I løpet av det 20. århundre har hjemstedet mistet sin identitetsbærende betydning og løst seg opp i et mobilt ikke-sted, mener Edgar Reitz. Med sine to "Heimat"-serier har den tyske filmskaperen vært denne utviklingens kronikør. Nå fullfører han en unik film- og fjernsynstrilogi med den tredje serien av filmer.

I over 20 år har Edgar Reitz (f. 1932) arbeidet omtrent sammenhengende med "Heimat"-filmene. Både den første, "Heimat", (norsk tittel "Heime i Schabbach", vist av NRK i 1985), og "Die zweite Heimat" ("Den andre heimen", på NRK i 1994) har høstet nasjonal og internasjonal heder. Filmene er vist på fjernsyn og kino over hele verden, og har innbrakt priser og kritikerros. Etter avslutningen av den andre serien begynte Reitz å arbeide på manuskriptene til serie nummer tre, men det skulle vise seg å bli en møysommelig prosess, med mange kollisjoner med kommersialiseringen i fjernsynsmiljøene. Reitz virker oppgitt når han forteller om dette under vår samtale i hans filmproduksjonsselskaps lokaler i München.

- Den første "Heimat" var en stor suksess i Tyskland, men det er lenge siden, i 1984. Da fantes det bare tre tv-kanaler. Da "Die zweite Heimat" ble sendt, hadde vi over 20 kanaler, og de håpet likevel å få de samme seertallene. Med den første "Heimat" hadde vi 15-18 millioner seere hver kveld. Ikke engang fotball-VM oppnår slike tall i dag! Med "Die zweite Heimat" hadde vi 2-2,5 millioner seere, og det var for lite for tv-folkene. Den var en stor eksportsuksess, men det er ikke noe argument for tysk tv. De sier: "Vi bryr oss ikke om eksport, vi vil se høye seertall i Tyskland". For meg er dette en fullstendig ny situasjon. Hittil har jeg kun sett på kvalitative kriterier, og ikke på de nakne seertall. Jeg vet ikke hvordan jeg skal innrette mitt arbeid for å ta hensyn til dette. Så vanskelig er det altså å lage noe i dette landet hvis man har kunstneriske ambisjoner. Det produseres mye i Tyskland, mye kommersiell underholdning, men ingen som forsøker å tilføre en kunstnerisk dimensjon eller å snakke et internasjonalt filmkunstspråk, får gjennomslag. Folk som sitter i direktørstolene og tidligere var våre venner, har forandret seg mye. Det er få av dem som har beholdt sin karakter, som fortsatt kjemper for noe, sier Reitz.

Tv-selskapet ARD hadde dreiebøkene i to år før det endelige klarsignalet til produksjonen ble gitt i januar i år. Reitz måtte lage ti versjoner av manus til en av filmene. Opprinnelig ville regissøren lage en serie på elleve filmer, men etter lange forhandlinger ble antallet til slutt kuttet ned til seks. Innspillingen av den nye serien begynner høsten 2000, med mulig premiere i 2002.

Farvel til politikken og nasjonen
Det tyske ordet "Heimat" er ikke lett å oversette til norsk - hjemsted eller hjemstavn kommer nærmest - og rommer flere lag av betydning. Ved siden av å betegne det fysiske sted man kommer fra, beskriver det også det følelsesmessige aspektet av tilhørighet eller identitet, og tilknytning til tradisjoner. Endringene i "Heimat"-opplevelsens mange lag har vært Reitz' overordnede tema i de 24 filmene som utgjør de to første seriene. Med de seks filmene i den kommende tredje serien dannes en krønike som spenner over nesten hele det 20. århundres historie.

Den første serien på 11 filmer filtrerte tysk historie, med tyngdepunkt i perioden 1919-1950, gjennom forandringene det lille landsbysamfunnet i den avsidesliggende regionen Hunsrück ved Rhinen vest i Tyskland gjennomgår. "Die zweite Heimat", som består av 13 filmer, har sin begynnelse i 1960, med at hovedpersonen Hermann Simon river seg løs fra landsbyens provinsielle kvelertak, og reiser til storbyen München for å studere musikk og skape seg sitt eget, selvstendige liv. I den siste scenen i film nummer 13 vender han tilbake til landsbyen for første gang på ti år. Det meste av den nye serien, der forholdet mellom karakterene Hermann Simon og Clarissa Lichtblau igjen får en sentral plass, vil foregå i Hunsrück. Men "Heimat 2000" blir ikke så konsentrert om ett sted som de andre filmene. En del spilles ut i DDR i 1990 kort før gjenforeningen, mens en annen legges til München.

