"Den som ikke vil tale om fordelene for millioner av vanlige tyskere, må også tie om nasjonalsosialismen og om Holocaust". Med denne omskrivningen av Max Horkheimers berømte utsagn ("Den som ikke vil tale om kapitalismen, må også tie om fascismen") avslutter den tyske historikeren Götz Aly sin nye bok "Hitlers Volksstaat". Alys uttrykte og mål er at boken med tiden skal forandre bildet av nazismen, intet mindre. Forsøket har ikke gått ubemerket hen. Knapt en uke etter at den kom ut i Tyskland i mars var førsteopplaget utsolgt, og Alys verk er på vei opp bestselgerlistene. Tesen er enkel og provoserende: Tyskere flest sluttet opp om nasjonalsosialistenes diktatur og krigsplaner fordi de fikk det materielt bedre. Hitler-regimet innførte populære velferdsordninger og skattelettelser. Mange av tiltakene ble siden en selvsagt del av etterkrigstidens vesttyske velferdsstat. Skattesystemet var svært progressivt og sikret radikal omfordeling. Soldatenes familier ble sørget mye bedre for enn hos de allierte, og soldatene fikk lov til å sende hjem ufattelige mengder varer fra de okkuperte landene. 95 prosent av tyskerne profitterte på denne måten direkte på utplyndring og massedrap, skriver Aly. Nazismen var et bestikkelsesdiktatur.

Slik besvarer han det klassiske spørsmålet: Hvordan kunne det skje? Eller mer presist, slik Aly selv formulerer bokens problemstilling: "Hvordan kunne et i ettertid så åpenbart bedragersk, stormannsgalt og forbrytersk prosjekt som nasjonalsosialismen nyte så stor innenrikspolitisk oppslutning - så stor at det i dag fremstår som uforklarlig?" Aly viser til at det senere DDR trengte 190.000 heltidsansatte Stasi-medarbeidere og like mange deltidsspioner for å holde en befolkning på 17 millioner under kontroll, mens nazistene klarte seg med 7.000 Gestapo-ansatte og mye færre SD-medarbeidere for å holde øye med 60 millioner innbyggere.

Aly har gått igjennom mye hittil ubenyttet kildemateriale, og beskriver i nitid detalj hvordan naziledelsen var kontinuerlig opptatt av å beskytte den jevne tysker mot ubehagelige materielle følger av krigføringen. Eksemplene er mange og talende. Selv da Hitler måtte innse at hæren sto foran det avgjørende nederlaget i Stalingrad, var en økning av kjøttrasjonene på 50 gram i uken det beste moralfremmende tiltaket han kunne komme på. Så sent som i januar 1945 holdt statssekretær i finansdepartementet Fritz Reinhardt et foredrag om velferdstiltakene som skulle iverksettes kort etter at krigen var vunnet: Skolepenger og andre studieutgifter skulle fjernes fullstendig, også på høyskoler og universiteter. Enda et skritt på veien mot enestående sosialstat!

Nazistene lot storbedriftene ta støyten gjennom en kraftig økning av bedriftsskatten. Likeledes måtte den lille minoriteten av huseiere i slutten av 1942 ut med et skatteforskudd som innbrakte statskassen 8 milliarder Reichsmark, noe som i dag ifølge Aly ville tilsvart over 600 milliarder kroner. Mange vanlige familier rådde derimot under krigen over mer penger enn i fredstid. Barnetrygden og pensjonene ble økt kraftig, og pensjonistene ble første gang tatt inn under folketrygdens beskyttelse.

Velferd koster, og det gjør sannelig også krigføring. Hvordan var det mulig å betale for rause velferdsordninger samtidig som armeene raste gjennom og okkuperte Polen og Norge, Belgia og Frankrike, for ikke å snakke om Sovjetunionen? Svaret var utplyndring av de okkuperte landene. Alys bok er mer enn noe annet en detaljert analyse av naziregimets finans- og valutapolitiske grep og tiltak, fra makro- til mikronivå. Dette er sjokkerende og overveldende lesning. Det fantes ikke grenser for oppfinnsomhet når det gjaldt å likvidere de europeiske jødenes og de okkuperte landenes verdier. Dermed får Aly også frem en annen sentral innsikt om Hitler-regimet: De ideologisk overbeviste nasjonalsosialistene fikk god hjelp av høyt kompetente eksperter fra alle sektorer. Den politiske ledelsens forhold til byråkratene i sentralbanken og finansdepartementet var ikke konfliktfritt, men likevel produktivt. Ekspertenes kreative bidrag sørget til enhver tid for nye innspill til utbyttingen av de tyske jødene og senere de okkuperte landene. Aly forteller eksempelvis hvordan det ble avholdt "antisemittisk brainstorming" i finansdepartementet i 1938. Et av forslagene var å fjerne fritaket for hundeskatt for blindehunder for en spesiell gruppe - jøder som var blitt blinde da de kjempet for Tyskland i 1. verdenskrig. Forfatterens poeng er at nazistene fant frem til en samarbeidsform med byråkratiet som var preget mer av moderne organisasjoners flate struktur og frihet for medarbeiderne enn av tradisjonell tysk kadaverdisiplin.

