Klima- og energijournalistikk

December 13th, 2014

2°C_02_2014_forside_500

De siste tre årene har jeg brukt gradvis mer av tiden min på journalistikk om klima- og energispørsmål. I høst redigerte jeg den tredje utgaven av magasinet 2°C, der det meste av innholdet kommer fra forskere ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Magasinet er tilgjengelig som pdf og i papirformat ved henvendelse til Norsk Klimastiftelse. Forsidebildet er tatt av fotograf Bård Ek.

Norsk Klimastiftelse er også utgiver av nettmagasinet Energi og Klima, som ble relansert i helt nytt design i begynnelsen av desember. Der publiserer vi daglig nyheter, kommentarer og blogginnlegg om aktuelle klima- og energispørsmål.

Journalistikk med lang holdbarhet

May 1st, 2014

(Først publisert i Vox Publica 30. april 2014).

Levende temasider et nytt skritt på veien mot en genuin nettjournalistikk.

Vox Publica har over 1400 artikler i arkivet. Vi er overbevist om at mange av dem inneholder kunnskap som har lang levetid. De kan med andre ord komme til nytte for stadig nye lesere.

I en nettpublikasjon er alt som ligger i arkivet i prinsippet akkurat like tilgjengelig som de dagsaktuelle artiklene. I likhet med alle andre har vi gjort lite ut av mulighetene dette skaper. Til nå. For her kommer Vox Publicas nye levende temasider, der relevant materiale fra eksterne data- og innholdskilder knyttes automatisk til våre egne artikler.

Vi har nå over 800 slike temasider – om personer, institusjoner, land, begreper med mer. Et lite utvalg gode eksempler: ytringsfrihet, Camilla Collett, Kina.

Temaside om Kina.

Temaside om Kina.

Kildene vi bruker i dag er: Digitalt Museum/Norvegiana, Store norske leksikon, Wikipedia, Virksomme ord. Vi ser for oss å utvide med flere kilder etter hvert.

Et API må til

Teknisk fungerer løsningen slik: Innholdet blir hentet via programmeringsgrensesnittet (søke-API) til de respektive tilbyderne. Navnet på temaet for hver side blir brukt som søkestreng, og API-ene returnerer resultatene i XML- eller JSON-format. De relevante delene av søkeresultatet blir hentet ut og formatert. I de tilfellene hvor et API ikke returnerer noen relevante resultater, vises ikke noe fra denne kilden.

Vi er altså avhengig av at innholdskildene tilbyr et API (for å bedre tilgangen til Virksomme ord, en database over politiske taler i Norge, har vi nylig selv dokumentert basens API).

Selve temaene er ganske enkelt “tags” eller stikkord som vi tilordner hver artikkel. Her har vi for øvrig en jobb å gjøre med å “tagge” eldre artikler i arkivet. Publiseringsverktøyet WordPress innførte støtte for stikkord først noen år etter vår lansering i 2006.

Read the rest of this entry »

Få grafikkjobben gjort med Datawrapper

March 2nd, 2014

Presentasjonen av tallmateriale på nett har lenge vært lite tilfredsstillende, både sett fra en journalists og en brukers synsvinkel. Kort sagt: I nettjournalistikkens to første tiår har regelen vært at tall og data enten bare ramses opp i teksten, eller de presenteres som bildefiler. Ingen av disse variantene kommer i nærheten av potensialet som ligger i interaktiv visualisering.

Én løsning på dette er å lage originale, gjennomarbeidede og vakre interaktive løsninger for datapresentasjon. Jeg skal være den første til å applaudere medier og publisister som investerer det som trengs til et slikt løft (se: New York Times), men de færreste redaksjoner er i dag villige eller i stand til å sette av så store ressurser.

Det har med andre ord lenge vært et gap mellom “ingen interaktiv grafikk” og “ambisiøs, dyr interaktiv grafikk”, og det er her Datawrapper kommer inn. Verktøyet er gratis og forkorter veien fra tallmaterialet til ferdig interaktiv grafikk til noen få arbeidssteg:

Read the rest of this entry »

Hva forskere (og andre) kan lære av Sherlock

November 19th, 2013

Det har vært taust her altfor lenge, men forpliktelser på andre kanter (bl.a. det sterkt anbefalte Energi og Klima) levner lite tid til blogging om medier og journalistikk. Men her er i hvert fall et nytt innlegg hentet fra Fakta først-bloggen på Vox Publica om favorittemaet åpne data, med en viktig rolle for favorittkarakteren Sherlock Holmes.