Åsted for starten av "Heimat 2000" er Berlin. Datoen er 9. november 1989, og Muren åpnes. I forbindelse med tiårsjubileet høsten 1999 var tyske medier og myndigheter intenst opptatt med å minnes Øst-Tysklands revolusjonære måneder. En rekke undersøkelser og meningsmålinger om status for forholdet mellom øst- og vesttyskere ble publisert. Men for Edgar Reitz var alt dette helt uviktig, noe som definitivt hørte fortiden til.

- Da Berlinmuren falt, hva det betyr for øst og vest, slutten på sosialismen i Øst-Tyskland, alle disse spørsmålene er ikke et menneske interessert i lenger. Nå er vi alle mer opptatt av vår personlige lykke enn av samfunn og politikk. Politikken har tatt slutt. Vår nåværende regjering består bare av karrieremennesker, som er akkurat like interessert i det gode liv som alle andre. Når man i dag blir forbundskansler, er det for å få sin privatflyger og gå på fine fester, for å være helt øverst i det gode livets hierarki. Det er en scene, et teater. Derfor er det ikke lenger noen interesse for politikk, og jeg har den heller ikke. I 1960-årene hadde jeg det, det var år fulle av politisk idealisme, der politikken hadde prioritet på alle områder av livet. Det er det ikke engang en rest igjen av. Det får også store konsekvenser for mine historier. De blir mye mer private. I dag er det ikke noe tema hva som fantes tidligere, hvilke spørsmål fortiden stiller oss. Historien er blitt uinteressant. Vi er alle som falt ned fra himmelen, uten fortid. Vi ser bare på det som skjer i dag, og når vi ser inn i framtiden er det maksimalt to år. Større perspektiver finnes ikke. De største perspektivene er fire år, en valgperiode. Dette sier jeg ikke uten satirisk bakgrunn, og det er selvsagt en utvikling som foruroliger. Men jeg merker også på meg selv at jeg tar avskjed fra politikken. Slik er det, man er et barn av tiden.

- Murens fall betydde også politikkens slutt?

- Først og fremst betydde det Tysklands slutt. Etter dette finnes det ikke lenger noe tysk spørsmål. Ideen om en nasjon finnes ikke lenger, det er nasjonens definitive avslutning. Bortsett fra et par idiotiske nynazister, finnes det ingen lenger som ville si "jeg setter mitt håp til nasjonen, til at det kan gå meg bedre her enn i et annet land." Det kan det ikke. Spesielt i den tyske historien - men også i Frankrike - fantes en nasjonal forventning om lykke, og da snakker jeg ikke om de store politiske perspektivene, men om enkeltmennesket. Når man kom til en viss alder oppdaget man at "det er ikke bare denne byen, det finnes et land og en kulturkrets som jeg tilhører. Jeg ser at innen disse grensene skjer det ting som angår meg, og min framtid er avhengig av hva som skjer der". Dette er en gammel forestillingsverden. Etter Murens fall var det en kort tid, et par år, da østtyskerne måtte tilpasse seg følelsen å tilhøre en større nasjonal ramme. Da hadde de fortsatt håp om at det ville gå dem bedre på grunn av dette. Nå vet enhver at framtiden ikke blir skapt politisk, og heller ikke innenfor nasjonale grenser.

- Dette har vel også positive sider, spesielt for Tyskland?

- Ja. Jeg synes det er en god utvikling, fordi det kan være en sjanse for Europa, selv om det ikke finnes noen europeisk nasjon. Europa vil derfor alltid være åpent ved grensene, og kan aldri stenges av som en enhet. Det kan frambringe en global følelse. Samfunnet står ved terskelen til en virkelig global kultur, men den er fortsatt veldig dårlig utviklet. Først oppstår rammen for den, så må innholdet langsomt vokse fram. Det får vi ikke alle oppleve, men jeg tror Murens fall er et symbol på slutten på et gammelt verdensbilde.

