Tyskerne i tidsmaskinen

Som et intenst bombardement av historier om Historien - slik artet tv-kveldene seg for tyske seere de siste ukene fram mot 8. mai. Med alle tv-realismens virkemidler har kanalene hamret løs med dokumentarprogrammer og dramaproduksjoner.

Jeg kan se bort fra skjermen og kaste blikket på aviser og magasiner istedenfor: Der finner jeg eksemplarisk dokumenterte historier om Hitlers siste dager i bunkeren, kjente og ukjente personer offentliggjør sine dagboksnotater fra våren '45, Berlin-avisene forteller om hendelsene i byen akkurat denne maidagen i '45.

I etterkrigstiden gikk vesttyskerne i gang med frenetisk gjenoppbygging av landet, og forviste historien til et mørkt felt i underbevisstheten. I DDR feiret man den endelige seieren over fascistene. Ytterligere diskusjon forbudt. I 1995 er situasjonen motsatt: Tv-programmene, avisenes stoff og hundrevis av utstillinger, mange av dem ypperlige, møter en forbausende stor interesse. Betingelsene har tilsynelatende aldri vært bedre for tyskernes "Vergangenheitsbewältigung" (mestring av fortiden). Medieinnholdet fortoner seg som den reneste kampanje for å minnes ofrene, bremse glemselen, "lære av historien". En tidsmaskin, der det politisk korrekte og absolutt dominerende hovedbudskapet er at 8. mai 1945 må feires som en frigjøringsdag, dagen da tyskerne ble kvitt nazismen. Det totale militære nederlaget og et Tyskland i ruiner var en nødvendighet, selve grunnlaget for dagens velstående, fredelige og respekterte EU-medlem.

Temaet har blitt gjentatt og gjentatt, men ikke fått stå uimotsagt. Å se 8. mai bare som en frigjøringsdag kan ikke danne grunnlaget for et selvbevisst Tysklands selvforståelse som nasjon, mener for eksempel Alfred Dregger, æresformann for CDU/CSU-fraksjonen i den tyske nasjonalforsamlingen, og selv krigsveteran. Politikere fra regjeringspartiene CDU og FDP har kommet med lignende uttalelser.

Den hete debatten som fulgte disse utspillene setter medienes bombardement av stoff om 2. verdenskrig i rett perspektiv. Dregger & co kuppet dagsorden fullstendig, og ga med det et hint om hvor kort tid 50 år egentlig er, hvor lett tyskernes historisk-ideologiske fundament kan vippes ut av balanse. Historiens dystre sider er smertefullt til stede, ikke så mye i bygatene og bygningene, slik det særlig ofte hevdes om Berlin, men heller som et ubehagelig potensial i språket. Det har også ført til at debatten, når den først tok av etter de politisk ukorrekte utspillene, har vært ført med stor patos som til en forandring ikke virker malplassert.

I skyggen av alle diskusjonene om fortiden har det etter alt å dømme foregått en intens tosidig nasjonsbyggingsprosess i Tyskland de siste månedene, med mediene som sentral aktør. På den ene siden har tiden vært inne for å utkjempe ny strid om hva som er det historiske grunnlaget for den tyske staten. Her kan en knapt si at det er kommet til noen generell enighet; debatten om utspillet fra Dregger og hans meningsfeller viser det, selv om det er vanskelig å si noe om hvor bred støtte ønsket om et sterkt og "selvbevisst" Tyskland har. Det er i hvert fall ikke mulig å hevde at de har seiret, de som drømmer om at det 8. mai 1995 skulle settes sluttstrek for tyskernes problematiske forhold til historien, noe som skulle gjøre landet til en "normal" europeisk stat (hva nå det måtte være). Det som det imidlertid ikke kan herske tvil om, viktig nok for "gjenforente" tyskere som søker felles referansepunkter, er at 8. mai 1945 var et startpunkt ("Stunde Null", en nullstilling av tiden) som tyskere i øst og vest var sammen om.

Den andre siden av nasjonsbyggingsprosessen er effekten av medienes enorme fokusering på samme saksfelt over et kort tidsrom. Sammen med alle arrangementene og utstillingene som har vært holdt, sørger medieinnsatsen for at våren 1995 blir en fellesskapsdannende opplevelse en ikke skal undervurdere betydningen av i det nye Tyskland. Tross fragmenteringen av offentligheten i x antall tv-kanaler, radioer og aviser på lokal-, regional- og landsdekkende basis (for ikke å snakke om nett-offentligheten), kan fremdeles mediene virke integrerende når samtlige er opptatt av det samme, på samme tid. Og det uten ensretting av meningsinnholdet, samtidigheten er det sentrale.

Mediekommentar skrevet for Morgenbladet mai 1995, ikke trykt.

Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.