Olav Anders Øvrebø: Fortellinger om Golfkrigen. Hovedoppgave i medievitenskap, Bergen 1993/1996.

Bare kapittel 1 er publisert her. Men oppgaven er fritt tilgjengelig i sin helhet via Universitetet i Bergen.
Oppgaven kan også lånes i papirutgave på flere biblioteker. Se Bibsys eksemplarliste.


Kapittel 1: Innledning

1.1. Krigshypnosen
Vinteren 1991 ble gleden over Den Kalde Krigens definitive og overraskende smertefrie avslutning bare et drøyt år tidligere, avløst av usikkerhet og ubehag over en ny og "varm" krig. En FN-koalisjon stablet på beina av USA tok i bruk både det ypperste av Vestens avanserte militærteknologi og mer tradisjonelle militære virkemidler i en ulik kamp mot Irak, som hadde okkupert Kuwait i august 1990.

Nyhetsmediene, og særlig fjernsynet, syntes å spille en spesiell rolle både i Øst-Europa-omveltningene og under Golfkrigen. Jeg var blant de mange som reagerte med en blanding av fascinasjon og uro over de hyppige fjernsynssendingene fra Golf-området. I en artikkel i Aftenposten målbar George Morgenstern sin opplevelse av fjernsynets (her CNNs) formidling av Golfkrigens innledningsfase, på en måte som nok kan være representativ for mange:

"I flere dager satt jeg hypnotisert foran fjernsynets minutt-for-minutt reportasjer fra Bagdad, Tel Aviv, Riyad og Washington - alle stedene elektronisk vevet sammen på skjermen, meldingene like momentane som tiden det tar lyd og lysbølger å reise fra Midt-Østen, gjennom luften til CNN i Atlanta og videre via Jancos parabol og kabelnettverk til min egen stue. Fra Al Rashid Hotel fikk hele verden vite samtidig som Bagdads innbyggere at bombingen var begynt. Man hørte sirenene brøle i Dhahran mens soldatene og byens befolkning søkte dekning. Man ble t.o.m. tatt med på selve tuppen av en raketts stridshode. Nærmere fronten kommer ikke engang de militære."1

Etter de første dagene fortok fascinasjonen seg noe, og mange begynte å diskutere de problematiske sidene ved mediedekningen: Hva var det egentlig som ble formidlet på denne heseblesende måten? Fikk vi egentlig vite noe vesentlig om krigen som pågikk, tross den massive dekningen, i fjernsyn og alle de andre nyhetsmediene?

Det gikk ikke lang tid før de kritiske innleggene begynte å dukke opp i avisene. Mediene ble beskyldt for å gjengi USAs og FN-koalisjonens synspunkter ukritisk, og for å fiksjonalisere krigen ved å gjøre den om til en ufarlig lek med overlegen teknologi. Kritikken hadde i mange tilfeller form av en klassisk ideologikritikk. Mange harde ord falt, særlig mot fjernsynsdekningen, og dermed NRK, som fremdeles hadde monopolposisjon på denne tiden. Et innlegg av Per Buvik i Dagbladet kan tjene som eksempel:

"Dekningen av krigen i Midtøsten (...) er velvillig betraktet en karikatur på journalistikk. Men det er framfor noe annet den mest aggressive utfoldelsen av det norske ideologiske maktapparatet vi har opplevd."2

Jeg kunne nok være enig med disse kritikerne i mye, men jeg hadde likevel en bestemt følelse av at kritikken ikke klarte å gripe nettopp det som virket nytt, fascinerende og ubehagelig ved Golfkrig-dekningen. For meg sto mange spørsmål igjen, som især var knyttet til selve måten fjernsynet formidlet krigen.

1.2. Problemstilling, empiri, metode
Flere av disse spørsmålene fikk en klarere formulering, og noen mulige svar avtegnet seg, da den britiske medieforskeren John Corner gjestet Universitetet i Bergen kort etter våpenhvilens inntreden i Golfen. Corner nærmet seg den britiske tv-dekningen av Golfkrigen fra en narrativ innfallsvinkel: Hvordan var det tv-nyhetene fortalte om det som skjedde, hva kunne karakterisere fjernsynets fortellemåter3? Corner trakk to tentative konklusjoner; den ene var at medienes egen, massive dekning skapte en følelse av enorm bevegelse i krigens første fase, noe som igjen førte til forventninger om en meget rask avslutning av krigen; den andre konklusjonen var at fjernsynets levende bilder og språkbruken hos politiske/militære ledere og journalister var av en spesielt intens og slående karakter.

