1900-tallet var profesjonenes århundre. “Amatørmessig” ble et skjellsord. Etter hvert som moderniseringen skrider framover og utdanningsnivået øker, øker bare profesjonenes makt. Skulle man tro, men nei, ikke nødvendigvis. En fascinerende side ved de siste par tiårenes (kanskje lenger) samfunnsutvikling har vært hvordan spredningen av kunnskap har ført til at grensene mellom proff og amatør trekkes på ny eller blir mer utydelige igjen. Det er egentlig logisk: stadig flere mennesker sitter på avansert kunnskap; når betingelsene ligger til rette for det kan kunnskapen bli produktiv for resten av samfunnet. Dette rokker ved profesjonenes makt og kan være betenkelig i en del sammenhenger (amatør-hjernekirurg?), men veldig sunt i andre. Tankesmien Demos har laget en hel pamflett om denne utviklingen.
I en ny artikkel for ABC Nyheter prøver jeg å tematisere proff-amatør-forbindelsen på mediefeltet igjen, gjennom utviklingen innen særlig fotografi. Anledningen er bildebyrået Magnums 60-årsjubileum og offensive planer for å knytte seg til de nye sosiale, amatørdrevne mediene. Magnum har samarbeidsprosjekter på gang med Flickr. Hvis alt går i orden skal de også bli med på et nytt nettsted for “social storytelling” der de sammen med bl.a. de amerikanske allmennkringkasterne NPR og PBS vil invitere publikum til å remikse Magnum-materiale, og alt skal være Creative Commons-lisensiert.
Hvor alt dette tar oss, vet vel ingen i dag. Ting går kjapt. Amatører har vært trendy en stund. Autentisiteten amatørarbeider utstråler er noe av grunnen, som det noteres i en god Mother Jones-artikkel om temaet. Det har igjen ledet til de uunngåelige falske amatørproduktene som Lonelygirl15. Mother Jones-saken antyder at moroa allerede er i ferd med å forsvinne for amatørene, men det tror jeg er for tidlig å si. Sjekk for øvrig alle de gode eksemplene i den saken: fra gratis amatør-oppleste lydbøker til noe mer dristige amatør-aktiviteter…
