George W. Bush fjernet en diktator med folkemord på samvittigheten, men ble kritisert for brudd på folkeretten. I Haag er domstolen som skal straffe forbrytere av Saddams kaliber klar til å begynne sin første etterforskning. Hva kan Den internasjonale straffedomstolen utrette uten USAs støtte?

Tiltalte Simo Zaric (54) har en gjennomtrengende, guttural stemme. Setningene kommer støtvis, nærmest spyttes ut. Han går seg støtt bort i detaljer. Hva skjedde egentlig 26. mai 1992, da du var til stede under en utveksling i Zasavica ved elven Bosna, spør forsvareren? Jeg var der fordi venner og slektninger var der, omtrent det svarer Zaric, ja, sånn må det ha vært.

Zaric er en av tre tiltalte i den såkalte Bosanski Samac-saken ved FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia i Haag. "Utveksling" er den pene omskrivningen av deportasjon. Zaric var et hjul i serbernes maskineri for etnisk rensing, mener påtalemyndigheten. Dermed har han gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Forsvareren fortsetter med sine snille spørsmål til klienten. Møysommelig forsøker Zaric å huske hva som skjedde for 11 år siden, eller er det heller bevisste bortforklaringer, patetiske forsøk på rettferdiggjøring vi er vitne til i tribunalets rettssal nr. 3 denne formiddagen i mai?

Saken mot Zaric & co viser noen av svakhetene ved Haag-tribunalet, slik kritikerne ser det: Det har vært ført for mange saker mot småfiskene, mens de store har unngått fengsling i årevis. Det tar så uendelig lang tid å få sakene ferdig. Krigen begynte i 1992. Zaric ble tiltalt allerede i 1995.

En kvinnelig rettsbetjent skriver fortløpende ned alt som sies i rettslokalet. Avskriften ruller uopphørlig over dataskjermene foran forsvarere og aktorat, en strøm av svarte tegn. Av og til reiser andreforsvareren seg og ber med livstrøtt mine om at en detalj i avskriften rettes. Et trist bilde, men det inneholder noe av tribunalets styrke, vil dets tilhengere si: Her bearbeides grusomhetene som ble begått i Bosnia-Hercegovina 1992-95, her etableres en etterprøvbar, autoritativ versjon av begivenhetene. Og her ytes det et storartet bidrag til å etablere folkerettens prinsipper som rettsregler med internasjonal, praktisk gyldighet.

Skal ta de store
Jugoslavia-tribunalet og den tilsvarende Rwanda-domstolen ble feiret som store gjennombrudd for folkeretten på 1990-tallet. Endelig var den kalde krigens handlingslammelse og vetopolitikk i FNs sikkerhetsråd over. Var det slutt på at historiens store massemordere skulle gå fri, beskyttet av prinsipper om ukrenkelig nasjonal suverenitet?

Enigheten om etableringen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i 1998 brakte utviklingen et logisk skritt videre. Istedenfor ad hoc-tribunaler nedsatt av FN skulle en permanent domstol få ansvaret for å etterforske og straffe de ansvarlige for de verste forbrytelsene vi kjenner - folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Norge er et av 89 land som til nå har sluttet seg til domstolen. Stormaktene USA, Russland og Kina er ikke blant dem. I Midtøsten har bare Jordan ratifisert.

ICC har etablert seg på den andre siden av Haag sentrum, i en hvit kontorkoloss noen kilometer unna Jugoslavia-tribunalet. Siden domstolen formelt begynte sitt virke 1. juli 2002 har arbeidet med den praktiske oppbyggingen pågått. Dommerne er på plass. Om kort tid begynner lederen for påtalemyndigheten sitt arbeid. Den høyt respekterte argentinske juristen Luis Moreno Ocampo vil ikke mangle alternativer når han skal velge hvilken sak som skal etterforskes først . Påtalemyndigheten har alt mottatt over 400 henvendelser om mulige saker, forteller tyske Klaus U. Rackwitz, rådgiver ved ICCs påtalemyndighet.

- Ingen kan vente at ICC vil tiltale enhver lavere leirkommandant, men det hele verden venter er at ICC konsentrerer seg om ledernes ansvar. De som beordrer forbrytelsene, de som tjener på forbrytelsene, og de som finansierer dem, sier Rackwitz til Morgenbladet.

