Undercurrent

En kronikk i Bergens Tidende i dag i forlengelsen av den siste tidens nettdebatt-debatt. Fint at redaksjonen har latt meg få bruke lenker i nettutgaven av kronikken. Artikkelen i fulltekst nedenfor.

Diskusjonen om redigering av nettdebatter bør dreie seg om mer enn forhåndskontroll og etiske overtramp. Medienes samfunnsrolle er i støpeskjeen.

Debatten om hvordan mediene skal forholde seg til lesernes kommentarer og debattinnlegg på nettet, har kommet opp med ujevne mellomrom de siste årene. I det siste har diskusjonen vært spesielt intens, utløst av saken der Stig Inge Bjørnebye klaget Agderposten inn for Pressens Faglige Utvalg. Avisen hadde viderebrakt sjikane Bjørnebye var blitt utsatt for i Fædrelandsvennens debattforum, og ble felt av medienes selvjustisorgan.

Debatten om nettdebatten går stort sett alltid langs de samme linjene. På den ene siden står de vi kan kalle tradisjonalistene, som mener at alle debattinnlegg må forhåndskontrolleres – og eventuelt redigeres eller avvises – av redaksjonen før de publiseres. På den andre siden står nettoptimistene, som mener at forhåndskontroll ville være ødeleggende for nettdebatten.

Denne gang har debatten dessverre hatt preg av det samfunnsforskere kaller en moralsk panikk. Gjennom intens mediedekning framstilles et fenomen, her mer eller mindre fri “flyt” av ytringer på nettet, som skadelig og truende for samfunnet. Det snakkes om at debatten trenger en “etisk rensing”. En moralsk panikk ender gjerne med at tiltak settes i verk eller lover vedtas for å få bukt med fenomenet. I diskusjonen om sjikane og ryktespredning i nettdebatter krever tradisjonalistene en skjerping av Vær varsom-plakaten.

Til nå har nettoptimistene vunnet fram i pressens egne organer. Dagens versjon av Vær varsom-plakaten forlanger ikke at debattinnlegg forhåndskontrolleres. I forbindelse med Bjørnebye-saken har tradisjonalistene vært på offensiven.

Jeg tilhører dem som mener det er mulig å få til en nettdebatt som er både god og konstruktiv uten å innføre forhåndskontroll. Hvis en innfører forhåndskontroll, er det stor fare for at interessen for å debattere på nettet vil falle betydelig. Erfaringer fra både nettaviser og andre fora tyder på det.

Medieforskerne Eli Skogerbø og Marte Winswolds undersøkelse av debatten i norske nettaviser tyder på at de destruktive innleggene utgjør en svært liten andel. Det store flertallet debattanter følger demokratiske spilleregler og god debattskikk.

Nettet har gitt muligheter for alle til å ytre seg og delta i samfunnsdebatten som ville blitt ansett som helt utopiske for bare 15 år siden. Norske nettaviser skal ha ros for at de ikke har vært redde for å eksperimentere med disse mulighetene, og at de dermed har gitt mange mennesker sjansen til å si sin mening i fora der de også kan bli lest av et betydelig publikum. Dette gjenspeiles i at nettavisene er blitt en viktig ytringskanal for svært mange mennesker.

Istedenfor en fortsatt ensidig negativ vinkling på nettdebattene, bør vi derfor nå isteden fokusere på hva som kan gjøres for å forbedre dem – uten å innføre forhåndskontroll. Her kan vi trekke på både norske og internasjonale erfaringer samlet over flere år. Punkt nummer en er at redaksjonene må sette av mer ressurser til å drive fram nettdebatten. De kan gå ut og bestille innlegg hos “profilerte” debattanter, men de bør også drive talentjakt blant de faste deltakerne i sine egne fora og kommentarfelt. De kan fremheve de gode kommentarene ved å gjøre dem godt synlig på nettsidene. De kan vurdere hvilke saker som egner seg til debatt. De kan operere med forutsigbare regler og sanksjoner mot debattanter som ikke følger dem.