Da jeg etter en tid forsøkte å formulere en problemstilling for hovedoppgaven, var det med Corners vektlegging av det han kalte The Gulf Story i bakhodet: Jeg ville bruke Golfkrig-sendingene til å finne ut mer om tv-nyhetenes måte å fortelle historier fra virkeligheten på. I en norsk kontekst var det naturlig å velge NRKs sendinger, av flere årsaker: Det ville gjøre det lettere å få tilgang på arkivmateriale, og en avgrensing til kun NRK (i motsetning til en komparativ undersøkelse av flere tv-kanalers dekning) ville gjøre en grundig tekstanalyse mulig. Det er viktig å være klar over at jeg i denne oppgaven avgrenser meg til NRKs fjernsynsdekning; radioens dekning av Golfkrigen har jeg ikke vurdert. Når jeg mange steder i oppgaven skriver NRK, er det altså utelukkende NRK-Fjernsynet jeg uttaler meg om.

Noe John Corner ikke tok opp eksplisitt, men som virker nærliggende når en først begynner å tenke på Golfkrig-dekningen innenfor et narrativt perspektiv, er at selve krisens og krigens forløp slik det ble formidlet syntes å utgjøre et narrativt gjennomløp, en historie, og en enkel sådan: Irak invaderer Kuwait, FN/USA forsøker å få Irak til å trekke seg ut frivillig, det vil ikke Irak, dermed går FN/USA til krig og tvinger Irak ut av Kuwait. Dette forløpet syntes også å ha noen spesielle kvaliteter, som en forbinder med "gode" historier: Det var, blant annet, spennende nedtellinger til deadlines før og under krigen, og sterke og dramatiske motsetninger mellom stater personifisert ved sine ledere.

Slik kan en både være opptatt av fjernsynets narrative teknikker eller fortellemåter, og hvilket materiale som faktisk formidles med disse teknikkene. Når NRKs dekning av Golfkrigen vurderes i narrativt perspektiv, åpner det seg altså to ulike, men nært sammenknyttede problemer: Var dekningen (som) en "god" historie, og hvordan ble i så fall denne historien fortalt? Oppgaven får dermed en todelt problemstilling, som mer presist formulert ser slik ut:

1. Hadde NRKs dekning av Golfkrigen et narrativt preg? I så fall, var det som ble fortalt en "god" historie som den jeg har skissert over? Eller var det en mer kompleks, evt. fragmentert historie?

2. Hvordan fortalte NRK om Golfkrigen? Med utgangspunkt i Golfkrig-dekningen, hvordan kan tv-nyhetenes fortellemåter, og i forlengelse deres generelle framstillings- eller representasjonsmåter, spesifiseres?

Den underliggende interessen som uttrykkes ved denne problemstillingen går dermed også i to retninger: For det første en interesse for det spesielle case som NRKs dekning av Golfkrigen er, og for det andre en interesse av å avdekke flest mulig allmenne teoretiske poenger om narrativitet i tv-nyheter.

Metodevalg: Narratologi
I denne oppgaven er de metodiske redskapene hentet fra narratologien. Jeg skal senere begrunne dette valget i forhold til behovene problemstillingen skaper, men aller først er det et grunnleggende spørsmål som må drøftes: Hva er en fortelling?

Narratologen Claude Bremonds forslag til definisjon lyder slik: "Enhver fortelling er en diskurs som integrerer en følge av begivenheter innenfor en og samme handlings enhet og omkring en menneskelig interesse".4

At en har å gjøre med en følge av begivenheter betyr med nødvendighet at en fortelling foregår over tid, og at det må være mulig å utlede hvilken rekkefølge det er mellom begivenhetene, deres kronologi. At begivenhetene må kunne knyttes til en menneskelig interesse, betyr at disse begivenhetene er noe som skjer med mennesker eller som mennesker får til å skje. For at dette skal kunne utledes må begivenhetene ha en kausal organisering i forhold til hverandre og de menneskelige begrunnelser for handling.