***

Dataenes pålitelighet og gyldighet skal kunne etterprøves. Det er noe av det første studenter lærer på universitetenes metodekurs. Men hvor ofte skjer det egentlig at forskningsresultater etterprøves med den nødvendige nidkjærheten? Tidligere i år kom det et eksempel som bør bli et lærestykke for enhver forsker: Doktorgradsstudenten Thomas Herndons granskning av økonom-stjernene Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff.

Reinhart og Rogoff la i 2010 fram en studie av forholdet mellom statsgjeld og økonomisk vekst, “Growth in a Time of Debt”. De fant en sammenheng: Når et lands gjeld overskrider 90 prosent av BNP, stopper økonomien å vokse. Resultatet fikk mye mer oppmerksomhet enn vanlig er for forskningsarbeider. Politikerne som forsøkte å få grep på statsgjeldskrisen i Europa hadde endelig et autoritativt tall å klamre seg til. 90 prosent – en vanntett faglig begrunnelse for sparepolitikken, fra to av verdens fremste økonomer!

Sommeren og høsten 2012 strever Thomas Herndon med Reinhart og Rogoffs analyse. Han har lastet ned dataene, et regneark forfatterne fortjenstfullt nok har gjort tilgjengelig. Herndon vil skrive om artikkelen i en seminaroppgave, men klarer ikke å reprodusere 90 prosent-terskelen. I februar i år skriver han en e-post til Reinhart og Rogoff og ber om å få se utregningene deres også. Han får materialet, og oppdager kjapt flere enkle feil. Han regner og regner. 90 prosent-terskelen forsvinner. Resten er, som det heter, historie.

Hva dette har med Sherlock Holmes å gjøre? Flere steder i Conan Doyles historier advarer mesterdetektiven mot å trekke slutninger før alle data er vurdert. I “A Study in Scarlet”, for eksempel. Dr. Watson, jeg-fortelleren, er misfornøyd med framdriften i etterforskningen. Holmes prater i vei om fioliner:

“You don’t seem to give much thought to the matter in hand,” I said at last, interrupting Holmes’ musical disquisition.
“No data yet,” he answered. “It is a capital mistake to theorize before you have all the evidence. It biases the judgment.”

Sannheten om Reinhart og Rogoffs regnefeil kom for en dag først da alle dataene var på plass i Herndons datamaskin. I mellomtiden hadde det foregått mye “teoretisering uten alt bevismateriale”. Det er all grunn til å tro at det er mange andre forskningsresultater som burde lidt samme skjebne som 90 prosent-tesen. Reinhart og Rogoff hadde jo til og med gjort data tilgjengelig, om enn ikke komplett. Hva så med data som man ikke en gang får tak i fordi de ligger på forskerens PC eller i en skuff?

Forskermiljøer strever ennå med data-åpning. Løsningen er snublende nær – publisering av data må gjøres til en betingelse for finansiering av et forskningsprosjekt. I tillegg trengs det fornuftige regler for håndtering og en god infrastruktur for oppbevaring av dataene. Tenk også på samfunnet utenfor forskerverdenen: Tilgang til data bak forskningen bør ikke være forbeholdt forskere (med de nødvendige forbehold for å sikre personvernet dersom dataene inneholder personopplysninger).

En oppmuntring til slutt: Den som offentliggjør data, får også større gjennomslag i forskersamfunnet, det vil si flere siteringer. Det viser en studie (på fagfeltet genetikk) som sammenligner forskningsartikler der data er gjort tilgjengelig med tilsvarende artikler uten åpent datamateriale.

