«
»

Digitalisering med mening

Rundt om i verden digitaliseres arkiver, bøker og samlinger på harde livet. Noen ganger kan en lure på hvor gjennomtenkte prosjektene er. Hvem skal bruke dette materialet, og hvordan? Selv om digitalisering nok har en egenverdi, er dette spørsmål som bør stilles. Prosjektet Dagbladet.no omtaler i dag er et av de mer fascinerende jeg har hørt om: rettsdokumentene fra Old Bailey i perioden 1674 til 1913, søkbare i fulltekst! Slik sørger man for at et unikt historisk materiale gjøres brukervennlig og tilgjengelig for flere enn faghistorikere. En av kommentatorene under saken viser for øvrig til et norsk prosjekt i samme gate. Antakelig vil også den planlagte wikien til Norsk lokalhistorisk institutt kunne by på en god del kriminalhistorie.

This entry was posted on Wednesday, April 30th, 2008 at 23:34 and is filed under Allmenningen, Undercurrent på norsk. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.

3 Responses to “Digitalisering med mening”

  1. Harald Groven says:
    May 2, 2008 at 14:22

    Det tilsvarende norske prosjektet, Tingbokprosjektet, har jo vært i drift siden 1987(!) Ellers digitaliserte historikerne i Bergen (Ståle Dyrvik m.fl) folketellinga fra 1801 allerede på 70-tallet (i hullkortæraen), og RHD har siden 1981 digitalisert senere folketellinger. Dessuten har Jan Oldervoll lagt til rette for deling av brukerskapt innhold (digitaliserte historiske kilder) gjennom Digitalarkivet.uib.no.

  2. Olav A says:
    May 2, 2008 at 15:20

    Ja, ikke minst Digitalarkivet er et imponerende prosjekt der brukere som historielag osv. bidrar ivrig. Hva tror du om gjenbruk av disse dataene? Kunne det ikke tenkes at rådata herfra kunne kombineres med kart og bilder til å lage spennende presentasjoner av historisk materiale?

  3. Harald Groven says:
    May 7, 2008 at 16:37

    Historieforskningsmiljøene i Norge, både forskningsinstitutter og arkiver, tenker intuitivt at kildene deres har rettigheter tilknytta seg som vi vil kalle CC-SA/CC-BY-SA. Ellers ville det vært umulig å drive forskning, og etterprøve fagfeller.

    Gjenbruktankegangen (i digital, ikke analog forstand) har ikke helt slått an innen historieforskningen. Dette skyldes flere forhold. De fleste historikere og historieinteresserte, har sjelden IT-kunnskaper utover ms-word/epost. Få kan regneark og nesten ingen kan databaser, nettpublisering og GIS.

    Ellers er det faglige grunner, som at IT-folk ikke har laga gode standarder for å håndtere den flertydige, fuzzy, ustrukturerte og semistrukturerte data historikerne gjerne arbeider med. Hvordan lagre datoen “Tredie Søndag efter Trinitatis” i YYYY-MM-DD format? Hvordan plotte inn SvÇ“lð i desmimalgrader for google-kart?

    Ellers er det interessant å merke seg at historikere holt på med “crowd sourcing” flere tiår før begrepet ble lansert. Wrigley&Schofield klarte fx på 70-tallet å rekonstruere flere hundre års engelsk befolkningshistorie ved distribuere ut kildearbeidet (a la CETI@home?)