One world, one hotel
- Ved begynnelsen av det nye århundret er globaliseringen ikke bare merkbar som en serie økonomiske og politiske prosesser. Den har også fått sin ideologi, som aller mest konsist uttrykkes gjennom reklamefilmer på de globale tv-kanalene CNN og BBC World. Et eksempel er hotellkjeden Intercontinental, som konkluderer sine filmer med slagordet "Essentially we're all the same - One world, one hotel". Er dette det beste uttrykket for hva et "Heimat" er i dag?

- Så enkelt blir det aldri, men man skal ikke undervurdere hvordan disse kommersielle tingene preger bevisstheten. Når vi reiser og overalt møter de samme standarder - i hoteller, flyplasser, restauranter - det er svært viktig. Først oppstår en sikkerhetsfølelse hos alle. Så er det tendensen til fusjoner av storkonserner på alle områder. Snart blir det uviktig i hvilket land man kjøper en vare. Microsoft er også begynnelsen på en verdenskultur, men det er selvsagt en svært primitiv start. Før var verden mye rikere, nasjonenes verden og de små kulturenes verden var mye rikere enn konsernenes globale verden. Og vakrere. Når man i dag vil reise til et attraktivt sted, reiser man til der små kulturer eksisterte. Om det er til Venezia eller for å se Alhambra, eller for eksempel den flotte sørtyske byen Regensburg. Det er fantastiske byer, og slikt vil ikke bli skapt av Microsoft.

- Mens du har har holdt på med ditt langvarige "Heimat"-prosjekt har temaene du behandler - som tradisjonell identitet og tilhørighetsfølelse under press - trengt seg på som tidens mest brennaktuelle spørsmål. På 1990-tallet har etniske konflikter og identitetsuro blitt brukt som påskudd for å sette i gang flere blodige kriger. Dette er også Europa etter Murens fall?

- Dette er en av de store motsigelsene. Alle krigene de siste 50 årene har vært etniske kriger. Det er et symptom på en overgang. Utviklingen fra en regional til en global kultur foregår asynkront. I noen deler av verden går det fort, andre deler av verden ligger langt etter. Utviklingen mot globalisering er en utrolig hard konfrontasjon med alle tradisjoner (som religion), som alle mister sin mening. Dermed blir menneskene naturligvis også usikre og føler seg fortapt i verden. De klamrer seg til sine tradisjoner og forsvarer dem til døden. Til tross for det vet vi alle at de vil tape. Alle tradisjonalistiske kulturer vil gå under. Det er et fryktelig drama at for eksempel islam forsøker å gå imot tidens utvikling. Men islam vil tape denne krigen, som ide og kulturell bakgrunn. De kristelige kirkene har alltid tilpasset seg, men slik også mistet sin karakter. Katolisismen, for eksempel, er som modernisert religiøst samfunn blitt fullstendig tom. Folk trer ut av kirken, og når paven mister sin makt vil kirken også falle sammen. Dette sier jeg som observatør, men også jeg opplever stor smerte ved tapet av "Heimat" i denne forstand. "Heimat" er jo ikke bare et sted, men også tradisjon.

Tiden har også tatt igjen Reitz i en annen forstand. Mens han med "Heimat" behandlet en periode som lå så langt som 60-80 år tilbake i tid, var avstanden med "Die zweite Heimat" redusert til 20-30 år. Den nye filmserien vil ta for seg samtiden - 1990-tallet.

- Nå er det en film om verden i dag. Det gjør det intellektuelt sett mye vanskeligere.

Fjernsyn eller film?
Det meste av det som produseres for fjernsyn er forgjengelige øyeblikksprodukter. "Heimat"-seriene er det nærmeste man kommer klassiske, kanoniske verk for fjernsyn. Men Reitz og hans filmer har også et ambivalent forhold til fjernsynsmediet. Begge de tidligere seriene er finansiert av fjernsynskanaler (NRK var medprodusent på "Die zweite Heimat"), og forutsetter fjernsyn som sin viktigste distribusjonskanal. Filmene vises stort sett bare på kino i forbindelse med spesielle "Heimat"-happenings, eller på cinemateker. Men samtidig sprenger "Heimat"-filmene også de typiske rammene og genrereglene for tv-serier. Episodene er uvanlig lange, opptil to timer, og Reitz følger ikke såpeopera-skjemaene som tvinges ned over nesten alle tv-produksjoner i dag.