Farewell to immersion

November 14th, 2012

The young women in front of me was moving in sync with the rhythms from the stage, enjoying the live music and the uniqueness of sharing an experience with other people. Or so I thought. Suddenly her body froze, then she started fiddling in her pocket and found the smartphone, clearly oblivious now to the music and occupied for the rest of the band’s song with texting, e-mailing, updating her status — or something. I felt sorry for her: Shouldn’t experiencing a live concert be about forgetting everything else, immersing yourself in the sound here, now? Not anymore, 4 minutes is too long for that kind of deep concentration.

Robert Kaplan makes a related point about travelling:

I am not saying information is now harder to come by. I am saying the intensity of the experience of foreign places has been diluted. The real adventure of travel is mental. It is about total immersion in a place, because nobody from any other place can contact you. Thus your life is narrowed to what is immediately before your eyes, making the experience of it that much more vivid.

With regards to meeting sources as a journalist, Kaplan notes that “It was all so much more efficient then” — paradoxical, now that we have all kinds of tools to get information instantly. The intensity of conversations has also been diminished.

Kaplan is 60 and I am not exactly young anymore, either. The default reply to laments such as these are: Young people deal with the lack of immersion in a natural way and it’s no problem for them. I am not so sure. If you have experienced the world pre-www, you can make comparisons. If anything, I would expect young people to romanticize the past. A good example is journalism students who say their biggest ambition is to work in a printed newspaper.

Why quality journalism is winning

February 15th, 2012

It was an epiphany: On the list of most read stories on nytimes.com during the last week of January, number one and three were thoroughly researched and expertly edited, and they were long — 5000+ words. These articles about how Apple’s remarkable success is tightly interwoven with the evolution of a global economy are examples of top-class journalism. But stories like these aren’t supposed to make it to the top of the web’s most-read lists, even on a highbrow website. So what’s going on here?

I noticed these stories first on the New York Times’ free Android app. Then I saw them tweeted and retweeted; it was clear they were being shared and recommended, driving readers in cascades to the articles (maybe the NY Times people could share the traffic data?) Recommending and sharing has a social logic* that may well have played a part in the stories’ success. When you recommend something to your friends, followers, circles or whatever, it reflects back on you. If you want to belong to the group of people who consider themselves enlightened citizens, politically aware, curious, discerning, and even with good taste, you recommend the investigation of working conditions producing the iPad, not the latest paparazzi scoop (in this case, it didn’t hurt that the imagined recipient of the recommendation would indeed be reading the article on an… iPad).

On a structural level, we might be witnessing the well-known circulation spiral effect, but now on an international scale. In its original version, the theory claims that in a competition between two newspapers, over time the bigger one gains more and more of the advertising market, making it able to invest in quality journalism. The smaller newspaper gradually loses its share of the ad market, the quality declines, and often it eventually will fold. In the digital market(s), there are x competitors. But it appears that size and quality matters here as well. The NY Times and others are able to reinvent themselves digitally while keeping the printed newspaper going as main source of revenue for as long as possible, financing increasingly attractive digital content across platforms. Buoyed by the combination of what The Economist Group’s CEO terms “the mega-trend of mass intelligence”, and the recommendation effect, this strategy might well succeed.

You guessed it, my second example of quality journalism winning is The Economist. Its audience is growing strongly. In the first half year of 2011 the weekly had close to 1,5 million subscribers and 100.000 digital subscribers. The large majority of the latter paid for the iPad app. The Economist now has a unique opportunity to invest in the quality of its content, reinforcing the positive spiral effect. Especially interesting is how the website is used to maintain and increase interest in the weekly edition. Keen users will have noted how several new blogs have strengthened both quality and interactivity. Essential ingredients here are that the blogs are authored by the magazine’s own writers and that they contain lots of original research and observations. This is more expensive than the more common model of having external bloggers contributing (often for free). However in-house bloggers makes it easier to ensure a consistent level of quality, and consistency with profile and brand values.

The Economist’s concept of quality journalism sets it apart from traditional thinking on the nature and value of news. By reading The Economist you expect to gain a better understanding of a topic. You do not expect to find the latest expose of some secret document. In fact, many of the articles are well-written and edited summaries, with an analytical edge, strictly speaking not news at all. Many old school news journalists would find that utterly meaningless, but it might be just what many readers need. Classic news stories have a very short halflife and are seldom very interesting to read — as texts. You probably will not recommend a typical news story of five paragraphs about working conditions in Guangzhou. But a broader analysis of how China’s labour market affects your country’s economy or an investigaton into how Apple is managing its supply chain, that’s something else.