Med andre ord: Enhver fortelling begynner på ett tidspunkt, og slutter senere, på et annet. Innenfor denne tiden foregår noen begivenheter som er kronologisk ordnet og kausalt forbundet med hverandre, og som er knyttet til menneskelige interesser og prosjekter. Det foregår altså transformasjoner, en eller flere tilstander forlates og nye inntas eller inntreffer.

Fortellingen er en diskurs, sier Bremond: Dette betyr at en fortelling ikke er noe som oppstår umediert, av seg selv. Fortellingen produseres av noen, som gjør bruk av et tegnsystem (verbalspråk, skrift, levende bilder) til dette formålet.

Fortellingen er altså en blant mange forskjellige muligheter som står til rådighet for den som vil strukturere et materiale med tanke på formidling til en eller flere mottakere. Bremonds definisjon er knapp og utformet med tanke på å favne alle typer fortellinger, og avgrense fortellingen fra andre teksttyper. Dermed er en slik forståelse av fortelling anvendelig i en oppgave som denne, som tar sikte på nettopp å vurdere det narrative opp mot andre teksttyper i tv-nyheter.

Diskurs/historie
Problemstillingens todeling i historien som ble fortalt om Golfkrigen og måten den ble fortalt på, korresponderer med Gérard Genettes skille mellom historie, innholdet leseren rekonstruerer, og diskurs5, forløpet av representasjoner som møter en, for eksempel på tv-skjermen eller i bøkene.

Med andre ord består en fortelling av en uttrykksside (diskursen) og en innholdsside (historien). Diskursen er den manifeste organiseringen av begivenheter og hvordan menneskene hanskes med dem, historien den ordningen og de betydningene en ut fra diskursen kan tenke seg fram til at begivenhetene har.

Å analysere en fortelling blir således både systematisk å avdekke forholdet mellom de menneskelige prosjekter og begivenhetene som er knyttet til dem, og i forlengelse, forholdet mellom menneskene, altså historien; og å spesifisere de måter disse prosjekter, begivenheter og mennesker framstilles på, altså diskursen.

Siden narratologien har utviklet detaljerte modeller, metoder, for denne analyseprosessen, ser det altså ut som at valget av narratologi er relevant for en analyse av min problemstilling. Innenfor narratologien finnes det flere forskjellige retninger; Genettes er en av de mest innflytelsesrike. Hans begreper er imidlertid utviklet på skrevne fiksjonstekster, mens jeg skal ta for meg faktabaserte tekster i et bildemedium. Selv om Genettes begreper eksplisitt er tenkt å gjelde alle fortellinger, uansett medium og fakta/fiksjonsskillet, er det klart at tilpasninger vil være nødvendig. Genettes begreper for å analysere temporal orden og ulike fortellerposisjoner blir derfor supplert med en bildesemiotisk tilnærming til studiet av levende bilder og forholdet mellom talen og bildene i nyhetssendingene (disse begrepene gjør jeg nærmere rede for under presentasjonen av genreteori i punkt 3.1.).

Et annet spesielt forhold er at jeg ønsker å følge Dagsrevyens dekning over lang tid, helt fra begynnelsen av Golfkrigen 17. januar 1991 og fram til våpenhvilen 28. februar. Selv om jeg gjør et utvalg fra dette materialet, er det klart at det blir stort. Derfor trenger jeg et redskap som på fornuftig vis kan redusere materialet til håndterlig størrelse.

Løsningen jeg har valgt på disse metodiske kravene, er å kombinere en Genette-tilnærming til studiet av diskurs med A.J. Greimas' aktantmodell som basis for å studere historie6 (selv om Genette-modellen med nødvendighet også spiller inn over historie-analysen. For eksempel vil en analyse av temporale forhold si å studere forholdet mellom diskurstid og historietid i fortellingen).

Greimas' modell representerer det mest konsekvente forsøket på å skape en fortellingens grammatikk, der interessen er investert i å vise hvordan enhver fortelling er en variasjon over grunnleggende strukturer. Greimas' modell egner seg derfor godt til en effektiv reduksjon av materialet, idet den bryter det ned til en dypstruktur, som uttrykker fortellingens prosjekt og hvilke personer som er bærer av prosjektet, forsøker å hindre det osv. i historien. Modellen har den fordelen i forhold til problemstillingens del 1 at en raskt finner ut om en diskurs er narrativ eller ikke. Dette er nødvendigvis første steg i en kartlegging av narrativitetens betydning i nyhetene.