- Jeg har aldri forstått mine filmer som serier. De er som romaner med flere kapitler. "Die zweite Heimat" er én film, og består av 13 kapitler. De er jo også av ulik lengde, og er ikke del av et tv-format. Slik er det også med den nye filmen. Den beste måten å se filmene på er i ett stykke, når det er mulig. Slike maratonvisninger er alltid en stor opplevelse. Når man for eksempel ser "Die zweite Heimat" i fire dager, åtte timer hver dag, er tilskuerne forandret etterpå. På denne måten er mine filmer ikke serier, og har heller ikke noe med såpeoperaer å gjøre. Men med tv-folkene må man alltid finne en kompromissformel. De sier det er en serie, jeg sier det er én film, og så må vi finne en form som gjør at både de og jeg får rett. Og jeg mener det lar seg gjøre. Man kan utforme de enkelte kapitlene slik at vi oppfyller et par av seriekriteriene. Men jeg er svært forsiktig med dette, for jeg vil ikke at det skal bli mulig å dele kapitlene etterpå. Det må forbli en helhet.

Ett kompromiss som ser ut til å bli inngått er at alle delene i den nye serien får lik lengde, 90 minutter spilletid, for å passe inn i tv-selskapets programskjemaer. Men Reitz er kompromissløs når det gjelder synet på hierarkiet mellom kinofilmen og fjernsynet.

- Kinoen er det kulturelle "Heimat", så å si. I kinoen er denne kunstformen oppstått, og bare kinoen setter målestokken internasjonalt. Bare der vet man hvilke estetiske kategorier som finnes, og enhver som elsker dette faget, arbeider med kinoen i tankene. Fjernsyn er en ren distribusjonsmaskin, og det som bare lages for fjernsyn, talkshows og slike ting, har ingenting med kunst å gjøre. Fjernsynet er ikke et kunstnerisk medium - i beste fall en distribusjonsform, men heller ikke den beste. Naturligvis er en film på det store lerret med god lydgjengivelse og en sal full av mennesker, det egentlige produkt. For meg i mitt arbeid er kinotradisjonen mine røtter, der kommer jeg fra og i den arbeider jeg. Derfor har alltid mine filmer premiere på det store lerretet.

Konsentrasjon i kinomørket
Det siste tiåret har kinoen gjort et stort comeback i Europa. Store penger investeres igjen i filmbransjens ulike ledd. Nye multiplekskinoer bygges ut i stor stil. I Tyskland er dette særdeles synlig i den gamle filmmetropolen Berlin, der flere slike kinosentre er viktige publikumsmagneter i den nye bydelen på Potsdamer Platz. Reitz' gamle kollega Wim Wenders har fusjonert sitt produksjonsselskap Road Movies med det børsnoterte selskapet Das Werk. Man kan igjen tjene penger på kino i Europa, og dette overrasker ikke Edgar Reitz.

- Kinoen er udødelig. Det har ingenting med teknikk å gjøre. Kinoen og filmen er et barn av teknikken, men den fyller et annet behov. Det viktigste med kinoen er at man opplever noe i fellesskap i en sal full av mennesker, og at man forlater den private sfæren. Jeg mener at multiplekskinoene gjør noe riktig når de har restauranttilbud osv. i tilknytning til kinoen. Det er et riktig konsept med denne blandingen, at det også finnes store foajeer hvor man kan sette seg ned sammen og snakke om filmen eller hva som helst. Vi trenger stadig mer en kontrast til den private atmosfæren, for i våre boliger er vi ikke mer virkelig privat. Når jeg kommer hjem ser jeg først på faksmaskinen, så hører jeg på telefonsvareren, så sjekker jeg eposten, og mobiltelefonen. Så går man gjerne på nettet. Hjemme vokter noe på meg, de moderne kommunikasjonssystemene har gjort boligene til steder for kommunikasjon med verden. De virkelige stedene for kontemplasjon, konsentrasjon, stillhet, er nå ute. I kinoen, når lyset slukkes og det blir mørkt, da vender vi tilbake til mors liv, til vår "Heimat".

- Så opplevelsen er viktigere enn filmene du ser?

- Naturligvis er filmene også viktige, filmer som bare lages for å stimulere konsumet, ødelegger denne atmosfæren. En venn av meg som eier flere multiplekskinoer, har fortalt meg at han ikke lever av filmene, han lever av popcorn! Til dels forlanger de amerikanske filmutleieselskapene mer enn 100 prosent av billettinntektene for de mest populære filmene. Han tjener likevel penger, fordi han kan selge så mye popcorn. Popcorn har en fortjenestemargin på over 2000 prosent. Popcorn består av luft og profitt, sier man i bransjen.

