De enkle hjemmesidene fra internetts pionertid har mutert til slagkraftige publiseringsverktøy for taletrengte av ethvert slag. Webloggen er nå et av internettkulturens mest spennende fenomener.

"Som kakerlakker etter en atomkrig hersker dagbokskribentene over en internettverden overstrødd av mislykkede dotcom-selskaper". På denne litt tabloide måten presenterte nettutgaven til tidsskriftet Technology Review nylig en artikkel om fenomenet weblogs. Forfatteren var ingen hvem som helst; professor Henry Jenkins leder et program for mediestudier ved velrenommerte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston, som også utgir tidsskriftet.

Kakerlakk-analogien var formulert av redaksjonen og ikke Jenkins' egen, men skaden var alt skjedd. Nettverket av weblogs eller "blogs", en slags offentlige dagbøker på internett, begynte raskt å summe av kritikk mot Jenkins. En ting var kakerlakk-fornærmelsen, noe annet at han kunne kritiseres for dårlig research om weblog-bølgen. En av dem som brukte sin egen weblog til å kommentere artikkelen var Elin Sjursen, som er en av Jenkins' studenter på MIT. Når han ble gjort oppmerksom på dette fikk så Jenkins "spalteplass" på Sjursens weblog (www.student.uib.no/~stud2066/blogger) til en lang refleksjon om forskjellen på å skrive weblog og publisere i tidsskrift.

Weblog-fenomenet har tatt fullstendig av de siste årene. I dag finnes det hundretusenvis av weblogs, der nettbrukere kan være sine egne redaktører og publisere akkurat det som passer dem. Etter terrorangrepene i USA 11. september i fjor akselererte utbredelsen av weblogs enda et hakk. De første par dagene etter angrepene, da mange tradisjonelle nyhetskilder var vanskelig tilgjengelige på grunn av den store nett-trafikken, var weblogs en god kilde til aktuell informasjon både om faktiske hendelser og folks egne oppfatninger av angrepene. I ukene som fulgte dukket et stort antall "Warblogs" opp, der skribentene kommenterer "krigen mot terror" på sin egen måte (og her er haukene overrepresentert).

Weblog-eksplosjonen viser hvordan internettkulturen på grunnplanet i rasende fart muterer til stadig nye former, immun mot den økonomiske nedturen etter de mange overoptimistiske dotcom-prosjektene. Mens de fleste medieselskaper i dag kutter ned på utgiftene til sine nettsatsinger og innfører betaltjenester med usikker framtid, øker tilgjengeligheten av originalt "amatørprodusert" innhold på nettet for hver dag. De er ikke av den grunn "kakerlakker" og vil neppe ta over nettet, likevel har weblogkulturen nådd en slik utbredelse at dens forhistorie er verdt et lite tilbakeblikk.

Alt i world wide webs pionertid ytret brukere seg for egen regning på selvproduserte hjemmesider. En av de internasjonalt kjente nettpersonlighetene, Justin Hall, la ut sin side (www.links.net) første gang i 1994. I dag livnærer Hall seg som journalist og kommentator, og siden hans har opp gjennom årene vokst til en utrolig mangslungen vev av private notater, reisebrev, bilder og essays. I Norge begynte Marianne Evang å skrive dagbok på nettet (huldra.evang.priv.no) i 1995, og var sikkert en av de første.

"Jeg hadde nettopp lært meg å lage websider (...), og så leste jeg i ei bok om hukommelsesteknikk om et system med navn på hver dag i året. Det med navnene falt jeg for med det samme og fikk lyst til å lage en webside for hver dag, med dagens navn som overskrift så klart. Men jeg trengte noe å fylle sidene med også, og så bare ble det en dagbok ut av det etter hvert", forteller Evang i et epost-intervju.

Det ble etter hvert mange som likte å følge med på skriveriene hennes, og Evang har holdt det gående så godt som kontinuerlig i sju år. Hun får en del tilbakemeldinger, også fra folk som mener hun legger ut uinteressante ting.

"Jeg skriver mest for meg selv, så om det er uinteressant for dem, så er det jo bare å la være å lese", kommenterer Evang.

Nettdagbøker og hjemmesider er forløpere for det som fra en gang mot slutten av 90-tallet begynte å bli kalt weblogs. En oversikt lagt ut i begynnelsen av 1999 listet opp bare 23 sider med denne betegnelsen. "De originale weblogs var link-drevne nettsteder. Hver var en unik miks av linker, kommentarer og personlige ideer og essays", skriver weblog-skribenten Rebecca Blood i et essay (selvsagt publisert på hennes egen innholdsrike side www.rebeccablood.net).