Det ligger altså ikke an til noen Zaric-saker ved ICC. Ved Jugoslavia-tribunalet er det isteden saken mot Slobodan Milosevic som kan danne mønster for hva vi kan vente oss. Riktignok når selv en Milosevic sjelden opp i det internasjonale nyhetsbildet nå til dags, men rettssaker må nødvendigvis ta tid og mister gjerne nyhetens interesse etter en stund. Den største faren for at aktoratet skal mislykkes med Milosevic-saken synes nå å være at eks-presidentens helse kan sette en stopper for den.

"Anmeldelser" til ICC kan komme fra tre hold: Fra statene som har anerkjent ICC, fra FNs sikkerhetsråd, men også fra ikke-statlige aktører, alt fra store organisasjoner til enkeltpersoner. Dessuten kan påtalemyndigheten ta initiativet til etterforskning på bakgrunn av egen kjennskap til saker.

- Enhver enkeltperson er i sin fulle rett til å skrive til domstolen og rapportere om situasjoner, så er det opp til påtalemyndigheten å avgjøre om etterforskning skal innledes, sier Rackwitz.

Hittil er det bare organisasjoner og personer som har meldt seg med saker, i form av alt fra korte epost-meldinger til mer omfattende materiale. ICC kan bare etterforske forbrytelser som har funnet sted etter 1. juli 2002. Eventuelle rettsoppgjør om forhold før dette, som Saddam Husseins gassangrep mot Iraks kurdiske befolkning i 1988, må gå for et ad hoc-tribunal - i tilfellet Saddam opprettet enten av FN, USA eller Iraks kommende nye myndigheter.

Spekulasjonene om hva som blir Ocampos første sak har begynt å gå. Institute for War and Peace Reporting, som følger utviklingen med eget Haag-kontor, mener Kongo, Colombia og Afghanistan er mulige land ICC vil interessere seg for.

- Jeg venter ikke at vi vil drive klassisk politietterforskning. Vi kommer ikke til å reise rundt i verden for å finne rykende pistoler eller tomme patronhylser, bevis du normalt leter etter når du etterforsker voldelige forbrytelser i den nasjonale konteksten. Vi vil ikke bare se på de rene materielle fakta rundt forbrytelsen, men også på årsakene, hvorfor skjedde dette, hvem vil tjene på det og hvem kan være interessert i å holde konflikten gående. Derfor vil vi bygge opp analytisk kapasitet her i de kommende månedene, sier Rackwitz.

Invasjon av Haag?
USAs "koalisjon av villige" gikk til krig mot Saddam Husseins regime uten Sikkerhetsrådets godkjennelse. Til tross for at koalisjonen kan hevde det motsatte, er det ganske stor enighet om at dette innebar et fundamentalt brudd på folkeretten - nærmere bestemt FN-paktens forbud mot bruk av militær makt mellom stater (som bare kan tilsidesettes i selvforsvar eller med eksplisitt autorisering av Sikkerhetsrådet).

Kan Irak-krigen også illustrere USAs og de andre stormaktenes problem med ICC? Slik rettssituasjonen er i dag, kan nemlig britiske politiske ledere, offiserer og soldater i teorien etterforskes og tiltales av ICC for eventuelle krigsforbrytelser de måtte ha begått i Irak. Det bekrefter Klaus Rackwitz. Dersom en eventuell Irak-sak mot britiske borgere faller inn under ICCs regler, vil den bli etterforsket.

- Vi ville se på dette som enhver annen sak vi mottar... Jeg ser ingen grunn til at vi skulle gjøre noen unntak fra det, og det tror jeg ingen venter heller, sier Rackwitz.

ICC kan tiltale personer fra stater som har anerkjent domstolen, men også personer fra enhver stat som begår forbrytelser på en ICC-stats territorium. Siden Storbritannia anerkjenner domstolen, mens USA og Irak ikke gjør det, kan ICC tiltale briter etter Irak-krigen, men ikke amerikanere og irakere. Men i en annen, tenkt situasjon, kan altså også amerikanere tiltales - dersom de har begått forbrytelser på territoriet til en stat som har anerkjent ICC.

