Undercurrent

Edward Lucas er Sentral- og Øst-Europa-korrespondent for The Economist. På sin blogg publiserer han Economist-artiklene og andre kommentarer og innlegg. Hvis du er interessert i dagens Russland, les Lucas som en motvekt til mye av det du hører i norske medier. I en kommentar i Daily Mail i går leverer Lucas denne karakteristikken:

Russian authorities and big Russian companies (…) have splurged millions of pounds on PR companies to schmooze politicians, journalists and officials to dispel notions that Russia is effectively a fascist gangster state, run by ex-KGB thugs and riddled with crime and corruption. They were aided and abetted by greedy foreign bankers and brokers, who are determined that nothing should derail the spectacular gas-fired gravy train that trundles between Moscow, Frankfurt, London, and New York, dribbling fees and profits as it goes. Never mind about the crime and extortion, they murmur. Look at the money. Give Russia a bit of time. What’s one murder here or there?

OPPDATERING: Jason Burke er en annen god britisk journalist. I dagens Observer rapporterer han fra Estland, det lille baltiske landet som i det siste har vært mest utsatt for russisk innblanding. Som en estisk redaktør sier:

We are successful, democratic, economically liberal, pro-American, pro-EU. We are everything that the Russians are not.

Til Russland-dietten hører også Michael Specters Kremlin, Inc. i New Yorker (publisert i januar).

De siste dagenes Treholt-show er en case-studie verdt. Hvordan ble Treholt igjen en dominerende figur i den norske medieoffentligheten? Hvorfor talte han til en litteraturfestival, en tale som så ble samvittighetsfullt referert av Norsk Telegrambyrå? Hvorfor denne vennlige vegg-til-vegg mediedekningen med til sammen 84 oppslag i perioden 24. til 31. mai? (kilde: Sesam nyhetssøk).

I seg selv fortjente ikke Treholts eget budskap denne rød løper-behandlingen. Ã…rsaken er en annen. Den finnes i måten publisitet – for et gammeldags ord – produseres i våre dager. Ta litteraturfestivalen på Lillehammer. Arrangørene kan sette sammen et strålende program, men risikerer å tape i konkurransen om oppslag selv på kultursidene. Det gjelder å finne på noe som får festivalen til å bli en sak mediene interesserer seg for på bred front. Da må man konstruere en event. Lykkes dette, kan man ha skapt en snakkis, den ypperste lykke. For dette formålet var Treholt en perfekt kandidat (at han ble sekundert av en Atle Antonsen som forlangte at forfattere skal “skrive forståelig”, er kanskje utslag av arrangørenes svarte humor).

Mye arbeid ligger bak: Man må “selge inn” Treholt til utvalgte medier på forhånd. Fordi han senere stiller på festivalen, vil forhåndsintervjuer bare øke interessen for selve event’en – foredraget. Den fysiske opptredenen er selve omdreiningspunktet for eventsnakkisen. På dette tidspunkt har dekningen fått en slik egentyngde at det faller NTBs utsendte naturlig å levere et standard referat, som om det var en Jonas Gahr Støre som snakket.

Problemet med eventsnakkisene: Det trenger ikke være noen som helst innholdsmessig verdi i selve budskapet. Så hva er da poenget, annet enn at kretsløpet Marienlyst-Akersgata-Sehesteds plass får næring? Det er nettopp poenget: Kretsløpet holdes i gang. Er du innenfor, virker dette både logisk, artig og spennende. Er du utenfor, virker det absurd og provoserende. Hablog minner Dagsavisen (“påstand står mot påstand”) på at Treholt er dømt. Fremfor å “forstå” Treholt, kaller han på “undersøkende journalistikk, en vanskelig oppgave, og kanskje ikke helt ufarlig”, skriver Document.

Slik blir det når man filtrerer vekk eventstøyen og bare vurderer budskapet. Da sitter vi igjen med nok en etappe i Treholts kamp for å få saken gjenopptatt, ispedd litt USA- og terrorkrig-kritikk som det går tjueseks av på dusinet. Da ser vi en spiondømt mann som støtter Putins metoder, indirekte bagatelliserer mordet på Anna Politkovskaja og kontinuerlig strever med en klossete selvbiografi om seg selv som en fredens mann i den kalde krigen.