"Jahn Otto Johansen"

Gåte: Hvem kjenner ikke Jahn Otto Johansen? Eller: Hvem kjenner Jahn Otto Johansen?

Nevn navnet for nordmenn som er blitt voksne i fjernsynets tidsalder, og det er ikke til å unngå at tv-bildene danser på netthinnen.

Vi synes vi ser noen triste boligblokker i Moskva, det kan være 70-tallet, og en skjeggete, korpulent mann intervjuer folk i nabolaget på russisk. Så forklarer han oss hva som foregår.

Like ofte som Jahn Otto Johansen snakket og skrev, syntes han å bli intervjuet av andre journalister. Dette var en annen Jahn Otto enn tv-journalisten. Han la ut om sine livsnytende vaner og lot seg helst avbilde med en fet sigar.

Ved å lete slik på måfå i det mentale arkivet kunne vi funnet mange flere eksempler. For alle eier vi bilder av Jahn Otto Johansen, mange bilder.

La oss prøve å sortere i arkivskuffene.

I: Aldri et smil

"Etter morgenkonferansen i TV's nyhetsredaksjon utenlandspressen; spesiell leseteknikk nødvendig for å komme gjennom ca. 20 aviser daglig. Etter klipping til Utenriksmagasinet lunch med den israelske ambassadør. Opptak av Sovjet-diskusjonen som skal sendes tirsdag. Besøker kona på klinikken og deretter tilbake til opptak av Dagsrevy-kommentar om Nixons Europareise". osv, osv. (fra dagbokspalte i Arbeiderbladet, 4. mars 1969).

Sommeren 1966 overtok 32-årige Jahn Otto Johansen etter Per Øisang som Dagsrevyens eneste fast ansatte utenriksmedarbeider, og markerte seg raskt både med utseende og stoffutvalg. Iført uortodokst svart skjegg, mørke briller, aldri smilende, inntok Johansen med stor selvfølge den suverene betrakters posisjon.

Johansen var så alvorlig og dyster i studio at han ble kjent for det ("Mannen som ikke kunne le", kalte Dagbladet ham i et portrettintervju). Oppførselen var langt fra tilfeldig, ifølge Ragnar Baartvedt, en av Johansens kolleger i Dagsrevyen. Baartvedt sa i 1970 at Johansen tok på seg en maske av selvbeherskelse når han opptrådte på skjermen.

I selve kommentatorhåndverket fulgte Johansen opp pioneren Øisangs stil, ved å tolke offisielle uttalelser, statsbesøk, nyhetsmeldinger som overflate-uttrykk for den egentlige, underliggende politiske tilstand. En indikasjon på den enorme kunnskap kommentatoren tilsynelatende kunne trekke på, er hans bemerkninger om Warszawapaktens utenriksministermøte under en sending i februar 1967: Her innleder Johansen med å si at man intet vet om samtalene, før han umiddelbart setter i gang med å analysere det politiske innholdet i dem.

Jahn Otto Johansen oppnådde snart å vekke seeres og kritikeres vrede. I intervjuene med ham, som etter hvert begynte å dukke opp i aviser, fortelles det om at både høyre- og venstrevridde lot seg irritere over det de oppfattet som politisk tendens i Johansens kommentarer i statsmonopolet. Lengst gikk kanskje Anders Lange: "Jahn Otto Johansen, denne bantuvenn og prototypen på en fet, liten kommunistmakk i den norske propagandakost" (gjengitt i Dagbladet 7/9-68).

Noe av grunnen til at mange lot seg opphisse av Johansen var antakelig satsingen hans på stoff fra Sovjet og Øst-Europa, hans eget spesielle interessefelt. Her anla han en mer deskriptiv stil enn det som hadde vært vanlig, uten moralsk fordømmelse. Johansen overtok også det månedlige Utenriksmagasinet fra Øisang, og med det den spesielle kombinasjonen av fire ulike roller dette innebar: Medarbeideren ble både redaktør, programleder, kommentator og journalist.