Bill Clinton underskrev ICC-traktaten på vegne av USA på sin siste arbeidsdag som president, men den kom aldri opp til ratifisering. I fjor trakk George W. Bush formelt signaturen tilbake. Viser britenes situasjon i forhold til ICC etter Irak-krigen at Bush hadde "rett", ut fra amerikansk egeninteresse? I det republikanske partiet er motstanden mot ICC sterk. Bush-administrasjonen mener faren er stor for at ICC vil bli brukt som et politisk redskap av USAs motstandere, og har arbeidet hardt for å få land til å undertegne avtaler som binder dem til ikke å utlevere amerikanere til domstolen. Hittil har 32 stater gått med på slike avtaler med USA. Den amerikanske kongressen har også vedtatt en lov som satt på spissen åpner for en "invasjon av Haag": Presidenten gis fullmakt til å bruke alle nødvendige midler for å frigjøre amerikanske militære som holdes i forvaring eller fengsles av ICC.

Men ICC har også tilhengere i USA. De peker på at domstolens regler forutsetter komplementaritet mellom statene og ICC: Domstolen skal først tre i aksjon hvis en medlemsstat er uvillig eller ute av stand til å etterforske en forbrytelse. Dersom statens rettsvesen etterforsker saken og fører en rettssak etter anerkjente regler vil ikke ICC foreta seg noe. USAs soldater innprentes folkerettens Geneve-konvensjon om reglene for krigføring, og den militære ledelsen rådfører seg løpende med folkerettseksperter under militære operasjoner. Tross diskusjonen om Guantanamo-fangene vil få hevde at USA ikke er en rettsstat. Så har landet egentlig noe å frykte fra ICC? USA støttet Jugoslavia- og Rwanda-tribunalene, som er nettopp slike saker ICC trolig vil konsentrere seg om. Dessuten, påpeker ICC-tilhengerne, det er sikkerhetsmekanismer innebygd i ICC som skal forhindre politisk motiverte rettssaker. Ethvert etterforskningsinitiativ fra påtalemyndigheten må godkjennes av et eget kammer, og Sikkerhetsrådet kan gripe inn og utsette en etterforskning i et år (utsettelsen kan fornyes). James Crawford, professor i folkerett ved Cambridge-universitetet, sier til nettstedet Crimesofwar.org at USA før eller siden vil finne ut at det er i dets interesse å anerkjenne domstolen.

Forebyggende krig - snart "lov"?
Irak-krigen kan fra én synsvinkel ses som del av en langsiktig utvikling etter den kalde krigen, der et absolutt prinsipp om ukrenkelig suverenitet for stater gradvis utfordres. Enkeltmenneskets rettigheter styrkes, en tendens ICC vil styrke. Diktatorer kan ikke lenger føle seg trygge. Med og uten FN-mandat ble Irak kastet ut av Kuwait i 1991, Bosnia-krigen endelig stoppet av Natos bomber, og Taliban-regimet og Saddam Hussein fjernet fra makten.

Selv motstandere av at USA og Nato utøver sin makt uten FN-oppbakking, mener det ikke er mulig bare å se bort fra USAs nye doktrine om forebyggende krigføring. Isteden bør en diskutere seg fram til regler. Kofi Annans rådgiver Edward Mortimer erkjenner for eksempel at Irak-krigen kan komme til å bli sett som en rettferdiggjøring av doktrinen, og da blir spørsmålet hvilke regler som skal styre avgjørelser om når en forebyggende krig kan startes. - Amerikanerne vil kanskje ikke like å ha noen regler. Men hvis du er enig i at noen regler er nødvendige, og at amerikansk egenrådighet ikke kan være svaret på alle problemer, da kan vi kanskje komme videre med dette problemet, sa Mortimer til New York Times nylig.

Professor og folkerettsekspert ved Universitetet i Oslo, Geir Ulfstein, mener USA vil vende tilbake til FN: - Jeg tror at selv om USA både er supermakt og til dels blir karakterisert som hypermakt, så er det en ganske uregjerlig verden. USA trenger også et samarbeidsforum, og det vi har er FN, sier han til Morgenbladet.

