Det forekommer utvilsomt at medier setter sitater inn i en sammenheng som virker helt urimelig på kildene, det har du selvsagt helt rett i. Men over tid er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom mediene og de profesjonelle kildene. Journalister i en avis som gjentatte ganger oppfører seg helt urimelig mot slike kilder, vil oppleve at kildene ikke vil snakke med dem lengre. Dette er for øvrig et veldig godt argument for mediemangfold og mot at enkeltmedier skal bli altfor mektige. Man kan tenke seg et medium som får så stor makt at alle er nødt til å forholde seg til dem, uansett hvor urimelig eller bøllete de opptrer. Det må unngås. Uavhengig mediejournalistikk og mediekritisk blogging kan yte viktige bidrag til å demme opp for slikt misbruk av mediemakt.

Mitt poeng er egentlig ganske enkelt: Det bør herske full klarhet om betingelsene for intervjuet, og samtalen bør dokumenteres — så sant dette er teknisk mulig.

Det skulle da bare mangle, mener jeg. Det er vel ingen plikt å stille opp til intervju? Da må det også være lov å trekke seg.

Hva mener du med at maktbalansen mellom journalister og kilder har endret seg? Jeg tror ikke det er rykter om at journalistene er mer ettergivende som skaper kravet om å se gjennom, men derimot frykten og mistanken om at de salgbare historiene konstrueres gjennom å vri og vrenge på det som blir sagt. Ingen intervju-objekter ønsker å bli tatt til inntekt for sitater, meninger og vinklinger som de ikke kan stå for. Da er det forståelig at forskere og næringslivskilder er mer skeptiske enn andre ettersom disse gruppene er avhengig av sin troverdighet (og dermed også i mindre grad politikere…)

Det er forståelig at journalister ønsker å skrive salgbare historier, men det er også forståelig – og ønskelig – at kildene ønsker å være sikre på hva de blir tatt til inntekt for…