Dagen da USA nesten sto stille

Simpsons enorme popularitet i USA, minst på høyde med en Koss eller Ulvang i Norge, kan bare være én del av forklaringen på interessen rundt tv-sendingene. Etter mitt syn må en se nærmere på hvordan selve tv-dekningen ble lagt opp for å få en mer fullstendig forståelse av Simpson-sendingenes appell.

Simpson hadde vært i både politiets og medienes søkelys siden dobbeltdrapet ble oppdaget mandag samme uke. Men det var først fredag 17. juni det hele tok av: Politiet innkalte til pressekonferanse for å kunngjøre arrestasjonen, men måtte isteden bekjenne at de hadde mistet den siktede av syne. Tv-selskapene droppet alle andre programmer for å følge den videre utviklingen i kontinuerlig direktesending. Først gikk rykter om at Simpson oppholdt seg i sin myrdede kones hus, og at han kanskje hadde begått selvmord. Mediene beleiret huset. Så kom en ny beskjed: Simpson var lokalisert som passasjer i en bil på motorveien sør for Los Angeles. En armada av politibiler fulgte etter mens folk sto og heiet langs veien og tv-selskapene fanget inn scenene fra kameraer i helikoptre. "Jakten" endte ved Simpsons hus, hvor han senere overga seg.

Mye av grunnen til at tv-dekningen av letingen etter Simpson var så spennende, er at tv-selskapene her kunne løse det jeg vil kalle journalistikkens problem med den gode fortelling. Dekningen fikk dermed en dimensjon som mangler i mer tradisjonell nyhetsjournalistikk.

Nyhetene i kringkasting og aviser forsøker å fortelle oss om at en eller annen tilstand er endret. Det er skjedd en transformasjon, et avvik fra "det normale": Et tog har sporet av, en sportskjendis er arrestert osv. Siden det er transformasjonen som er nyheten, begynner som oftest journalister sine nyhetshistorier med nettopp denne, med utfallet av saken. Men når en på denne måten begynner en historie med å røpe slutten, og sjelden forteller særlig fyldestgjørende om hendelsene slik de framsto underveis for dem som deltok, gir en også slipp på muligheten til å bygge opp spenning og undring blant publikum om utfallet.

Nyhetshistorienes oppbygning er svært forskjellig fra den som kjennetegner de historier folk lettest forstår og husker over tid. Slike "gode" fortellinger innledes gjerne med presentasjon av miljø, personer og konfliktlinjer, har et mellomspill med problemer for hovedpersonene, hvorpå problemene overvinnes og en får et utfall av konflikten og en avslutning.

Nå er det gode grunner til at journalister forteller på en "dårlig" måte. Selve nyhetenes sosiale funksjon er jo å bringe videre viktig informasjon så fort som mulig. Å holde tilbake informasjon om utfallet av hensyn til den gode fortellingens krav ville neppe blitt sett på som god journalistikk.

Betingelsene endrer seg imidlertid når begivenhetene det rapporteres fra kan defineres som uavsluttet, som i Simpson-saken. Når en følger et saksforløp som utvikler seg over timer, dager eller uker, vil dekningen være spredd over flere sendinger (eller avisutgaver). Hver ny sending kan i slike tilfeller potensielt inneholde en ny utvikling i forhold til tilstanden som ble forlatt i forrige sending. Nyhetsdekningens oppbygning begynner å likne den gode fortellingens.

Dette kan være enda mer utpreget ved direktesendinger fra begivenhetenes rom. Her står utfallet på spill fra sekund til sekund, mens redaksjon og seere følger hovedpersonenes handlinger og deres konsekvenser for konfliktens utvikling. Spenningen for publikum er faktisk her mer grunnleggende enn når man følger gode fiksjonsfortellinger - tross alt vet en jo at slutten der ikke kan forandre verden så kontant som virkelighetens historier. Det er denne typen fortelling fra virkeligheten som trollbandt amerikanske tv-seere 17. juni. O.J. Simpson-saken er et særdeles godt eksempel på en type nyhetsdekning der redaksjonenes målsetting om maksimal aktualitet og den gode fortellingens oppbygning smelter sammen til en syntese med enorm gjennomslagskraft overfor publikum.

Utviklingen mot så aktuelle nyheter som mulig, gjerne direktesendt, er på ingen måte begrenset til USA. Tv-stasjoner i de større europeiske land har i stor grad benyttet anledningen ny teknologi gir til å ha hyppigere sendinger, som øker muligheten til å følge en sak mens den utvikler seg.

Flere begivenheter fra de siste årene, av langt større politisk og internasjonal betydning enn Simpson-saken, som opprøret i Moskva i oktober i fjor og Golfkrigen og kuppforsøket i Moskva i 1991, har vært dekket på en tilsvarende spenningsskapende måte. Det gjelder også kortere episoder i krigen i Bosnia-Hercegovina.

Denne typen dekning har konsekvenser for journalistikken. Tendensen ved direktesending og oppdatering er ofte at dekningen blir svært "nærsynt". Oppmerksomheten rettes intenst mot den aller siste utviklingen, sendingene får dermed en svært begrenset tidsramme, og konflikten som dekkes framstilles gjerne som svært tilspisset - ofte av typen skurk mot helt. På grunn av tidspresset blir redaksjonen som tendens mer avhengig av de kilder som finnes umiddelbart tilgjengelig, og mer tilbøyelig til å gi videre informasjon som ikke har vært gjennom de vanlige kildekritiske rutinene. Denne kritikken har også vært rettet mot amerikanske medier i forbindelse med Simpson-saken.

Publisert i Bergens Tidende 11. august 1994.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.