I reportasjene fortsatte Johansen å signalisere "seriøsiteten" han holdt på som kommentator. Først på 70-tallet begynte han med det som ved siden av dekningen av de alvors- og prestisjetunge utenriksnyhetene etter hvert ble hans varemerke, møtene med "den vanlige mann og kvinne".

I alle periodene Johansen har vært korrespondent for NRK radio og tv, har disse møtene vært fremtredende: I Moskva 1975-77, Washington 1985-90, og nå i Berlin. Her ligger utvilsomt noe av Johansens styrke som journalist: Kontaktskapende evner. Reportasjene spenner fra russernes hverdagsproblemer i Moskva i 70-årene, via formidling av amerikanske trailersjåførers tristesse på 80-tallet til byoriginaler i det gjenforente Berlin på 90-tallet, og er gjennomsyret av en åpen, humanistisk, anti-elitistisk holdning.

I sine fjernsynsroller har Johansen alltid forsøkt å fremstå som balansert, seriøs og troverdig, og det er ikke noen grunn til å tvile på at han har lykkes ekstremt godt med dette overfor det store tv-publikum. Da Dagbladet påskeaften 1991 offentliggjorde en meningsmåling over personene nordmenn hadde mest tillit til, tronet Johansen på toppen. 84 prosent oppga å ha "svært stor tillit" til ham (en annen tv-nyhetsmann, Hans Wilhelm Steinfeld, havnet like bak med 81 prosent), et imponerende tall selv om det mer enn noe annet gir en indikasjon på hvordan tv-nyhetsgenren bygger opp troverdighet rundt sine reportere og kommentatorer (og selv om meningsmålingen ble utført like etter Golfkrigen, da Johansen spilte en spesiell og helt sentral rolle i NRKs dekning).

Jahn Otto Johansen var en av de første fra fjernsynets egne rekker som gikk ut med selvkritiske vurderinger. I boken TV - makt og avmakt fra 1970 imøtegår han kritikken for venstre- og annen vridning han og andre i NRK ble rammet av, men går samtidig inn i en temmelig åpen vurdering av hvordan ulike aktører bruker tv-mediet til egen fordel i internasjonale konflikter. Særlig skarp kritikk retter han mot eget og andre mediers dekning av Biafra-konflikten på slutten av 1960-tallet.

I 1970 var Johansen tidlig ute i den norske offentligheten med å problematisere tv-mediet. Senere har han fått atskillig hardere konkurranse, både fra andre mediefolk og forskningsmiljøer som tar opp tv-problematikk på langt bredere basis.

I 1991 ble Johansen igjen NRKs suverene ankermann i dekningen av en stor internasjonal konflikt, Golfkrigen mellom de USA-ledede FN-styrkene og Irak. De første krigsdøgnene virket det som Johansen bodde i studio, der han kommenterte utviklingen på løpende bånd.

Særlig på den politiske venstresiden ble mange provosert av Johansens kommentarer, som de mente var for pro-vestlige. Fremdeles i dag, snart fem år etter, er det ikke uvanlig å møte folk som freser over Johansens opptreden dengang.

Få måneder etter våpenhvilens inntreden i Golfen kom Johansen ut med en liten debattbok kalt Sannhetens likkiste, der han i en slags notatform går gjennom erfaringer gjort av nyhetsmediene i løpet av krigen. Likheten med boken fra 1970 er stor: Kritikk imøtegås, og han kommer med selvkritikk på noen punkter.

Det påfallende med boken er hvor lite Johansens eget syn på tv-nyhetenes rolle har endret seg på de 21 årene. Igjen klipper han sammen anekdoter og synspunkter han har plukket opp her og der, uten å sette dem inn i en mer helhetlig forståelse av nyhetsmedienes virkemåte.

