Litterær journalistikk ha ha ha

I skrifter og samtaler om norsk journalistisk historie dukker det av og til opp spor av en litterær åre. Johan Borgen og Arne Skouen nevnes, kanskje Nordahl Grieg. Halvt utviskede spor. Må en glemme en tradisjon for å finne opp en ny? Gir det mening å etterlyse en journalistikk med litterære kvaliteter (Aslak Nore) når det journalistiske språket ligger på akutten?

Nore ramser opp noen tiltak (skråll ned til tipunktslisten). Med lister skal lister fordrives. Her er en til:

  • Ær den som æres bør: Vi må i hvert fall vite om den litterære journalistikken vi allerede har. Nore finner ansatser i noen ferske norske bokprosjekter. Han kunne like godt dratt til Vestlandet. Frode Grytten var ansvarlig for mangt et litterært skup i Bergens Tidendes spalter på 90-tallet. En nettarkeolog kan til og med grave fram noen av dem (jeg lette etter “Dublin ha ha ha”. Fant den ikke, men her er et fragment fra en støvete bokhandelkrok). Grytten skriver ennå “sakprosa” av og til, men har i det store og hele unnsluppet til skjønnlitteraturen og latt oss andre i journalistikken. Symbolsk.
  • Følg penga: Hvordan kan vi hjelpe fram andre enn Einzelkämpfer fra Odda? Hvor er miljøet? Hvor skal vi begynne? Nore har jo rett i dette: “Den norske offentligheten har heller aldri hatt noen ordentlig arena for journalistikk i langformat.” Nærmest kommer vel Dagens Næringsliv i helgene, men eksperimentgleden ser ut til å ha fattigere kår der enn for noen år siden. A-Magasinet kunne skaffet seg en uslåelig posisjon ved å satse på én lang, gjennomresearchet, gjennomredigert artikkel hver uke, men gjorde det ikke. Det kan jo være at markedet mangler. Det hender at de som selger noe på markedet vet hva det vil ha. Det er ikke noe poeng i å drømme om å kopiere The Atlantic eller New Yorker, for hvem skal betale? Journalistikk i språklig ambisiøst langformat koster. La oss si du lever av å være journalist, og trenger en måned for å researche, skrive og atter skrive din artikkel på hundre tusen tegn. Da bør du i et høykostland ha et honorar på minst 40.000 kroner. Det tror jeg ikke noen avisredaksjon er villig til å betale, i hvert fall ikke de som kunne hatt plass til slikt. Aviser som Morgenbladet og tidsskrifter som Samtiden er i stor grad basert på at innkjøpt stoff skrives på fritiden av folk som har en fast jobb et annet sted. Men det finnes kanskje én finansieringsmulighet: ad hoc-samarbeid mellom et forlag, en pengebinge som Fritt Ord og et massemedium, helst en av helgeavisene. Kanskje bør en plusse på med en videodokumentar parallelt. Slikt kan imidlertid også lede til overdreven satsing på innpakking og lansering, og sløve aktualitetseggen journalistikken bør ha. Det vil lukte for mye konsulent og for lite redaktør av sluttproduktet (produkt er hva det blir). Likevel, det er et forsøk verdt.
  • Drøm videre: Trend møtes av mottrend som kraft møtes av motkraft. Når alle kan publisere siste nytt, må du tilby noe ekstraordinært for å bli hørt. Når alle kan skrive ned sine ideer i kjedelig tekst, må du visualisere konseptet ditt eller lage en pedagogisk video. Sett i det mest rosenrøde lyset: mediene vil havne i en konkurranse på liv og død om originalitet. Knapt. Men auteur-teorien har noe for seg.

Nore skal ha honnør for å henlede oppmerksomheten mot boken The New New Journalism. Til tross for sitt mislykkede forsøk på merkelappklistring, plukker forfatteren fram skribenter vi kan lære mye av. Jeg begynner med William Langewiesche.

Comments are closed.