Debatter på mer avgrensede temaområder har et stort potensial. Et godt eksempel er det NRK på kort tid har oppnådd med bloggen NRK Beta. Her møtes folk som er over gjennomsnittet interessert i utviklingen innen digitale medier til dialog med NRK-medarbeidere om nye løsninger, tekniske utfordringer og så videre. Tonen i debattene er utelukkende positiv og konstruktiv, og deltakerne bidrar med sin egen ekspertise. Her er et ekte fellesskap av brukere i emning. Noe lignende kan medier få til på andre saksområder.

Punkt nummer to er å satse på tekniske løsninger som styrker debattens kvalitet. Et problem med de aller fleste nettaviser er at debattene er så uoversiktlige. Ofte er det så mange innlegg at det blir tilnærmet umulig å finne tilbake til interessante kommentarer. Et viktig grep er å gjøre det mulig for brukere å logge seg inn og samle alle kommentarer de skriver på en egen side. Hver kommentar bør ha en unik nettadresse (en permalenke). Det har også vist seg nyttig at brukere kan gi hverandre karakterer for kommentarene.

Debatten om nettdebattene har så langt vært underlig selvsentrert, som om de etablerte mediene er alene om å publisere på nettet. Men det er de jo slett ikke. I tusener av blogger, i populære sosiale nettverkstjenester og uavhengige fora publiseres og kommenteres det i stor stil hver eneste dag. Derfor dreier debatten om nettdebatten seg egentlig om noe langt mer enn for og mot forhåndskontroll av innlegg. Den handler om hvordan mediene skal redefinere sin rolle som ordstyrer i den offentlige debatt i en situasjon hvor redaktører og journalister ikke lenger har noe tilnærmet monopol på å være samfunnets debattarena. Her venter en ny form for ansvar, en ny rolle på mediene.

Dette er punkt nummer tre, og det som på sikt vil vise seg å være det viktigste.

Mange medier er ensidig opptatt av å trekke til seg brukere og tviholde på dem på sine nettsider. De forsøker å monopolisere debatten. Dermed overser de at nettet fungerer på en fundamentalt annen måte enn tradisjonelle medier. For mediene er det viktigste nye med nettet muligheten til å lenke direkte fra en side til en annen.

Nettet kan sammenlignes med et økosystem der gigantiske, store, små og mikroskopiske organismer er knyttet sammen. I norsk sammenheng er mediene giganter på nettet. For kvaliteten og bredden på samfunnsdebatten som helhet er det viktig at mediene ikke “bare” sørger for en etisk holdbar og konstruktiv debatt på sine egne nettsider. Ofte er det i de små debattforaene og bloggene utenfor mediene at de mest interessante debattene føres. Her har deltakerne mulighet til å bli bedre kjent med hverandre enn i de store medienes debatter, de er gjerne mer motivert og har større sjanse til å gå i dybden. Slike fora er derfor viktige for kvaliteten på det offentlige ordskiftet generelt. De kan både utdype det journalistiske arbeidet i mediene og presse og inspirere journalistene til å gjøre en bedre jobb.

Istedenfor å fortie eller overse slike små “nettorganismer”, bør mediene samarbeide med dem og gi dem oppmerksomhet. Dette kan gjøres på forskjellige måter, alt fra å invitere slike uavhengige fora inn i selve nettavisen til å skrive om og lenke til dem på redaksjonell plass.

Redaksjoner er i ferd med å oppdage at det å lenke til eksterne sider ikke er et tapsprosjekt. Tvert imot, leserne setter pris på at journalistene på denne måten gjør rede for hvor opplysningene stammer fra. Dette prinsippet kan nå utvides til å gjelde også på debattenes område. Nettopp ved å gi mangfoldet av stemmer og debatter i nettsamfunnet den oppmerksomheten de fortjener, kan mediene definere sin rolle som ordstyrer på en ny og konstruktiv måte. Dét ville være en samfunnsansvarlig forvaltning av mediemakt.

This entry was posted on Tuesday, February 12th, 2008 at 09:20 and is filed under Journalistikk, Undercurrent på norsk. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.