Saken om Telenors retrett fra samarbeidet om utveksling av nett-trafikk gjennom NIX og konflikten med Schibsted har rullet og gått i medier (og noen blogger) i noen uker nå, siden den ble notert her på bloggen første gang. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg er blitt en del klokere på hva saken egentlig dreier seg om – men ikke så klok som jeg burde ha blitt. Jeg er ennå ikke helt sikker på om saken er så prinsipielt betydningsfull som Telenors kritikere sier, eller om den er storm i et vannglass, slik Telenor hevder. Eller om den virkelig interessante vinklingen er noe helt annet.

Hva er problemet? Jeg sier ikke at mediedekningen har vært dårlig. Partene er blitt behandlet ryddig og har fått uttale seg i flere omganger, i intervjuer og debattinnlegg. Det er heller snakk om et kronisk journalistisk problem: hvilket kunnskapsnivå skal en forutsette hos sitt publikum? Journalister kan ikke lage vegg til vegg, 360 graders dekning av enhver sak. Det er heller ikke nødvendig. Men noen ganger må det til. Jeg mener NIX-saken er en slik sak hvor journalister bør tenke leksikalt. Det er fordi tekniske fakta og sammenhenger er en essensiell del av det å forstå selve historien her. For min del innrømmer jeg gjerne at jeg ikke har godt nok grep om dem ennå. Derfor er det så vanskelig å komme fram til en stødig vurdering av saken.

Nettjournalistikken har den unike potensielle fordelen at konteksten kan gis nærmest ubegrenset plass. Grafikk og video kan tas i bruk. Den grundige, pedagogiske forklaringen av NIX-saken – og utviklingen innen nett-trafikk generelt når nettbruken vris mot multimediaproduksjoner – venter jeg ennå på.

Kanskje jeg må lage den selv?