Feiden mellom Ingrid Schulerud og Dagbladet om hva som ble sagt og ikke sagt under intervjuet om design reiser noen viktige (og ganske tidløse) spørsmål om journalistikk og uavhengighet. Gitt Dagbladets forklaring om at sitatene ble sjekket og til og med korrigert av Statsministerens kontor, virker det underlig om Schulerud skal ha blitt feilsitert. Feiden dreier seg trolig heller om at Schulerud mener intervjuet er “feilvinklet”. Det var ikke sånn hun ønsket at intervjuet skulle bli framstilt — men det er noe ganske annet enn feilsitering.
Her skal det imidlertid dreie seg om nettopp sitatsjekken Schuleruds manns kontor fikk utføre. Selv har jeg merket en tydelig økning i antall kilder som forlanger å få lese sitatene sine etter at jeg har intervjuet dem. Dette er nå nærmest regelen, og slik var det ikke før (det kan være en spuriøs effekt ute og går her, intervjuer jeg andre typer kilder enn før? Mulig, men jeg tror ikke dette forklarer alt). Dette gjelder særlig kilder fra næringslivet og forskere, i mindre grad politikere. Vi journalister burde kjempe mot dette ved hver korsvei, men slik det er blitt nå ville det ta enormt med tid og krefter. Altså velger man gjerne minste motstands vei.
Schulerud burde altså etter min mening ikke fått sjekke sitatene sine. Ikke prinsipielt sett. Prinsipielt sett burde Dagbladet ha gjort opptak av intervjuet (det går ikke fram om dette ble gjort), og partene burde ha blitt enige på forhånd om at det som blir sagt mens opptaket gjøres, er on the record. I profesjonelle sammenhenger som dette burde det ikke være tvil om hva som blir sagt og ikke sagt. Med opptak ryddes tvilen av veien. Det er kjent fra USA at en del kilder stiller til intervju med egen opptaker, nettopp for at journalisten ikke skal fordreie sitater etterpå. Men der er det langt mer innarbeidet å gjøre opptak av intervjuer, også fordi sitatene i anglo-amerikanske medier skal være ordrette. Ikke-ordrette sitater presenteres ikke som direkte sitater.
Dessverre er det mange forhold som gjør at disse prinsippene ikke følges. Journalister tar ikke opp intervjuet, og må basere sitatene på kråketærne på notatblokka. Da kan kilden bli skeptisk, særlig hvis vedkommende har vært igjennom denne prosessen før. Og selv om man gjør opptak, er mange kilder blitt så vant til å få sitatsjekke at de forlanger det likevel. Det skulle ikke forundre meg om de får tips fra PR-rådgivere om at journalister er blitt mer og mer ettergivende på dette punktet (jeg tar gjerne min del av ansvaret).
Sitatsjekken fører gjerne til endringsønsker. Igjen, disse er som oftest helt greie, og sitatsjekken kan rydde opp i misforståelser. Likevel er det også slik at den intervjuede gjerne benytter sjansen til å framstå som mer veltalende enn hun egentlig var. Enda verre er det at det gir kilden en mulighet til å trekke seg, fordi det går opp for henne eller hennes rådgivere at sitatene går for langt i en eller annen retning og saken kan bli ubehagelig.
Sitatsjekk er ikke noe særnorsk. I land som Tyskland og Frankrike er det vanlig. Her kan man også gå enda lenger. De berømte samtalene i Der Spiegel (“Spiegel-Gespräche”) er et spesielt eksempel. Samtalen finner sted, men teksten i disse spørsmål-svar-intervjuene er et rent kunstprodukt, resultatet av langvarig finpussing og forhandling mellom redaksjon og intervjuobjekt. Dette burde i hvert fall leserne vite om og ha i bakhodet når de leser intervjuene.
Det kan være at økningen i kravene om sitatsjekk er uttrykk for et skifte i maktforhold mellom journalister og kilder. Det er i hvert fall nødvendig å diskutere. En ide er at Journalistlaget og Redaktørforeningen kartlegger redaksjoners praksis nærmere, og at man arbeider seg fram til et felles normsett.
Krangler om vinklinger er et annet tema, og det er klart at det er fullt mulig for en redaksjon å produsere en urimelig vinkling. Igjen er jeg skeptisk i designfeiden. Ikke minst fordi Schuleruds tilsvar — å vise til at Dagbladet ikke forstår ironi — er en rimelig dårlig strategi hvis man vil tilbakevise at man tilhører et dannet, akademisk samfunnssjikt (da ber man om mer bråk).
Og for min del foretrekker jeg Hjorthens designkritikk. Den hvite plaststolen er utvilsomt en klassiker.
Du sier: “Enda verre er det at det gir kilden en mulighet til å trekke seg, fordi det går opp for henne eller hennes rådgivere at sitatene går for langt i en eller annen retning og saken kan bli ubehagelig.”
Det skulle da bare mangle, mener jeg. Det er vel ingen plikt å stille opp til intervju? Da må det også være lov å trekke seg.
Hva mener du med at maktbalansen mellom journalister og kilder har endret seg? Jeg tror ikke det er rykter om at journalistene er mer ettergivende som skaper kravet om å se gjennom, men derimot frykten og mistanken om at de salgbare historiene konstrueres gjennom å vri og vrenge på det som blir sagt. Ingen intervju-objekter ønsker å bli tatt til inntekt for sitater, meninger og vinklinger som de ikke kan stå for. Da er det forståelig at forskere og næringslivskilder er mer skeptiske enn andre ettersom disse gruppene er avhengig av sin troverdighet (og dermed også i mindre grad politikere…)
Det er forståelig at journalister ønsker å skrive salgbare historier, men det er også forståelig – og ønskelig – at kildene ønsker å være sikre på hva de blir tatt til inntekt for…
Her skrev jeg primært om profesjonelle kilder, folk som vet hvordan mediene fungerer. Hvis de først gir intervju for så å trekke uttalelser eller prøve å trekke hele intervjuet tilbake, misbruker de sin makt som kilder. Det ville blitt helt umulige arbeidsbetingelser for mediene hvis de aldri visste om kildene aller nådigst ville godkjenne intervjuet.
Det forekommer utvilsomt at medier setter sitater inn i en sammenheng som virker helt urimelig på kildene, det har du selvsagt helt rett i. Men over tid er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom mediene og de profesjonelle kildene. Journalister i en avis som gjentatte ganger oppfører seg helt urimelig mot slike kilder, vil oppleve at kildene ikke vil snakke med dem lengre. Dette er for øvrig et veldig godt argument for mediemangfold og mot at enkeltmedier skal bli altfor mektige. Man kan tenke seg et medium som får så stor makt at alle er nødt til å forholde seg til dem, uansett hvor urimelig eller bøllete de opptrer. Det må unngås. Uavhengig mediejournalistikk og mediekritisk blogging kan yte viktige bidrag til å demme opp for slikt misbruk av mediemakt.
Mitt poeng er egentlig ganske enkelt: Det bør herske full klarhet om betingelsene for intervjuet, og samtalen bør dokumenteres — så sant dette er teknisk mulig.