Tilgangen på kunnskap om fjernsyn i det norske samfunnet er radikalt utvidet, men det gjenspeiles ikke i Johansens bok - han gir uttrykk for de samme synspunktene, men i en mer utvannet versjon.

II: Subjektivitet og utlevering

"Vertinnen kledde av seg for mine vodkatilslørte øyne, tok sin store, svarte katt under armen, gikk inn i sitt soveværelse og låste døren. Det hjalp ikke hvor meget jeg tryglet og bad. Døren forble låst. Snart hørte jeg bare vertinnens lette snorking og kattens mjauing". (fra Min jiddische mamma, 1980).

Jahn Otto Johansen må være en av tidenes mest produktive norske forfattere, med rundt 50 utgivelser siden han kom med sin første bok i 1962. Han har hatt et stort publikum, mange av bøkene har gått i store opplag, og han er oversatt til flere språk. Bøkene kan deles inn i flere grupper: Rene fagbøker om internasjonal politikk, selvopplevde reportasjebøker, korrespondentbøker, bøker om jøder og sigøynere, kunstbøker og debattbøker om medier.

De mest spesielle, interessante og kontroversielle bøkene er antakelig den såkalte jødetrilogien (Min jiddische mamma, Min jødiske reise, Min jødiske krig), som ble utgitt 1980-83. Her forsøker Johansen seg på det han kaller reportasjeromanen, der grensene krysses mellom historiske fakta og oppdiktede personer formidlet gjennom en jeg-forteller.

Trilogien innledes med en byvandring i bakrus i Warszawa i 1957, der jeg-personen samtaler med polakken Adam om oppstanden i den jødiske ghettoen under krigen, og polakkenes forhold til jødedommen. Johansens livslange fascinasjon for Øst-Europa og det jødiske slås med det an som tema, og følges opp i de to andre bøkene.

Johansen har selv sagt at problematiseringen av grensene mellom fakta og fiksjon er gjort bevisst i trilogien. Vekslingen virker imidlertid slett ikke alltid like gjennomarbeidet; ofte går avsnitt i ren reportasjestil direkte over i mer ekspressiv bruk av litterære virkemidler. Det refereres stadig til hendelser Johansen har dekket som utsendt NRK-reporter, noe som gjør det vanskelig for leseren å se jeg-personen som en romanfigur og ikke rett og slett som Jahn Otto Johansen. Dermed får bøkene et sterkt selvbiografisk preg, samtidig som det sås en viss tvil om beretningens dokumentariske sannhetsgehalt.

I de fleste bøkene trekker Johansen på erfaringer gjort som NRK-reporter. Reisene blir først kilder for vanlig reportasje, etterpå resirkulerer han dem i reportasjeromanens form ved alle de samtaler og opplevelser han beskriver der. I bøkene slipper han publikum til bak kulissene, til det som hendte som ikke ble rapportert, hans personlige engasjement for dem han ble kjent med, jødenes situasjon osv.

Det er også i forbindelse med enkelte av bokutgivelsene Johansen har møtt den kritikken som må ha svidd aller mest i karrieren. I 1983 vakte Min jødiske krig, den siste i jødetrilogien, enormt oppstyr da Tim Greve i VG kritiserte Johansen for regelrett å ha oversatt 37 sider fra en bok av den amerikanske forfatteren Lucy C. Dawidovicz om krigen og jødene, uten å oppgi kilde. Johansens forsvar virket ikke særlig overbevisende: "Det er ikke vanskelig å påvise at jeg har tatt en god del både fra Dawidovicz og andre, men det er under en fjerdedel av boka" (VG 26/8-83). Ellers dekket han seg bak at dette var en reportasjeroman der det ville bryte med formen å oppgi kilde.

Kritikken må ha rammet ekstra hardt siden den går så direkte på intellektuell troverdighet, og fordi jødespørsmål er så viktig for ham. Det virker vanskelig å forstå hvordan Johansen, som i hele karrieren nærmest har fremstått som opplysnings- og kunnskapsfetisjist, kan ha klart å begå slike feiltrinn.