Analysemodellen blir gått gjennom i større detalj under punkt 3.3.

Metodevurderinger
I sin avhandling om resepsjon av Dagsrevyen noterer Ingunn Hagen at forskere innenfor tradisjoner som benytter kvalitative metoder er tilbøyelige til delvis å avvise bruken av de tradisjonelle metodekravene - til dataenes gyldighet, analysens pålitelighet og resultatenes generaliserbarhet - på sitt område7. Dette fritar imidlertid ikke, som Hagen også påpeker, de kvalitativt orienterte fagtradisjonene fra å forholde seg til et krav om vitenskapelighet:

"While many qualitative researchers remain skeptical of the relevance that requests for validity and reliability have for their own research, they are still constantly faced with these demands."8

I det følgende vil jeg forsøke å vurdere mine egne metodevalg opp mot nettopp gyldighets- og pålitelighetskravene; dette er også egnet til å få fram noen særegne problemer ved den tilnærmingen jeg har valgt. Jeg vil også komme inn på ulikheter ved kravene en må stille til studier som benytter kvalitativ metode, i forhold til kvantitativ.

Spørsmålet om gyldighet gjelder hvorvidt man har målt det man ønsker å måle9. En ser allerede av terminologien at spørsmål om gyldighet tradisjonelt er knyttet til kvantitative metoder. Likevel er det et relevant spørsmål å stille også i denne oppgaven. Det jeg ønsker å "måle" er narrativitetens plass i Dagsrevyen og tv-nyheter generelt og Golfkrig-dekningens karakter av å være en historie spesielt. Det virker temmelig åpenbart at det er riktig å velge fortelleteoretiske metoderedskaper for å undersøke denne problemstillingen. Det som imidlertid kan diskuteres, er om de mest tjenlige variantene av fortelleteori er valgt. Det er slike spørsmål jeg har forsøkt å besvare med mine begrunnelser for de grunnleggende metodevalgene over.

En vurdering av pålitelighet er noe mer komplisert. I tradisjonell tankegang er pålitelighet knyttet til om en har utført analysen skikkelig. Testen på om så er tilfelle er at andre skal kunne bruke den samme metoden på det samme materialet med tilsvarende resultat.

Tekstanalyse med kvalitative metoder kan ikke oppfylle dette kravet i bokstavelig forstand. Det forutsettes i selve teorigrunnlaget for denne oppgaven at objektet, medietekster, er polysemiske - at det er umulig å definere én fortolkning som den eneste korrekte. Isteden må det sannsynliggjøres at den fortolkningen man gjør er rimelig ut fra metoden som er valgt. Den beste måten å gjøre dette på, etter mitt syn, er å klargjøre premisser i resonnementene underveis i selve framstillingen av analyseresultatene (se punkt 3.3 for en videre drøfting av dette, og punkt 4.1-4.5 for en utførelse i praksis).

Pålitelighet i kvalitativ tekstanalyse kan ifølge Birgitta Höijer forstås som "a measure of how well the analysis stands up against haphazard interpretations"10. Dette skulle bety at en må være grundig med å anvende metoden på systematisk vis. Men det har også en underliggende forutsetning: Selve metoden man velger må rett og slett i seg selv ha systematiske kvaliteter. Slik skulle narratologien være velegnet:

"[Metodens] beskrivelsesredskaber er så entydige, at man ikke forledes til almindelig småfilosoferen over teksten, men styres den lige vej frem mod afdækning av tekstens centrale betydningsindhold og dets strukturering"11.

Selv om medietekstene er polysemiske, er en altså ikke avskåret fra å kunne nå intersubjektiv enighet om pålitelighet, men denne må bygge mer på kontinuerlig debatt enn målinger.

Et viktig poeng med hensyn til tekstenes polysemiske natur gjelder forholdet mellom empirisk-historisk resepsjon og analytikerens resepsjon. Ut fra resonnementene her er det klart at det er en kvalitativ forskjell mellom de to typene resepsjon: Da jeg så sendingene fra Golfkrigen i januar og februar 1991 var det med en annen type interesse, et annet blikk, enn under den systematiserte analyseprosessen i 1992-93. Samtidig er det kontinuitet: I begge tilfeller bruker en kulturell kompetanse til å foreta fortolkninger, og som jeg har fortalt: Det var forhold ved min empiriske resepsjon som ledet meg mot å gå inn i en systematisk analyse senere.