En link til en interessant eller provoserende side på nettet supplert med en knapp og helst treffende kommentar, markering av datoen for publisering, meldingene ordnet i kronologisk rekkefølge; det er en slags essens av tidlige weblogs. Men utbredelsen av weblogs var begrenset av at det krevde et visst minstemål av kunnskap om html-programmering for å komme i gang. Dette problemet løste seg da publiseringsverktøy som Blogger (www.blogger.com) ble lansert i løpet av 1999. Disse verktøyene er gratis, og det er også lagringsplassen for sidene. Dermed ble terskelen for å bli sin egen nettredaktør nærmest fjernet, og teknisk sett kunne enhver publisere nyhetene like raskt som Nettavisen eller VG. I januar i år alene ble det med hjelp av Blogger opprettet over 40000 nye weblogs, ifølge Wired News. Materialet man kan finne spenner over de fleste tekstlige genrer og tematiske områder.

Weblog-skribenter kan ha mange ulike motivasjoner. En av dem kan faktisk være å skape seg et navn. I Norge er dette neppe særlig aktuelt ennå, men i USA er weblogsamfunnet av en slik størrelse at dette er mulig. Webloggen har sin egen halvoffisielle "Oscar" (www.fairvue.com/?feature=awards2002), og det finnes stjerneskribenter med svært godt besøkte sider. Som Elin Sjursen sier, det å føre en weblog kan ha mange funksjoner:

"Den er uhyre nyttig om man vil ta et standpunkt offentlig. For eksempel, det hender jeg er uenig med noe som har blitt sagt andre steder, og da liker jeg å gjøre det klart. Man bygger seg kanskje sin egen offentlige profil ved å blogge, slik at det blir lettere for dem som ikke kjenner deg i arbeidsfeltet ditt å gjøre seg opp en mening om hvor du står. Det er akkurat dette som jeg liker å finne i andre blogger, en "guide" om du vil, til personen som skriver den".

Til tilværelsen som blogger hører altså å lese og kommentere andres weblogs. Mange norske bloggere har bestemt seg for å skrive på engelsk, for slik å henvende seg til et mye større publikum. Men det er også dem som holder seg til norsk, som Anders K. Iden (flummig.net). Slik orienterer han seg i weblogsamfunnet:

"Jeg har ikke så mange som jeg leser fast, ca. 6-7 stk., så det tar ikke mange minuttene å sjekke om de har postet noe, det er jo ikke alle som skriver like mye heller, og alt er jo ikke sånt man kan respondere på".

Etter 11. september har de etablerte mediene i USA oppdaget weblogs for alvor. Dette har gitt støtet til overdrivelser både blant journalister og bloggere: I de mest ekstreme variantene vaklet allerede de kommersielle mediene under presset fra grasrotas nyoppdagede innholdsproduksjon. Men den siste tiden har tendenser til mediebacklash rammet weblogsamfunnet. Mediekommentatoren Tim Cavanaugh ironiserte i Online Journalism Review (ojr.usc.edu) over terrorkrig-bloggernes fryktløse krigsagitasjon, trygt plassert som de er ved skrivepulten: "Til tross for all kjeften de øser ut over de etablerte mediene, ingen av dem er der ute på gatene i Peshawar, Aden eller Mogadishu". En annen spaltist hevdet at altfor mange nye webloggere er skribentspirer på jakt etter egotilfredsstillelse. Og det er i sannhet et formål en weblog egner seg til.

Weblog-eksplosjonen vil ha begrenset direkte innvirkning på mediene så lenge brukerne er lenket til tastaturet. Mediene leverer stadig mye av stoffet webloggerne i neste omgang diskuterer. Webloggens evne til å forandre etablerte strukturer kan ligge på et annet plan: Som medieprofessor Jenkins erfarte, har bloggerne midlene til å svare på kritikk og unøyaktigheter både fra forskere og journalister, og de følger godt med. Journalistiske bidrag om weblogs, som dette, blir rutinemessig plukket fra hverandre av bloggerne selv. Slik tvinges journalistene til å skjerpe seg.

Men webloggens neste fase er ikke nødvendigvis så langt unna, slik Justin Hall nylig påpekte i en artikkel: Når man kan ta opp og sende videoklipp med mobiltelefonen, vil weblogs i stigende grad bli produsert av bloggere på farten, med høyere aktualitetsverdi og egenprodusert multimediainnhold som resultat.

Før vi når dit er det nok å konstatere at bloggerne i første rekke har oppdaget gleden ved å uttrykke seg selv offentlig med helt egne ord, usensurert og uredigert, og på toppen av dette tilhøre et selvorganisert og voksende fellesskap. For mange behøver det heller ikke bli mer pretensiøst. "Jeg skriver vel sånn ca. hver dag, men det er ikke sånn at jeg blir helt ifra meg hvis jeg ikke har skrevet noe en dag. Bruker ikke så veldig mye tid på det, det er jo stort sett små tanker jeg gjør meg, eller observasjoner", bemerker Anders K. Iden, mens Elin Sjursen sier det slik: "Blogging er ikke noen revolusjon for meg slik det ser ut som det er for mange andre venner av meg, det er bare en mer reflekterende hjemmeside".