Folkeretten er aldri statisk, og vil reflektere internasjonale maktforhold. Kan det tenkes at prinsipper rundt forebyggende krigføring etter hvert kan bli nedfelt i folkeretten? Det finnes jo situasjoner hvor handlinger som formelt er i strid med folkeretten, kan være bedre moralsk sett?

- Til dels er det sånn at folkeretten utvikler seg på den måten, enten ved at man inngår traktater for å dekke nye behov, eller at statene selv tar seg til rette - om det så er å opprette en økonomisk sone på 200 mil eller arrestere og dømme krigsforbrytere. Dels er det et spørsmål om å bedømme den handlingen som har skjedd, om det er en positiv utvikling eller ikke, det andre er om det får oppslutning fra andre stater, og det er en betingelse for at det skal dannes ny folkerett, sier Ulfstein.

Selv om USA ikke sto helt alene om Irak-krigen hadde ikke landet noe i nærheten av den støtte som skal til for å danne ny folkerett, mener han.

Den amerikanske forskeren Samantha Power har nylig markert seg med boken "A Problem from Hell", som tar for seg amerikansk unnfallenhet stilt overfor 1900-tallets mange folkemord. Hun ønsker at USA skal bruke sin utenrikspolitiske makt aktivt, og kritiserer blant annet Clinton-administrasjonen svært hardt for ikke å ha grepet inn (tidligere) i Bosnia og i Rwanda. USA må bruke rå makt for å vinne krigen mot terror, noe Clinton ikke forsto. Men USA vil ikke komme noen vei med sin nye doktrine dersom resten av verden bare er bekymret for hypermaktens egenrådighet, mener hun. "USA har helt klart tjent på at al-Qaida ikke kan operere fritt i Afghanistan... Men når en bruker rå makt, er det helt avgjørende for den lange kampen at USA vinner internasjonal støtte og viser at kampen er legitim", skriver hun i en artikkel i tidsskriftet New Republic.

Mens det er uvisst hvor sterkt FNs "irrelevans" i Irak-krigen vil svekke verdensorganisasjonen, tror ikke Geir Ulfstein at ICCs muligheter til å lykkes er så påvirket.

- Det virker som Den internasjonale straffedomstolen har mye medvind selv om det er enkelte stater som foreløpig holder seg utenfor, sier han.

Trenger suksess
I skyggen av krigen har forberedelsene gått sin gang i Haag. Fra sitt nesten papirløse kontor forsøker Klaus Rackwitz å etablere et informasjonssystem som kan gjøre ICC i stand til å filtrere verdensnyhetene og støtte etterforskningen med analyser og fakta. I oppbyggingsfasen har det vært viktig å lære av erfaringene fra Jugoslavia- og Rwanda-tribunalene, forteller han. ICC skal prøve å unngå de evigvarende rettssakene.

- Vi bør kanskje begrense omfanget av etterforskningen. Hvis vi reiser til et land og beslaglegger hele det nasjonale arkivet, har vi plutselig fem millioner dokumenter som er potensielt relevante, og da må vi se på dem. Hvis vi kan begrense antallet til bare en tiendedel er det klart at vurderingen kan gå raskere. Hva kan vi gjøre med antall vitner? Er det virkelig nødvendig med vitnemål om fakta som alle har sett på CNN eller al-Jazeera, er det nødvendig å ha 25 vitner som belyser den samme situasjonen, når alle må flys inn, vitnemål oversettes og oversettes på ny? Påtalemyndigheten spiller en viktig rolle når det gjelder lengden av rettssakene, det er en lærdom vi kan trekke av ad hoc-tribunalene, sier Rackwitz.

Den internasjonale straffedomstolen begynner sin virksomhet i en situasjon der oppmerksomheten rundt folkeretten er stor og glødende, og det internasjonale politiske systemet i sterk endring. Rackwitz erkjenner at domstolens første skritt blir svært viktig for dens mulighet til å lykkes.

- Det blir veldig viktig for vår troverdighet, ikke bare for statene som støtter oss men også overfor dem som er kritiske til ICC, at vi viser at vi ikke er en politisk domstol, at vi gjennomfører vår etterforskning fra et rettslig og ikke et politisk perspektiv. Klarer vi det kan det føre til diskusjoner som kan utvide typene av forbrytelser som ICC er ansvarlige for, sier han.