel Fours "Riding the Storm - how to tell lies... and win wars" (NRK 18. april) forsøker på helt ulike måter å utdype, nyansere eller bestride etablert viten om Golfkrigen, slik den ble fortalt oss av sterkt sensurerte nyhetsmedier den vinteren for over fem år siden.

Ambisiøs
BBC-serien er bredt anlagt. Her er målet å rulle opp historien kronologisk, i hele dens bredde, fra like før Irak invaderte Kuwait fram til den kurdiske flyktningekatastrofen like etter våpenhvilen. Dokumentarens fremste styrke er alle intervjuene med beslutningstakere på begge sider og med soldater. Toppfolkenes vurderinger, intern uenighet, tidligere ukjente episoder er spennende stoff.

Eksempel på det siste er de britiske spesialstyrkenes tokt inn i Irak i et desperat forsøk på å finne de mobile utskytningsrampene for Scud-raketter. Noen av disse små enhetene lyktes, og kunne dirigere fly inn som ødela ramper og raketter, mens andre ble oppdaget, måtte flykte og led fryktelig i ørkenvinteren, før flere av dem ble tatt til fange eller drept.

Under den strenge mediesensurens regime var ytterst få blodige enkelthistorier tilgjengelig mens krigen pågikk. Totalbildet var, slik det ble påpekt allerede under krigen, renset for de grufulle scenene man forbinder med krig. For oss som fulgte tv-sendingene i '91 måtte ubehaget ved krigens gru vike for fascinasjonen ved å være vitne til den perfekte krigen: Vakre bilder av ørkenen, smarte bomber som alltid traff, Vestens triumferende teknologi.

Kritisk
Channel Four-dokumentaren følger en klassisk oppskrift: Bygger opp identifikasjon med en synlig forteller (journalisten Maggie O'Kane) som vi følger i hennes forsøk på å avsløre løgner fortalt av den vestlige siden under og etter Golfkrigen. Hun viser overbevisende at irakerne faktisk brukte kjemiske våpen i noen tilfeller til tross for at britiske og amerikanske myndigheter hevder det motsatte, at FN-koalisjonen bombet med napalm, at uran ble brukt som materiale i granater. Beslutningstakerne klarer ikke å avvise påstander som blir satt fram om at FN-koalisjonen var delvis ansvarlig for oljeutslippene i Persiabukta under krigen, som da ble framstilt som Saddam Husseins verk alene.

Til slutt i dokumentaren kommer Maggie O'Kane med en appell: Vi (offentligheten) har rett til å få vite Sannheten om kriger som føres i vårt navn. Selv har hun i hvert fall lykkes med å undergrave en del etablerte sannheter om krigen i Persiabukta.

Øyeblikksbildene
Tv-sendingene fra Golfkrigen hadde en sjelden kraft. Vi var ikke få som satt rødøyet og fulgte NRKs mange ekstrasendinger, eller CNNs ustanselige vekslinger mellom Bagdad, Riyadh, Washington, Jerusalem.

Sendingene appellerte så sterkt av flere grunner. Den intense dekningen fra time til time (spesielt under nedtellingen fram mot fristen Irak hadde fått til å trekke styrkene ut av Kuwait og i starten av krigen) skapte en situasjon der vi kunne følge en virkelig, spennende historie mens den utviklet seg. I motsetning til nyhetsmedienes vanlige, ofte dårlig fortalte, retrospektive historier, fungerte sendingene fra Golfkrigen som episoder i en spennende, framoverrettet historie med ukjent slutt. I perioder av Golfkrigen smeltet redaksjonenes målsetting om maksimal aktualitet (helst direktesending) og kjennetegnene ved en spennende fortelling sammen til en syntese med enorm gjennomslagskraft overfor publikum.

I tillegg kom bildenes fascinasjonskraft. Bildene fra Golfkrigen var stiliserte (det gjelder både bilder av den enstonige ørkenen og de såkalte "dataspill"-bildene av smarte bomber som traff sine mål), bevegelige, varierte og vakre (fly over ørken, nattbilder av byer, dataspillbildenes skjønnhet). Også bildene hadde estetiske kvaliteter vi vanligvis ikke finner i tv-nyhetene.