*Thanks to Håvard for pointing out this dynamic to me.

Dokumenter ditt skup

January 22nd, 2012

Opplysninger merket med gult dokumentert med kildemateriale.

ProPublica er en stødig leverandør av praktisk innovasjon for journalister. Det siste påfunnet fra journalistikk-produsentens nerdeavdeling er “Explore sources”, et verktøy som gjør det mulig å vise i detalj kildematerialet som ligger til grunn for faktapåstander i artikler. Her kan du se det i praksis — aktiver kildedokumentasjonen ved å velge “ON” i begynnelsen av artikkelen.

Vi skal ikke akkurat vente at journalister flest vil ta slike verktøy med det første. Dette er primært noe for mer ambisiøse prosjekter, ikke minst innen såkalt gravejournalistikk/undersøkende journalistikk, og analytisk journalistikk.

De første som burde hive seg over dette i Norge, er Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Brennpunkt presenterer som regel sine saker som avsløringer av kritikkverdige forhold. Det følger logisk at programmene ofte er kontroversielle. Det oppstår gjerne diskusjoner om kildegrunnlaget og fortolkningen av det. Programmene ville stå sterkere hvis redaksjonen samtidig med TV-programmet presenterte en transkripsjon med kildemateriale dokumentert som hos ProPublica. Trolig ville vissheten om at kildene skal legges ut for granskning føre til kvalitetsheving på den journalistiske researchen.

Et neste skritt som ville gjort mye for kunnskap om journalistikk og kompetanseheving: Alle vinnere av Skup-priser dokumenterer sitt kildegrunnlag på like grundig vis.

Forhåpentlig kan nyvinninger som Explore Sources være skritt på veien mot en god dokumentasjonspraksis i journalistikken.

Hvor er Ai Weiwei?

November 11th, 2011

Ai Weiwei, 2009 (?). Copyright: Gao Yuan.

Ikke ta det bokstavelig, akkurat nå er Ai Weiwei antakelig hjemme, siden kinesiske myndigheter har pålagt ham husarrest. Metaforisk forstått er spørsmålet langt vanskeligere å besvare, men det er fascinerende å forsøke. Det erfarte jeg i arbeidet med en artikkel om denne multikunstneren (publisert i dag), der jeg begynte med fortiden, en utstilling av Ais fotografier fra hans opphold i New York 1981-93.

Å grave seg ned i Ai Weiweis virke er som å dra på en ferd i ukjent terreng, der hver ny oppdagelse produserer nye spørsmål (det er også grunnen til at jeg pepret denne saken med så mange lenker, det reflekterer min egen arbeidsprosess enda mer enn vanlig). Enhver konklusjon må bli midlertidig og usikker, likevel våger jeg påstanden om at vi her har med et geni å gjøre — en mann som er i stand til å absorbere, forstå og prege sin samtid som få andre. At det er fra Kina en slik person trer fram på den globale scenen er ikke overraskende; det sier seg selv at landets ufattelige endringsprosesser må produsere stor kunst og kultur. Desto mer deprimerende er det å observere hvordan de kinesiske myndighetene behandler sine beste.

Do happy users want to pay?

October 4th, 2011

By the end of the second quarter of 2011 the New York Times had acquired 224.000 paying subscribers to its digital services (plus 57.000 e-reader/e-edition subscribers).

As Felix Salmon has pointed out, the NYT paywall model is different from other high-profile attempts such as the FT’s and the WSJ’s. The NYT does its best to integrate its subscriber model with the open web: Users coming to a page on nytimes.com via links on other websites or search engines, will not see the wall. Regular users have 20 free articles per month. If they read an article more than once, only the first time is counted.

More efforts are made to entice the user to pay. When you are logged in, a module in the right column is telling you how many articles you have read during the past 30 days, and showing you ten recommendations based on your behaviour on the site. Of course, the more articles I read, the better the recommendations get. If the NYT can continue to pile up such incentives, chances of making me pay will increase.

As a contrast, the FT and the WSJ paywalls try to shut you out. Especially the FT is bombarding you with user-unfriendly messages that are annoying even to paying subscribers, as Salmon shows.

