Olav Anders Øvrebø: Morse og forbrytelsens kode

Morse og forbrytelsens kode

Inspektør Morse driver frem og tilbake på gulvet, i stuen hjemme eller på kontoret. Noe plager ham, det kan være en usannsynlig tilståelse, en tilsynelatende meningsløs opplysning det likevel hefter noe ved. - Tenk, Morse, tenk, kan han si til seg selv, oppgitt over at de logiske resonnementene ikke strekker til, ikke klarer å gripe dette noe som ikke stemmer. Men så, like frigjørende hver gang, lyser et lite glimt av intuisjon opp forbindelsen mellom fragmentene av informasjon som hukommelsens upålitelige prosesser har formørket.

Slik kan selve løsningen på drapsgåten åpenbare seg, men oftest gjør Morse sin avgjørende oppdagelse for sent til å kunne hindre nye, fryktelige forbrytelser. Etter det første drapet har tingene fått en egendynamikk inspektøren ikke er på høyde med.

Med episoden i dag (fredag) har Morse i John Thaws skikkelse vært å se på NRK 24 ganger siden norgespremieren i januar 1992. Dagens episode er den siste i denne omgang, men NRK har rettighetene til en ny runde som kan bli sendt i løpet av året.

I moderne kriminalhelt-sammenheng er Morse noe så sjeldent som en dannet politimann, med solid universitetsbakgrunn og en pasjon for klassisk musikk. At han er individualist, svært glad i øl og whisky og har et anstrengt forhold til sjefen er mer som det skal være i tv-krim-serier.

Morse-seriens virkelige fornyelse av krimgenren på fjernsyn ligger imidlertid på et annet, tilsynelatende banalt plan: Lengden på episodene. Mens det vanlige er 45-50 minutter (tilpasset de kommersielle kanalenes behov for reklameavbrudd slik at programmet til sammen blir på en time), holder Morse og assistent Lewis det gående i spillefilmlengde, over halvannen time.

Nærmest selvmorderisk bryter Morse-serien med konvensjonen som sier at vår tids tv-seere ikke klarer å konsentrere seg om samme program mer enn noen få minutter av gangen, før de zapper over på noe annet eller faller av lasset. For Morse-historiene utvikler seg langsomt og metodisk, nærmest som grundige studier av de komplekse menneskelige motivene bak forbrytelser. Lengden på episodene gir anledning til å avdekke mer av hver hovedpersons bakgrunn og personlighet, og til å introdusere flere side-historier som løper parallelt med og fungerer som kommentarer til hovedplottet. En Morse-episode er i stor grad komponert som en spillefilm, og krever tilsvarende konsentrasjon av seerne. Dette er altså en høyst uvanlig strategi i dagens tv-verden, likevel sikrer Morse NRK gode seertall på fredagskveldene, og serien har også hatt stor publikumsappell i Storbritannia og internasjonalt.

Krimgenren har alltid hatt et potensial for samfunnskritikk. Gjennom etterforskning av forbrytelsene kommer helten i nærkontakt med sjikt av samfunnet som kan være forsømt eller utbyttet av økonomiske og politiske makthavere. Også Morse-serien har sosialkritiske tendenser, men fremfor å konsentrere seg om bestemte sosiale lag er det allmenne forfallstrekk og svikt hos menneskene som tas opp her.

Sosialkritikkens talerør i seriene er Morse selv, når han leverer sine bitre kommentarer til ufornuft og krenkelse av menneskets verdighet. Morse er en humanist som lar seg opprøre av det han møter så altfor mye av; manglende moralsk ryggrad i avgjørende øyeblikk, irrasjonelle handlinger som truer med å oppløse sivilisasjonens lim.

Når han plages med så mye av dette er det bare rett og rimelig at han også får lov til å hovere litt iblant; dumhet av det mer ufarlige slaget knuses under tyngden av Oxford-dannelse, og Lewis´ stadige forsøk på å tilegne seg lettvint kunnskap av ukeblad-typen møtes med tilsvarende utilslørt forakt. Ironien og estetikken er Morses trøst.

Den kan han trenge, for når han stiger inn i sin elegante engelske bil og ruller bedagelig avgårde ved slutten av hver episode, er idyllen forræderisk. Krimgåten er løst, men de rystende begivenhetene har ikke fått noen fullstendig, rasjonell forklaring. En rest står igjen, den delen av forbrytelsens kode Morse ikke kan avsløre.

Mediekommentar i Morgenbladet nr 4, 27. januar 1995.

(Tittel på trykk:
Morse, sosialkritikkens talerør)