Via et bestillingsverk (pdf) av en “rapport” fra Econ Pöyry forsøker Forleggerforeningen å gjøre kort prosess med NDLA, prosjektet for digitale læremidler i skolen (jeg skrev om dette prosjektet tidligere i høst).
Til nå ser det ikke ut til at “rapporten” har fått noe medieomtale. Men bloggere med interesse for feltet levner liten tvil om kvaliteten (leser ikke kulturjournalister blogger?). Et latterlig angrep, et makkverk, skriver Espen Andersen. Ikke plagsomt vellykket, konkluderer Jon Hoem. Makkverk, istemmer Eirik Newth, og dessverre representativt for gjennomsnittet av strategisk tenkning i bokbransjen. IKT og skole, der bloggeren er tilknyttet NDLA, reflekterer også over forlagenes ivrige fandenmalerier. Så når en leser disse solide folkenes vurdering, skulle en tro saken var klar. Men som Jon Hoem skriver:
Nå er det dessverre slik at selv makkverk kan få betydning når det presenteres for rette vedkommende, på den rette måten, i den riktige settingen.
Forleggerne er durkdrevne lobbyister og timingen på angrepet er neppe tilfeldig. Det er likevel grunn til spørre om de ikke har gått for langt nå. Som Espen skriver: skal vi virkelig tro på at utviklingen av digitale læremidler skal gi oss redusert mangfold i læremidler? Det er også veldig vanskelig å tro på at NDLA vil ødelegge konkurransen i læremiddelmarkedet (“rapporten” sier faktisk at dette kan skje). Det er langt mer sannsynlig at NDLA vil skape mer konkurranse og kreativitet i arbeidet med digitale læremidler. Allerede har jo NDLA valgt en tilnærmingsmåte som er annerledes enn forlagenes, med satsing på medvirkning fra elever og lærere og eksperimentering med opphavsrettslisenser. Mer mangfold, ikke mindre. Espen igjen, om forlagene:
De kan jo bare sette igang og lage sine egne NDLA’er, sine egne lærelaboratorier, bruke sine utmerkede (og fastlønte) lærebokforfattere til å lage læremidler som kan tilbys skolene. Betalingen kommer til å skje ved at forlag (og/eller NDLA) kommer til å få betalt direkte, av stat og skoleeiere, for utviklingen av læremidlene, slik forskning og utvikling finansieres idag.
“Rapportens” del om mediemangfold (under pkt.4.3) fortjener et eget avsnitt. Her sammenlignes NDLA med et tenkt eksempel hvor myndighetene oppretter en offentlig eid nettavis som skal konkurrere med privateide nettaviser. Bytt ut noen ord her, for eksempel nettaviser med kringkasting og offentlig eid nettavis med NRK, og du får faktisk et prinsipielt angrep på kultur- og mediepolitikk. Og dette fra en bransje som har nytt godt av: fastprisordning, innkjøpsordning, mva-fritak…