Senest i høst kom et nytt knusende angrep, denne gang på den lille boken Det hellige Russland, som Morgenbladets Moskva-korrespondent Hugo Erikssen i sin anmeldelse kalte "en nokså tilfeldig samling upresise observasjoner som bare den frekke kan pretendere formidler innsikt".

Dette er nok temmelig nær en god karakteristikk av Johansens mindre vellykkede bøker, som bærer sterkt preg av å være hastverksarbeid.

III: Frodigheten selv

"Jeg har aldri sagt nei til en vakker kvinne eller en god sigar." (fra intervju i Aftenposten på 60-årsdagen, 3. mai 1994).

Med dette bursdagsintervjuet skriver Rie Bistrup seg bevisst eller ubevisst inn i noe som med årene har utviklet seg til en egen norsk journalistisk genre; portrettintervjuer med Jahn Otto Johansen.

Johansen er den suverent mest intervjuede norske journalist, og grunnen er enkel: Han er perfekt til portrettintervjuet - kjent, fargerik, med sterke meninger og konstant høy sigarføring.

Bistrup-intervjuet fra 1994 arter seg omtrent som et register over de temaene Jahn Otto-genren har inneholdt opp gjennom årene. Johansen legger ut om sin appetitt på: Kvinner (alle), mat (and, gås, klippfisk), drikke (øl, vin, akevitt), sigarer (havana), poeter (Børli, Sverdrup, Brekke), billedkunstnere (Weidemann, Johannessen, Tveter), sportsfiske (laks). Og plusser på noen hardtslående synspunkter på journalistikk, medier og politikk.

En viss evolusjon har Jahn Otto-genren gjennomgått, som alle genrer. De tidligste intervjuene etter at han ble kjent fra fjernsynet på 1960-tallet er mer saksorienterte; livsnyter-imaget er ennå ikke fullt utviklet.

Senere gjør journalistene det, alle sammen: Lar seg mer eller mindre bevisst underkaste Jahn Otto-genrens regler. Det må ha vært en fryd for hovedpersonen selv å se hvor lett han har kunnet kontrollere sitt eget image gjennom disse portrettene. Eksempler:

  • "Han har like raus livlinje, og er fortsatt grandios i all sin ferd. Måtehold er for ham et ukjent begrep". (Aftenposten 8/3-80).
  • "På den ene siden: en fenomenal appetitt på alle tilgjengelige nytelser, rent fysisk avspeilet rundt mannens midje. På den annen: hans alvorsfylte og uhyre disiplinerte arbeid som los gjennom krigens brokete nyhetsbilde" (Dagbladet 3/3-91).
Johansen har hatt lett spill med sine dagspresse-kolleger. Annerledes stiller det seg, overraskende nok, med det intime samarbeidet han har hatt med Se og Hør . Kjendisukebladets arkiv inneholder en tykk bunke oppslag. Noe av dette bare utbroderer eksessene fra avisenes Jahn Otto-genre og underbygger slik levemann-imaget ("Jeg blir kåt av klippfisk" - 1985), men i hovedsak gjør Jahn Otto Johansen i disse oppslagene bare de samme tingene som andre kjendiser: Viser frem familien og hjemmet sitt, er stolt av sitt nyfødte barnebarn, forteller om samlivet med kona, jakter bjørn og fisker laks - kort sagt, bretter ut alle relevante detaljer fra privatlivet.

Journalisten Arild Aspøy konstaterer i sin nylig utgitte bok om Se og Hør at Johansen kanskje er den tv-kjendisen som har samarbeidet aller nærmest med bladet.

IV: Scener og roller

"Noe av det dummeste jeg ser er når aviser eller ukeblader avbilder TV-folk i forkle over komfyren eller oppvaskkummen". (fra intervju med Arbeiderbladet, 30/12-67).