Når det gjelder kravet om generaliserbare resultater, kan dette ikke møtes i statistisk forstand med resultatene fra en kvalitativ analyse. Imidlertid kan en nå fram til en form for generell gyldighet av resultatene ved å sammenlikne med andre analyser av liknende type, og ved å se om resultatene er logisk konsistent med og støtter eller problematiserer eksisterende teori på området12. Nye forskningsbidrag må og vil alltid måles opp mot tidligere kjent viten; kriteriet for et godt bidrag blir da om det bidrar til ny viten og/eller trekker den gamle i tvil, og om det kan tenkes å ha en produktiv virkning.

I denne oppgaven vil vurderinger av mine resultater opp mot tidligere relevante studier bli gjort i forbindelse med framstillingen av resultatene, i kapittel 4-6.

Flere metodevurderinger: Utvalg, resepsjonsanalyse
Alt er ikke sagt om metodiske overveielser i og med de grunnleggende metodevalgene jeg har gjort rede for og drøftet her. Det gjenstår for eksempel å begrunne utvalget av sendinger fra det store Dagsrevy-materialet. Videre er det en del metodiske forutsetninger som ligger under kapittel 5 om resepsjon. Jeg vil også utdype min bruk av Greimas' aktantmodell og Genettes narratologi ytterligere.

Disse forskjellige momentene har jeg valgt å presentere i nærere forbindelse med selve analysen (se pkt. 3.3 og 5.2.). Dette er for å få mer flyt i framstillingen, og for å knytte selve bruken av metoden tettere til framstillingen av resultatene, slik at påliteligheten bedre kan vurderes.

1.3. Narrativitet i fakta- og fiksjonstekster
I en bok om dokumentarfilm, der også tv-nyheter inngår som én type dokumentar, argumenterer Bill Nichols sterkt mot det han ser som en klar tendens innenfor nyere litteratur om emnet: Forsøk på å bryte ned skillet mellom dokumentar- og fiksjonstekster13. Forfatterne og filmskaperne Nichols har i tankene insisterer på at dokumentartekster ikke har noen privilegert tilgang til virkeligheten. Som de som produserer fiksjonstekster er dokumentarfilmskapere og journalister henvist til å operere innenfor tegnsystemer der relasjonen til virkeligheten alltid er konstruert og basert på konvensjoner. Noe som viser at det er slik er at også dokumentarfilmer er fortellinger. Slik framstiller Nichols sine motstanderes synspunkt:

"Documentaries are fictions with plots, characters, situations, and events like any other. They offer introductory lacks, challenges, or dilemmas, they build heightened tensions and dramatically rising conflicts, and they terminate with resolution and closure."14

Siden jeg selv bruker en narrativ tilnærming til nyheter, en faktagenre, er Nichols' innvendinger høyst relevante å drøfte allerede på dette punkt. Forutsetter jeg med en slik tilnærming implisitt at nyhetene er en (annen) type fiksjoner?

Nichols' synspunkt er ikke at dokumentartekster er fiksjonstekstene overlegne, moralsk eller på annen måte. Hans anliggende er isteden å vise at dokumentaren er en distinktiv måte å undersøke og presentere forhold ved verden på, og at den har mer til felles med politikk, økonomi, vitenskap enn med fiksjonsfortellinger.

Nichols mener narrativitet er underordnet i dokumentartekstene. Det som formidles gjennom dokumentariske tekster, og det publikum er opptatt av å følge, er et argument om eller synspunkt på den historiske eller empirisk gitte verden, ikke primært en historie:

"We enter a fictional world through the agency of narration, that process whereby a narrative unfolds in time, allowing us to construct the story it proposes. We enter the world in documentary through the agency of representation or exposition, that process whereby a documentary addresses some aspect of the world, allowing us to reconstruct the argument it proposes."15

På den ene siden er Nichols fullt på det rene med at dokumentartekster i stor grad benytter narrative teknikker, men på den andre siden hevder han hardnakket at det narrative ikke er noe sentralt trekk. Etter mitt syn fører Nichols' hovedanliggende, å argumentere mot dem som vil viske ut skillet mellom dokumentar og fiksjon, til at han tilordner det narrative mindre plass i dokumentaren enn denne teksttypen faktisk har. Når en først går med på at narrativitet er betydningsfullt, slik Nichols gjør, finner jeg det mer interessant å gå detaljert til verks for å undersøke narrativiteten i for eksempel nyhetene, framfor i utgangspunktet å avvise idéen som farlig fiksjonalisering.