De tyske statsfinansene var høsten 1938 i elendig forfatning. Ranet av de tyske jødene lettet presset midlertidig (eufemismen var "formuesavgivelse"). I 1938-39 ga dette med ett slag finansministeren ekstrainntekter på hele 9 prosent av statsbudsjettet - uten å belaste den "ariske" delen av befolkningen. Likevel advarte sentralbankledelsen Hitler i januar 1939 om at statsfinansene var på randen av sammenbrudd som følge av regimets grenseløse utgiftspolitikk. Aly skriver at regimet gjorde seg avhengig av stadig krigersk destabilisering av resten av Europa for å opprettholde stabiliteten internt. Aly sammenlikner nazismen med en politisk-økonomisk spekulasjonsboble, som bare kunne pumpes opp så lenge stadig nye land og befolkninger kunne ranes.

Om Alys perspektiv på nazismen er så originalt som han selv vil ha det til, vil sikkert bli gjenstand for diskusjon. Foreløpig er Alys slutninger blitt kritisert av økonomihistorikeren J. Adam Tooze ved universitetet i Cambridge i innlegg i avisen taz. Han mener Aly misforstår sentrale samfunnsøkonomiske sammenhenger og slik gjør seg skyldig i en regnefeil. Dermed overvurderes bidraget til den tyske stats- og krigskassen fra utplyndringen av de okkuperte landene, mener Tooze. Dette er naturligvis et sentralt punkt som munner ut i en direkte kritikk av bokens tese. Tooze bestrider ikke at de okkuperte landene ble utplyndret, men mener tyskerne måtte ofre mer for krigsmaskinen enn Aly hevder. Debatten fortsetter i tyske aviser.

Finansekspertene arbeidet med den økonomiske krigsplanleggingen i flere år før angrepet på Polen 1. september 1939. Løsningen den politiske ledelsen foretrakk, var at det okkuperte landet skulle betale alle Wehrmachts utgifter der. Men utplyndringen antok snart langt mer radikale former. Gjennom tvangskreditter og andre bidrag oversteg overføringene til Tyskland landenes totale statsbudsjett i fredstid.

En av teknikkene som ble tatt i bruk regulerte det sensitive forholdet mellom okkupasjonssoldatene og lokalbefolkningen. Soldatene ble ikke tillatt å konfiskere varer direkte, men måtte betale for dem (det samme gjaldt varer og tjenester hæren kjøpte lokalt). Dette skulle dempe misnøyen med okkupasjonsmakten. Men samtidig ble soldatene sikret en enorm kjøpekraft. De fikk utbetalt lønn i den lokale valutaen, og fikk tilsendt kontanter hjemmefra. Pengene måtte brukes i det okkuperte landet. Dette ga økonomisk mening. I Tyskland måtte varetilbudet begrenses og rasjonering ble innført. Samtidig hadde befolkningen mer penger mellom hendene enn før. Det skapte stor inflasjonsfare, men via soldatene ble noe av faren skjøvet over på de okkuperte landene. Soldatene brukte store deler av tiden på å kjøpe opp det de kunne finne av dagligvarer, klær og såpe, og sendte varene hjem til familien med hærens feltposttjeneste. Eller de tok med seg alt de kunne hjem på permisjon. Aly dokumenterer hvordan disse aktivitetene antok et grotesk omfang. Betegnende nok har ikke tyske aviser hatt problemer med å finne illustrasjonsbilder til omtalen av Alys bok. Fotografier av tyske soldater som sleper med seg røvergods på vei hjem fra fronten på permisjon har vært der hele tiden, men har vært fortrengt.

Mens befolkningen i de okkuperte landene i Vest-Europa ble behandlet noenlunde sivilisert så lenge det ikke handlet om jøder eller politiske motstandere, ble millioner av mennesker i den okkuperte og beleirede delen av Sovjetunionen uten videre erklært som unyttige og deres død innkalkulert. De kunne prise seg lykkelige hvis de "bare" ble utbyttet som tvangsarbeidere som samtidig medfinansierte det tyske velferdssystemet de selv ikke fikk ta del i (også dette systemet beskriver Aly: De tyske bedriftene måtte betale tvangsarbeiderne en minstelønn, som så ble satt på sperret konto av myndighetene. I praksis tilfalt lønnsmidlene statskassen. Tvangsarbeiderne fikk ingenting, mens bedriftene sparte lønnsutgifter).

Alys tese medfører nødvendigvis en form for relativisering av antisemittismen og rasismens betydning som drivkraft for nazistenes handlinger. En ekstrem antisemittisme alene, et rent og skjært ønske om å utrydde jødene som eneste beveggrunn, er det rett og slett ikke belegg for, mener han. Dette forringer imidlertid ikke betydningen av rasismen, siden den leverte selve det verdensbildet som begrunnet utplyndringen og den senere utslettelsen av de europeiske jødene, og utslettelseskrigen mot de såkalte "undermenneskene" i Øst-Europa.

Alys materialistiske fortolkning av nasjonalsosialismens funksjonsmåte kan ikke alene forklare den individuelle tyskers vilje til å handle etter antisemittismens og rasismens ideologiske anvisninger. Men det reduserer ikke verdien av Alys studie. Det faktum at særlige former for antisemittisme og rasisme fikk kraftig økt utbredelse siden slutten av 1800-tallet, og knyttet seg til vitenskapelig anerkjente diskurser som eugenikken, endrer ikke noe på de konkrete prosessene, hensiktene og årsakssammenhengene Aly beskriver.

Studier har vist at mange middelklassetyskere har trøstet seg med at bestefar ikke var nazist. Götz Alys studie viser nå at flertallet av bestefedre og bestemødre profitterte på ran, drap og utplyndring, kollektivt via storsamfunnet, men også individuelt. Selv om de ikke selv var nazister.

Götz Aly: Hitlers Volksstaat. Raub, Rassenkrieg und nationaler Sozialismus. S. Fischer, Frankfurt am Main 2005. 464 sider.