På få år har et helt nytt marked for nyheter etablert seg. Stadig flere leser nyheter på Internett, og de gjør det for arbeidsgivers regning - på jobben.

I 1996 hadde VGs nettutgave 17.000 daglige lesere. Høsten 1998 er det ifølge Norsk Gallup et sted mellom 70.000 og 115.000 personer som daglig er innom hver av de tre største nettavisene, VG, Dagbladet og Nettavisen. Til sammenligning har en stor lokalavis som Agderposten 76.000 lesere, Nordlands Framtid 61.000.

Nettavisenes servermålinger (der hvert eneste leserklikk registreres) gir et godt innblikk i hva som er "prime time" for disse nyhetsmediene: Den store massen av lesere strømmer til i arbeidstiden. Trafikken på serverne stiger bratt fra klokken 08 om morgenen, får en topp like før og etter lunsjtid, og holder seg høy fram til en ny topp ved 16-tiden, når folk begynner å gjøre seg klare til å forlate arbeidet. Så dabber nett-trafikken gradvis av utover kvelden. Natten er stille. Flere forskningsrapporter viser for øvrig helt identiske erfaringer i USA.

Leserundersøkelser kompletterer bildet: Nettnyhets-publikumet domineres av menn i alderen 20-40 år, med høy utdannelse og høy inntekt. 60 prosent av Nettavisens lesere har for eksempel mer enn 400.000 kroner i husstandsinntekt.

Nyhetskonsum i arbeidstiden er ikke i seg selv noen nyhet. Radioen har surret og gått i taxier, i kiosker og i industrihallene i flere tiår. Folk har lurt seg til noen minutter med løssalgsavisen. Men nettnyhetene representerer noe kvalitativt nytt. For første gang er et nyhetsmedium blitt en integrert del av arbeidsmiljøet hos en betydelig del av befolkningen. Nettavisenes nyheter hentes fram, leses og fordøyes på dataskjermen - den samme skjermen som Hansen bruker til å utføre regnearkberegninger eller skrive rapporter til sjefen.

Mer effektivt enn noe annet medium har Internett trengt gjennom til arbeidsplassene, og dermed kolonisert den siste mer eller mindre nyhetsfrie perioden av døgnet. Vi seiler gjennom dagen i en nyhetsstrøm, fra vi våkner av klokkeradioen, via abonnementsavisen på frokostbordet, bilradioen eller løssalgsavisen på vei til jobb, til nettnyhetene på dataskjermen. Om kvelden dominerer tv-nyhetene, før mange sveiper innom nettavisene fra hjemme-PCen før de legger seg.

I en fersk Opinion-undersøkelse svarer 80 prosent av de som har Internett-tilgang på jobben (halvparten av alle norske bedrifter har det) at de leser nettnyheter. Hva mener arbeidsgiverne om dette? Tilhengere av de knallharde organisasjonsteoriene som var toneangivende rundt århundreskiftet og en god stund framover (scientific management), der lønnsslavens arbeidsoperasjoner ble studert i detalj for å se hvor man kunne spare inn et par sekunder, ville fått nervesammenbrudd bare ved tanken.

Å holde seg oppdatert på de siste nyhetene er direkte jobbrelevant i mange bransjer, og arbeidsgiverne ser det sikkert også som et pluss å ha generelt godt orienterte medarbeidere. Likevel grubler nok mange ledere på hvordan de skal håndtere ansattes nettbruk som personalpolitisk problem.

Nyhetssurfingen på jobben bygger opp under og må ses i sammenheng med en tydelig trend: Utviskingen av skillet mellom arbeid og fritid, mellom privat og offentlig sfære. Stadig flere jobber hjemmefra, og mange bedrifter tar initiativ til slik telependling. Samtidig utfører man i stigende grad private ærend på jobben. Det er for eksempel helt vanlig å sende og besvare elektronisk post av privat karakter fra arbeidsplassen. Nyhetslesing kommer i en spesiell mellomposisjon, som er helt typisk for denne sfære-blandingen: I forhold til arbeidsgiver vil det å lese nyheter ofte være å dyrke private interesser (mange er de som i disse dager skjelvende betrakter børsutviklingen i arbeidstiden). Samtidig deltar nyhetsleseren i en offentlig sfære ved å orientere seg om samfunnsspørsmål. Mange skriver også innlegg i nettavisenes debatter og deltar i avstemninger. Alt sammen i arbeidstiden.

Sfærene glir over i hverandre i en grad som i enkelte tilfeller kan gi ekstreme og katastrofale konsekvenser. Det er vel knapt noe som er mer privat enn seksuallivet, men mange bedrifter har blitt nødt til å hanskes med ansatte som bruker arbeidsgiverens datanettverk til nedlasting av porno. At de aller fleste må ha fått med seg at systemansvarlig kan overvåke all nettbruk, ser ikke ut til å avskrekke.

En moderne bedrift ønsker seg fleksible og kunnskapsrike medarbeidere. Når store konserner som Statoil og Telenor kjøper eller sponser hjemme-PC til de ansatte, er det naturligvis fordi man venter seg noe igjen i form av økt datakyndighet. Men når bedriften på denne måten koloniserer de ansattes fritid, kan den vanskelig komme og klage på at de samme ansatte misbruker arbeidstiden ved å lese nyheter.

Høyt utdannede yrkesgrupper som økonomer, ingeniører og samfunnsvitere legger stor vekt på frihet i yrkesutøvelsen, og det er vanskelig å tro at de i lengden vil godta å la seg diktere av arbeidsgivere med et anspent forhold til internettbruk (noe annerledes kan det kanskje stille seg i jobber hvor det kreative, frihetlige innslaget er lavere). For mange av disse yrkesgruppene ville det også gått utover effektiviteten og kvaliteten på arbeidet om det ble lagt restriksjoner på internettbruken.

Bedrifter og ansatte vil arbeide seg fram til fornuftige løsninger på konflikter som måtte oppstå. Trolig vil vi også få se mer ekstreme varianter, som totalforbud mot alt annet enn direkte jobbrelevant nettbruk, kombinert med streng overvåkning og represalier. En slik strategi er imidlertid dømt til å tape, og er omtrent like framtidsrettet som fundamentalistiske islamske regimers forsøk på å isolere sine undersåtter fra den globale informasjonsstrømmen ved forbud mot parabolantenner og internettoppkobling.