It’s too early to tell if the NYT paywall is a success (others have criticized the pricing model). Are happy users really more likely to become paying subscribers? So far the signs are encouraging: By making the paywall so porous, the NYT can uphold its commitment to the open public sphere. The porous paywall has been ridiculed by many tech-savvy users, but actually the ease of sneaking past the wall is the point, as Salmon concludes:

Paying for something you value, even when you don’t need to, is a mark of a civilized society. The NYT treated its readers as mature and civilized adults, and outperformed internal expectations as a result. Meanwhile, the WSJ and FT are still treating their readers with mistrust, as though they’ll be robbed somehow if they ever let their guard down a little. It’s a sad and ultimately self-defeating stance, and I hope in future they learn from the NYT’s embrace of the open web, even in conjunction with a paywall.

It is becoming more and more clear that the NYT functions as a leading innovator for all the world’s established news media, both on the business and editorial side (see beta620 for examples). It is now really a global Leitmedium.

Allmennkringkastere markedsfører konspirasjonsteorier

September 11th, 2011

Ifølge allmennkringkastingsplakaten skal NRK “bidra til økt kunnskap om internasjonale forhold”, og “være kilde til innsikt, refleksjon, opplevelse og kunnskap gjennom programmer av høy kvalitet”. Øyvind Strømmen gjør oppmerksom på en oppsiktsvekkende redaksjonell prioritering fra den lisensbaserte kringkasteren i dekningen av tiårsmarkeringen for terrorangrepene i New York og Washington: NRK-redaksjonen har valgt å vise konspirasjonsmakkverket “Loose Change”, der hovedtesen er at det var amerikanske myndigheter som sto bak angrepene. Strømmen stiller det opplagte spørsmålet:

Jeg håper at jeg i juli 2021 slipper å se en film om at Arbeiderpartiet planla Utøya-massakren, selv om den skulle være utstyrt med aldri så mange redaksjonelle advarsler. Det er på et slikt nivå NRK plasserer seg når de sender dette rælet. Hvis de ønsket å sette et søkelys på konspirasjonstenkningen, kunne de ikke valgt å sende en seriøs dokumentar om konspirasjonsteorier? Hadde de ikke budsjetter til å kjøpe ordentlig journalistikk? Står det så dårlig til med statskringkasteren?

På NRKs nettsider, der “Loose Change” er tilgjengelig i noen dager til, presenteres programmet som “amerikansk dokumentar” på lik linje med andre dokumentarproduksjoner om 11. september 2001. Det er ingenting her som markerer at dette er et problematisk program, snarere må publikum anta at det er et “bidrag til økt kunnskap”, som de øvrige NRK-programmene:

Skjermbilde nrk.no 11.09.2011

NRKs erstatning for en seriøs behandling av konspirasjonstenkningen er altså å gi “Loose Change” en prominent plassering og gi det hedersbetegnelsen dokumentar. Da hjelper det fint lite med den underlige advarselen NRK har utstyrt programmet med, der det heter at “Loose Change er en film basert på konspirasjonsteorier og ikke fakta”. En dokumentar som ikke er basert på fakta, altså?

NRK er ikke alene om å ha vist denne produksjonen. For noen år siden fant TV 2 grunn til å sende den ikke bare en, men to ganger — og også der uten noen som helst slags eksplisitt redaksjonell begrunnelse, ei heller med noen problematisering i for- eller etterkant. NRKs presentasjon er likevel hakket verre, siden redaksjonen plasserer programmet i et eksklusivt selskap av dokumentarer knyttet til markeringen av tiårsjubileet.

NRK og TV 2 burde se det som en viktig oppgave å problematisere konspirasjonstenkning, og gjøre det fra ulike vinkler og i ulike sjangrer. Isteden driver de markedsføring. Er det fordi det selger? Konspirasjonstenkning er også blitt et populærkulturelt fenomen. Se bare på hvordan nrk.no så ut mot slutten av tiårsdagen for terrorangrepene:

Konspirasjoner som popkultur - i nyhetene.

PS: Her finner du allmennkringkastingsplakaten (pdf-format).