Jahn Otto Johansen får tre ansikter i offentligheten: Den offisielle, nøkterne NRK-mann i radio og fjernsyn, den personlig engasjerte medfølende jeg-personen i bøkene, og den frodige levemannen i portrettintervjuene. Disse tre scenene har hvert sitt sett av regler for opptreden, som Johansen gjennom karrieren har behersket til fulle.

Måten han har opptrådt på inneholder et interessant paradoks: Fjernsynet, med alt det har fått for skylden for av forflating og privatisering av offentligheten, blir for Johansen arenaen for saklig informasjon og debatt. Den litterære offentligheten, tradisjonelt stedet for den opplyste debatt om allmenne prinsipper, blir derimot arenaen for subjektiv utfoldelse og til dels hemningsløs utlevering (selv om han altså også har gitt ut rene debattbøker).

Johansen har klart å holde rollene atskilt på en slik måte at tv-publikum ikke synes å ha noe problem med å akseptere at han opptrer ulikt i ulike sammenhenger. For dem som kjenner alle Johansens selvframstillinger, kan vissheten om mannens ulike utskeielser andre "steder" kanskje skjerpe appetitten på kunnskapen han stadig vil formidle om verden via etermediene.

Helt siden 1967 har Jahn Otto Johansen vært kontroversiell som NRK-mann - i forbindelse med dekningen av Biafra-konflikten, Vietnamkrigen og sovjetiske forhold, i perioden som redaktør av Dagbladet, under Golfkrigen. Holdningen hans er at denne typen kritikk må man leve med; tv-journalistikken gjør en til en offentlig person som må tåle slikt. Kritikken har uansett ikke rammet slik at det har fått konsekvenser for karrieren; i dag sitter han som NRK-korrespondent i Berlin, en av de mest ettertraktede jobber i norske medier.

Mer fundamental har kritikken mot ham som forfatter vært. Å bli knepet i sitatfusk er en intellektuell "forbrytelse" som ville knekt andre forfatteres troverdighet. I Johansens tilfelle har kritikken ikke fått andre synlige konsekvenser enn at han i etterkant av oppstyret rundt Min jødiske krig så seg utfordret til å gi ut enda en bok om jødespørsmål. For øvrig gir forlaget ufortrødent ut bøkene hans i samme høye tempo. Johansen har med stor dyktighet iscenesatt seg selv i ulike roller, og som en bonus har publikum og andre medieaktører honorert ham med usårlighet. Jahn Otto Johansen er det fremste norske eksemplet på hvordan mediesamfunnet kan utstyre sine personligheter med tefloneffekt.

Selv ikke Se og Hør-oppslagene har kunnet true Johansens posisjon - hittil. For ironisk nok er det i Se og Hør, av alle steder, at Jahn Otto Johansen glipper kontrollen over sin egen imageproduksjon. Her reduseres han til et nummer i rekken av kjendiser som vi vet alt om.

I Se og Hør kollapser skillene mellom offentlighetens scener. Tv-journalisten, Forfatteren, Levemannen, de tre rollene som til sammen har utgjort den offentlige "Jahn Otto Johansen", blir i Se og Hør til en eneste stor rolle: Kjendisrollen. I Se og Hør er Jahn Otto Johansen først og fremst Kjendis.

Dette reiser et spørsmål som ennå ikke kan besvares: Er det mulig å bekle rollen som medieklovn og samtidig beholde en posisjon som seriøs journalist? Hvor grundig kan man eksponere sine private rom som en annen Solfrid Rørlien Saue, og samtidig ha troverdighet som anerkjent forfatter av fagbøker om Øst-Europa? Tåler Jahn Otto Johansens teflonlag alt?

Publisert i Morgenbladet 22. desember 1995. Skrevet sammen med medieforsker Henrik G. Bastiansen.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø/Henrik Bastiansen.