5000 forbilder
De store filmregissørenes individuelle stil er gjerne gjenkjennelig i form av spesielle fortellergrep eller visuelle løsninger som blir deres signatur. Med Reitz er det annerledes. Hans stil kommer best til uttrykk gjennom "Heimat"-filmenes helhet: Den består av å benytte seg av et mangfold av de ulike teknikker og fortellergrep som er utviklet av de store filmmakerne opp igjennom filmkunstens første 100 år. Reitz kan slik best sammenlignes med en fullbefaren, allsidig romanforfatter.

- Jeg medgir at jeg er svært litterært orientert. Det har med å gjøre at jeg mener språket er det elementære menneskelige uttrykk. Alt vi gjør kunstnerisk har en forbindelse med språk. For meg er film en annen form for språk. Når jeg forteller en historie, kaller jeg det en filmisk roman fordi jeg bruker romanens strukturprinsipper, men snakker med filmens språk, ikke litteraturens. Jeg synes det fungerer godt.

- Hvordan endres denne måten å fortelle på fra den første, via den andre til den tredje "Heimat"-serien?

- Den vil forandre seg mye, men det er ikke et spørsmål om kunstnerisk strategi. Vi har forandret oss, jeg har forandret meg, tiden har forandret seg. Vi har en annen tidsfornemmelse. Blikket vårt er blitt raskere. Det har med å gjøre at vi daglig trenes gjennom et utrolig tilbud av audiovisuelle hendelser. Ikke bare de mange tv-programmene, men også reklame i butikkene, på gaten, datamaskinen med spill, fører til en mye raskere reaksjonshastighet. Vårt nervesystem reagerer på en annen måte. Vi kan på en mye bedre måte forstå ulike ting simultant, vi er blitt trent til å forstå flere historier samtidig. Det er naturligvis en fantastisk mulighet for meg, fordi jeg kan fortelle mye mer enn tidligere. Man kan klippe parallelt og bevege kameraet raskere. Det oppleves ikke lenger som forstyrrende. I mine tidligere filmer har jeg gjort mange eksperimenter med raske klipp og collager, og på 1970- og 80-tallet ville ikke folk ha det. Publikum ble hysterisk. I dag er dette hverdag, og fungerer også blant den eldre generasjon.

- Også filmbransjen står for tiden på kanten av en digital revolusjon. Det merkes allerede på visningsteknologi, og regissører som Lars von Trier har brukt digital video i sine produksjoner. Wim Wenders laget kinoaktuelle "Buena Vista Social Club" med digitalt utstyr, og sier han heretter bare vil jobbe heldigitalt.

- Det sier han, men han mener det ikke! Den nye "Heimat"-filmen vil bli laget på 35 mm film. Det er fortsatt den beste teknikken, og den er kompatibel med alle andre systemer. Videosystemene er ulike, og de endrer seg. En dag kommer vi dithen at man ikke lenger jobber med fotografisk film, men det er langt dit, teknisk sett. Utstyret for 35 mm film er fortsatt lettere, mindre og gir bedre resultat enn for eksempel høydefinisjons video. Når man skal arbeide med høyoppløselige systemer kommer man med en lastebil med utstyr. Jeg tar med 35 mm-kameraet mitt i bilen. Og når jeg arbeider med filmkameraet har jeg 5000 forbilder, de beste filmmakerne fra 100 års filmhistorie har vist meg hvordan det skal gjøres. Skulle jeg arbeidet med video ville jeg vært en pioner, og arbeidet med uprøvde metoder. Men for bestemte formål, på dokumentarområdet og i spillefilm når det er motivert av handlingen, kan man bruke video med ypperlig resultat. Eksempelvis har jeg i flere år brukt et digitalt videokamera til å lage en audiovisuell dagbok, bare for meg selv. Det er som tidligere når forfattere skrev dagbøker eller brev, slik bruker jeg video. Det er en vidunderlig, privat uttrykksmulighet.

- Vil du offentliggjøre dagbøkene?

