Bildet er begivenheten

Bildene av gatene i Jerusalem og Tel Aviv etter Hamas' selvmordsaksjoner er til forveksling like. Vi ser forvridde metallrester av det som var busser, biler, butikker. Ortodokse jøder med plastposer som plukker opp restene av det som var mennesker. Redningsmannskaper som løper hit og dit.

Tenk så på et annet bilde. 13. september 1993 utenfor Det hvite hus. Rabin og Arafat trykker hverandres hånd. Bill Clinton overvåker det hele, smilende. Det er blå himmel, grønn plen, vaiende flagg. Utsnittet av Rabin, Arafat og Clinton er symmetrisk. Rabin i dress, Arafat i sitt tradisjonelle kostyme. Det ene bildet av håndtrykket inneholder alt: Den endelige bekreftelsen av fredsavtalen, sanksjonert av verdenspolitiet USA, og en insistering på programmet for framtidig sameksistens, samtidig som forskjeller ikke undertrykkes. Bildet fra Det hvite hus er en perfekt politisk-retorisk konstruksjon med en sjelden kraft. Det er selvsagt misvisende å tenke på det som en "dekning" av en begivenhet der det viktige er det som "egentlig" foregår, på stedet: Bildet er begivenheten, det er i seg selv en handling som får konsekvenser, som allerede forsøker å forme virkeligheten.

Tilsvarende stiller det seg med bildene av selvmordsbombenes herjinger. Hver eneste detalj i disse bildene skriker sammenbrudd, en verden ute av kontroll. Det er det sterkest mulige retoriske svar på bildet foran Det hvite hus, et regissert kaos. Og regissør er Hamas, hjulpet av det internasjonale nyhetsformidlingssystemet. Med selvmordsaksjonene har Hamas funnet den optimale måten å kommunisere sin motstand mot fredsavtalen på. Verdenssamfunnet vil reagere med avsky, men samtidig ta inn over seg kaoset som en reell, ny virkelighet. Sympatisørene blant palestinere og islamske fundamentalister andre steder får en overbevisende demonstrasjon av den dødelige handlingens effektivitet.

Terrorisme har alltid hatt kommunikasjon som sitt primære formål, og er utenkelig uten moderne medier. Ofrene for bombeaksjonene er ikke vesentlige i seg selv, derfor er det heller ikke snakk om "blind terror". Voldshandlingen er rettet mot publikum.

I en artikkel om emnet skriver Tore Bjørgo og Daniel Heradstveit at det er relativt lett å få oppmerksomhet rundt en spektakulær terrorhandling, men langt vanskeligere å knytte handlingen til det politiske budskapet man vil ha fram. Dette problemet har Hamas klart å overvinne med sine bomber.

Minutter etter at bomben gikk av utenfor kjøpesenteret i Tel Aviv mandag, var CNN i gang med direkte sendinger, som fortsatte utover dagen. Bildene var til forveksling like de den samme kanalen viste fra Jerusalem dagen før, og sammenligningen var uunngåelig. "Nok en bombe", var Dagens Næringslivs tørre overskrift tirsdag. Men kan vi venne oss til opprørende bilder av kaos og sammenbrudd slik vi venner oss til bilder av orden?

Mediekommentar i Morgenbladet nr 10, 8 mars 1996.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.