Denne avvisningen hos Nichols synes å bunne i en forestilling om at det narrative hører uløselig sammen med fiksjon, og at argumentasjon tilsvarende er faktatekstens siamesiske tvilling. Men, som Peter Lamarque bemerker i en artikkel som drøfter nettopp dette emnet, slik er det jo ikke:

"Narrative per se is a formal feature of a text. It is indifferent to subject matter and to discursive ends. Narratives might amuse or instruct, philosophize or theologize. (...) Above all, narrative per se is indifferent to truth and reference. Narratives can be about real people or fictional characters and their descriptive content can be true or false".16

Mitt utgangspunkt og min antakelse er altså ganske enkelt: Tv-nyhetene forsøker å fortelle om bestemte forhold i verden, og til dette formål anvendes i varierende grad narrative teknikker. Å gi et stoff en narrativ form er én måte å gi det sammenheng og gjøre det forståelig på. Det narrative er ikke forbeholdt fiksjonen.

Jeg er enig med Nichols i konklusjonen: Det er verken riktig eller fruktbart å sidestille fakta og fiksjon. Dette er distinktive måter å undersøke verden på. Det viser seg blant annet ved at det er høyst ulike krav som møter journalisten og regissøren av en fiksjonsfilm. Fortellingen er imidlertid en måte å integrere et stoff på som er tilgjengelig for begge.

Det er lite som tyder på at grensen mellom fakta og fiksjon er visket ut. Et stadig tilbakevendende tema i denne oppgaven vil være hvordan denne grensen stadig er virksom, og hvordan det å nærme seg den er kontroversielt.

1.4. Oppgavens oppbygning
Bak problemstillingen i denne oppgaven ligger altså ikke en rent estetisk interesse som impliserer at skillet mellom fakta- og fiksjonsfortellinger er eller bør være på vei ut. Men dermed blir det også nødvendig å sette tekstanalysen inn i en større sammenheng, og slik mer presist avgrense nyhetene fra fiksjonstekster, og andre typer faktatekster. Dette vil jeg gjøre ved å supplere tekstanalysen med drøftinger av produksjons- og resepsjonsforhold, og også drøfte tv-nyhetenes samfunnsrolle allment.

Stig Hjarvard framstiller forholdet mellom produksjons- og tekstanalyse i nyhetsstudier på denne måten:

"Fortælleformer og nyhedsopfattelse er at forstå som konventionaliserede sociale praksis'er, der til stadighed er genstand for revurdering og ombrydes som "svar" på forandringer i nyhedsvirksomhedens og den omkringliggende verdens sociale miljø, herunder den politiske udvikling og socialpsykologiske forandringer hos publikum. (...) For analysen betyder det, at de anvendte fortælleformer og nyhedsopfattelsen i et vist omfang kan analyseres og bestemmes gennem en æstetisk og indholdsmessig analyse, men de kan kun forklares gennem en sociologisk og historisk analyse af nyhedsproduktionsprocessen og vilkårene for denne."17

Som jeg alt har vært inne på, syntes nettopp fortellemåtene under Golfkrigen å være så spesielle at de bør bestemmes og analyseres gjennom en estetisk og innholdsmessig analyse. Det tid- og plasskrevende ved dette analysearbeidet gjør at det ikke er aktuelt her med en slik utførlig analyse av nyhetsproduksjonsprosessen som Hjarvard foreskriver. Det jeg likevel vil gjøre, er å legge en empirisk basis for en forståelse av produksjonsforhold for utenriksnyheter, og anvende denne i forhold til produksjonen av Golfkrig-sendingene. Denne basisen er bygd på bruk av sekundærlitteratur og noe egen analyse, og inkluderer kunnskap om NRKs bruk av utenriksstoff, deres kildetilfang, utviklingen av produksjonsteknologi, og utviklingen av det som kan kalles et globalt system for nyhetsformidling. Retningen utviklingen har tatt innenfor internasjonal nyhetsproduksjon settes også i sammenheng med norsk og europeisk politisk og økonomisk utvikling. Noen årsaksforklaring på utviklingen kan jeg ikke gi, men i utgangspunktet vurderer jeg det i hvert fall slik at politiske, økonomiske og teknologiske faktorers betydning må spesifiseres i hvert enkelt tilfelle; det er ikke en gang for alle gitt at en av disse bakenforliggende faktorene dominerer.