Jeg er sikker på at spesielt BBC-dokumentaren kalte disse bildene fram igjen fra hukommelsen hos oss som fulgte krigen på tv i 1991. Effekten var merkelig og demonstrerer styrken i opplevelsen den gangen. Til tross for at BBC-folkene har hatt et kildemateriale å øse av som journalistene bare kunne drømme om i '91, og til tross for at de har kunnet strukturere historien akkurat slik de har ønsket, klarer ikke denne dokumentarserien å erstatte "våre" bilder av Golfkrigen. Historien som skrives med øyeblikksbildenes kraft er vanskelig å rokke ved i ettertid.

Styrken hos O'Kane er at hun insisterer på å fortelle sin egen historie og ikke er redd for å være subjektiv. Hun underkaster seg ikke hendelsenes kronologi, og unngår dermed noe av det BBC-serien lider under: At seeren blir sittende og sammenligne med sin egen opplevelse av krigen.

Medier og beslutninger
Rollen CNN og andre elektroniske medier spiller for beslutningstakere har vært gjenstand for mye spekulasjon og teoretisering, ikke minst i forbindelse med Golfkrigen. Noen har hevdet at medienes rolle er overvurdert. FN-koalisjonens bombing av et tilfluktsrom i Bagdad 13. februar 1991 førte til at flere hundre sivile ble drept. Med ett slag kom de bildene av død og lemlestelse som tv-seerne hadde mistenkt måtte finnes, men som aldri dukket opp. Når de endelig kom, virket de desto sterkere. Det var et sjokk, og amerikanerne forsøkte på alle mulige måter å bortforklare hendelsen.

I BBC-dokumentaren kommenterer daværende forsvarssjef Colin Powell episoden slik: "Tilfluktsrommet ga oss et alvorlig PR- og politisk problem. All vår virksomhet måtte stoppes i halvannen dag mens vi tok oss av dette." Verden fikk vite om episoden fordi de irakiske myndighetene slapp de vestlige korrespondentene til denne dagen. Mediene var for en gangs skyld fri for både Iraks og FN-koalisjonens kontroll, og virkningen var, som Powell innrømmer, svært negativ for hans side.

Episoden, og Powells glimt bak kulissene, viser med all tydelighet hvorfor generalene satte så mye inn på å styre medienes fortelling om krigen. Poenget har gyldighet utover krigens spesielle situasjon: Beslutningstakerne vil alltid innreflektere medienes tilstedeværelse og virkemåte i sin strategi for hvordan problemer skal møtes og takles. Å neglisjere mediene vil være høyst risikabelt.

Den første versjonen
Med få og hederlige unntak gikk verdens nyhetsmedier med på den omfattende sensuren. Sensorene strøk langt mer enn det som er vanlig og allment akseptert prosedyre i krig (journalister godtar selvsagt at rapporter om troppebevegelser og andre opplysninger som kan svekke styrkenes sikkerhet sensureres). I tillegg ble klarert "informasjon" stilt til rådighet i store mengder (fremfor alt bildene av smarte bomber) og gikk rett inn i sendingene. Mediene endte opp med å fortelle en historie som i ettertid, ved hjelp av dokumentarer som dem fra BBC og Channel Four og annen informasjon, viser seg å være mangelfull og i mange tilfeller direkte misvisende.

Likevel blir den "autoriserte" versjonen, den første versjonen, stående i vår bevissthet som den dominerende, fordi selve formidlingen av krigen var så inntrykkssterk. Generalene vant slaget om den viktige første versjonen. Det gamle poenget om at journalistikken er et første utkast til historieskrivning har mer for seg enn noensinne.

Ubehagelig epilog
BBC-serien slutter, fortjenstfullt nok, med det som ble en ubehagelig epilog til den vellykkede Golfkrigen: Opprøret i Sør-Irak som Bush hadde oppmuntret til ble knust av Saddam Hussein mens de amerikanske styrkene forholdt seg passive. I Nord-Irak utviklet opprøret blant kurderne seg til en flyktningekatastrofe. Suksesshistorien skulle sluttet med våpenhvilen, men manuset sviktet, og Vesten fikk en epilog som overhodet ikke passet.

Bildene av hundretusenvis av kurdiske flyktninger som uendelig langsomt piner seg over fjellene i vinterkulda er også spikret fast i bevisstheten. Disse bildene slo sprekker i Den første versjonen før den hadde stivnet til overlevert Historie, og åpnet opp for andre versjoner. Maggie O'Kane har gjort et av de beste forsøkene til nå på å utnytte denne åpningen. Det bør ikke bli siste gang noen prøver seg på en nyskriving av historien om Golfkrigen.

Kronikk i Morgenbladet våren 1996.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø