I sin siste papirutgave (nr. 8) har svenske Medievärlden en helt strålende artikkel (ikke på nett) om behovet for profesjonalisering av forholdet mellom frilansere og redaksjoner. Altfor ofte, jeg tipper i de fleste tilfeller, fastsettes prisen på en frilansartikkel ut fra ren gjetning. Jeg har syndet der selv, på begge sider av bordet, derfor er jeg helt sikker på at journalist Anita Andersson-Stenfors har 100 prosent rett i de tre rådene hun gir til hvordan frilansere og redaksjoner kan få et lykkeligere liv sammen:

1. Beregn produksjonskostnadene: Redaksjoner må gjøre en beregning av hva som skal produseres av redaksjonelt materiale og hvor mye det kan koste. De ansattes internkostnad og hvor mye de fast ansatte selv produserer må regnes ut. Først da blir det mulig å sammenligne kostnadene ved egenproduksjon med hva det innkjøpte materialet koster. Da står man på tryggere grunn i vurderingen av hva man kan tilby i honorar.

2. Vurder verdien av kvalitet: Redaksjonen må også vurdere hva det egentlig er verdt å få tilgang til journalistisk materiale som er fiks ferdig og kan gå rett inn i produksjonen uten mye merarbeid. (Mange vil betale dårlig for en artikkel, for så å oppdage at de må bruke interne ressurser for å “redde” saken. Like langt).

3. Lag en mal for avtalene: Lag en egen mal for innkjøp av frilanstjenester. Det gjør beslutningsprosessen så mye enklere. Tenk om både kjøper og selger kunne slippe å oppføre seg som om de var på en basar i Istanbul hver gang en artikkel skal avtales! Ta hensyn til lovgivning og praksis i bransjen, tilrår Medievärlden videre. (Jeg arbeidet en gang med et nettsted som hadde en fast pris for alle typer artikler. Genialt, fordi man da bare ble enige om genre og så var prisen fastsatt, og tiden kunne brukes på research og skriveprosess istedenfor).