- Nei. Jeg synes det er flott å ha noe i skuffen. Tidligere kunne man ikke det som filmmann. Alle forfattere har noe i skuffen, men ikke filmmakere. I alt de lager er mye penger involvert, og det må umiddelbart offentliggjøres. Kanskje en gang, når man er død, eller noen lager en avhandling - men i øyeblikket er det bare for meg og mine venner.

På nett og av igjen
Under forarbeidene til "Heimat 2000" har Edgar Reitz, som så mange andre, oppdaget og utforsket Internett. Det har ført til opprettelsen av nettstedet www.heimat.net, og en fullstendig digitalisering av alt materialet fra de to første "Heimat"-seriene. Når "Heimat 2000" får premiere skal nettstedet lanseres på nytt, og da vil det bli mulig å lete seg fram på egenhånd i "Heimat"-universet. Og videre til andre nettsteder.

- Filmen blir som et fordelingssystem som man kan bruke til å finne en annen vei ut på nettet enn den normale. Dette blir inspirert av alle mulige temaer som tas opp i fortellingene. Hvis man interesserer seg for fotografiets historie, eller bilen, eller mote, eller nasjonalsosialismen, eller hva som helst - så gir dette nettstedet de nødvendige forbindelsene videre.

Reitz forteller om ambisjoner om et enda mer omfattende opplegg, blant annet med et dataspill der Hunsrück-landskapet digitaliseres og man kan klikke seg gjennom biografier av de ulike karakterene i serien. Dette arbeidet skal gå videre parallelt med innspillingen, men i mellomtiden er Reitz selv blitt grundig skuffet over nettets utvikling.

- Jeg forsøkte helt fra begynnelsen å samle erfaringer med Internett, og var en av de første som skaffet seg tilknytning. Da så jeg med hvilken idealisme mange mennesker, spesielt i USA, tok fatt. Det var også i begynnelsen svært fritt, man hadde ingen regler og var på leting. Det er forsvunnet. Internett er fullt av reklame, og krever svært mye tid. Når man begynner å surfe, trenger man timer og hele netter, og etterpå har man alltid en dårlig følelse fordi man har sett så mye dritt. Det er dårligere enn en virkelig dårlig film. Det er svært sjelden man merker en liten berøring med mennesker, det meste er så overfladisk og kommersielt. Jeg vet at det finnes en slags mani med dette, å slå på maskinen og nettleseren, man tenker at noe venter på meg. Det finnes et ubestemt håp, en lengsel, og dette kan være som en avhengighet, som alkohol eller narkotika. Men narkotika er en illusjon, og Internett er også blitt som en illusjon. Jeg er blitt svært skeptisk, for selv før det var teknisk godt utviklet var det kommersialisert. Da er det ikke noe moro lenger. Jeg vet rett og slett at når jeg leser en bok blir jeg informert på en langt bedre måte, og at jeg bedre kan bestemme over min egen tid. Det er en mer perfekt form for informasjon, og det samme gjelder å se film eller gå på utstillinger. Det er en mer intensiv og friere form.

"Heimat" er erindring
Med "Heimat 2000" vender altså Edgar Reitz gjennom hovedpersonene Hermann og Clarissa tilbake til Hunsrück, der Reitz selv er født og oppvokst. Hunsrück har vært utgangspunktet for Reitz 20 år lange utforsking av hjemstedets endrede betydning gjennom århundret. På de 20 årene har også hans eget hjemsted forandret seg radikalt.

- Når jeg kommer til Hunsrück, hvor vi har arbeidet med dreiebøkene, ser jeg at man har den samme standard som overalt ellers. Et stort industriområde er bygd opp, med kjøpesentre der absolutt alt som finnes kan kjøpes. Folkene som lever der, og som for 20 år siden fortsatt var bønder som aldri forlot landsbyen, de spiser nå hver dag eksotiske frukter og krever en standard som tidligere bare overklassen kunne tillate seg. De vil ha jordbær til jul og ville aldri kommet på ideen om å produsere sine poteter selv. I supermarkedet er de billigere og bedre, og de kommer fra Chile og Sør-Afrika eller hvor vet jeg.

- "Heimat" i denne forstand eksisterer ikke mer. Det er ikke lenger en helt spesifikk region med en helt spesiell lukt hvor man med lukkede øyne vet hvor man er. Det er bare et minne om noe som var, og denne erindringen kan man ta med seg, den er ikke lenger bundet til et sted. Man kan reise 1000 km og ha erindringen med seg. "Heimat" er blitt mobilt.