Mens produksjonsstudier er nødvendig for å forstå tekstenes tilblivelse, gir resepsjonsstudier innblikk i tekstenes videre skjebne når de når sitt egentlige mål, seerne rundt om i stuene. I et eget kapittel om resepsjonen av Golfkrig-sendingene vil jeg legge vekt på hvordan seerreaksjoner er knyttet til etablerte forventninger til hva slags kunnskap nyhetene skal og kan formidle. Valg som er gjort med hensyn til kildeutvalg og metode blir behandlet i starten av dette kapitlet.

Produksjon, tekst og resepsjon er knyttet til de mer allmenne sosiale, kulturelle og politiske prosesser i samfunnet. Teorier om hvordan dette forholdet er for tv-nyhetenes del - spørsmål rundt tv-nyhetenes samfunnsrolle og betydning - vil i et eget kapittel bli drøftet i forhold til resultatene som kommer fram i analysen.

Kapittelinndeling
Framstillingen vil følge medieforskningens klassiske tredeling i produksjon, tekst og resepsjon. Produksjonsforhold behandles i kapittel 2, genreteori og en utdypning av oppgavens problemstilling, samt ytterligere metodevurderinger kommer i kapittel 3, og tekstanalysen opptar det lange kapittel 4. I kapittel 5 blir så resepsjonsforhold behandlet.

Det kan selvsagt innvendes at det å skille disse tre sammenbundne stadiene i kommunikasjonsprosessen er en slags tilsløring: Ved for eksempel live-sendinger faller jo de tre stadiene rent faktisk sammen i tid. Men ved å skille dem framstillingsmessig gis leseren også muligheten til å vende tilbake til den samme problematikken - NRKs Golfkrig-dekning - fra stadig nye vinkler. Dermed kan også ulike generelle poenger knyttet til nyhetsmedienes samfunnsbetydning nasjonalt og internasjonalt tre fram indirekte, for så altså å bli samlet i en drøfting i kapittel 6. I det avsluttende kapittel 7 trekkes så noen konklusjoner der det nasjonale nivå igjen er framtredende.

Fotnoter:

1Morgenstern 1991.
2Buvik 1991.
3Gjesteforelesning arrangert av Institutt for massekommunikasjon, 8. mars 1991.
4Bremond 1966 (original på fransk, her i en fornorsket versjon av Peter Larsens danske oversettelse, utdelt i forbindelse med forelesningsrekke, Univ. i Bergen 1989).
5Genette 1980, s. 25-32. Genette bruker for øvrig betegnelsen narrativ diskurs på det jeg for enkelhets skyld har kalt bare diskurs her.
6Greimas & Courtés 1988, Brandt-Pedersen & Rønn-Poulsen 1980.
7Hagen 1992, s. 95. - Jeg bruker betegnelsene gyldighet og pålitelighet istedenfor de mer vanlige, men mindre norske validitet og reliabilitet (Holme & Solvang følger samme praksis i sin metodebok (1986)).
8Loc.cit.
9Holme & Solvang, op.cit., s. 95f.
10Sitert i Hagen, op.cit., s. 92. Bemerkningen er myntet på tekstanalyse innenfor resepsjonsstudier, men er like relevant her.
11Brandt-Pedersen & Rønn-Poulsens vurdering av strukturalistisk narratologisk metode (op.cit., s. 65 - forfatternes uth.).
12Hagen, op.cit., s. 96.
13Nichols 1991. Forfatteren tar tak i problemstillingen på s. 107, men argumentasjon rundt problemet gjennomsyrer hele boken.
14Ibid, s. 107.
15Ibid., s. 112.
16Lamarque 1990, s. 132.
17Hjarvard 1991a, s. 2 (forfatters uth.).

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.