Jon Michelet er en gammel favoritt. Jeg pleide å lese alle hans krimbøker i Thygesen-serien; stemningen i “Hvit som snø” fra et grått og dystert vinter-Oslo sitter som støpt i minnet. Derfor er det dobbelt gledelig å oppdage — via Eirik — at Michelet prøver ut nye publiseringsformer. Han har publisert to bøker på eget nettsted, og forteller:
Responsen har overgått alle mine forventninger! Boka ble lagt ut på nettet den 13. februar 2008. Fram til påsken 2008 hadde hjemmesiden hatt godt over 5000 besøkende, og det kommer stadig nye lesere til boka. Svært mange av dem har tatt kontakt med meg via epost eller brev. Selv om jeg har vært forfatter helt siden 1975, har jeg aldri før opplevd maken til kontakt med leserkretsen.
Det siste var overraskende. Jeg ville trodd at en populær forfatter som Michelet fikk massevis av respons og reaksjoner “i alle kanalar”, men det er tydeligvis ikke tilfelle. Forfatteryrket er ensomt selv om bøkene selger godt.
OPPDATERING 27. mai: Michelets fotballkompis Dag Solstad stiller seg “helt likegyldig til ytringsfriheten” og sier til Klassekampen:
Blogg-samfunnet reduserer trykkefriheten. Og nå har det spredt seg også til papiravisen Dagbladet. Jeg så et angrep på Jonas Gahr Støre og meg i lørdagens avis, som hadde hele bloggsamfunnets språkdrakt, sier Solstad, med henvisning til humorspalten “Pressens farlige utvalg» som hver lørdag trykkes på side tre.
MER: Solstad, som aldri har lest en blogg og aldri kommer til å gjøre det, men har “hørt om det” og baserer sin kritikk på det grunnlaget, burde la seg intervjue av Michelet om ytringsfrihet, “trykkefrihet” og internett. På jonmichelet.com.
Solstad nærmer seg noe , når han i Dagblad-intervjuet sier at han ikke kan se for seg Voltaire ville dø for Se og Hør.
Men Solstad har ikke helt grepet sakens kjerne, som er mest presist formulert av Georg Johannesen i to sitater:
1) “Ytringsfrihet er snakkefrihet i land der makthaverne vet, at de ikke har noe å frykte”
samt:
2) “Alle forsto Hitler straks”. 1) viser til, at dersom ytringsfriheten f.eks. i Norge, skulle bli reell ved at folk begynte fritt å danne seg kritiske meninger om samfunn, økonomi, natur
osv., kan du være steinsikker på at den ytringsfriheten ville vare akkurat like kort som den varte i Tyskland da den store økonomiske
verdenskrisen meldte seg rundt 1930 eller som den varte i Sovjetunionen da arbeidsfolk (den gang
fantes det ennå mange man med god presisjon kan kalle slik som romantittelen av Kielland) begynte å kritisere bolsjevikpartiets enevelde i sovjetene og sentralkomitéflertallets enevelde i partiet. Skal man få folk flest til å begripe dette, duger det sjølsagt ikke å la seg intervjue i lettnihilistiske
gapestokks-organer som Dagbladet.
Da har man ikke forstått det som Johannesen sier i sitat 2), som jo sier at Brechts og de fleste sosialisters naive optimisme i menneskesynet (“Da mennesket er et menneske, så vil det ikke gjerne tråkkes ned/det vil ikke se noen over seg/og ingen under sin hel”) ikke holder stikk.
“PersonligaPersson” fins. “Ytringsfriheten” i land som “Norge” eksisterer kun i kraft av at den nesten
ikke brukes, men derimot mest sløses vekk på tøv.
Den er en pyntegjenstand og en propagandareklame som skal lukke munnen effektivt
på alle reelle kritikere av samfunnsavviklinga ved å kvele dem i en kakofoni av tøv. Den eneste
form for ytring som egner seg i organer som Dagbladet, er taushet eller eventuelt
practical jokes og/eller ironi der man avslører skuespillet ved å overdrive det og karnevalisere det.
Solstads kokettering når han sier “jeg er igjen kommunist” og så kommenterer dette med at det er
en upolitisk ytring og at han er upolitisk, uttrykker hans manglende oppgjør med ml-stalinismen.
Han gidder ikke/ er for feig, og har altså ikke forstått Peer Gynt, uansett hvor mye han så snakker om “samtidens lesning” osv. “Forholdsregelsen” av Brecht som han roser er jo idealisert stalinisme på samme måten som Nordahl Griegs “Ung må verden ennå være”, og Solstad forstår ikke at Brecht nok ikke forsto hvorfor DDR-regimet ikke ville oppføre stykket: de følte det antakeligvis pinlig
fordi det avslørte noe de ikke ville ha sagt høyt, nemlig at de var enige med Machiavelli.
Mens Brecht i dette stykket beveget seg på et verdensfjernt ideplan som gjorde en dyd av
likvidasjoner. Uten å forstå de praktiske implikasjonene av sin kyniske idealisme
(Moskvaprosesser osv.) – får man da håpe.
Det virker som Solstad her prøver å innta et dobbeltkommuniserende standpunkt presis som det
store flertall i nåtidas offentlighet – koketterende: jeg sier dette, men jeg mener det
(kanskje) ikke, iallfall ikke slik dere tror osv.
Her tror jeg han lurer seg sjøl mer enn de han vil lure.
Når Shabana Rehman koketterer på sin måte – ved å si at “det er for få bokbål i Norge” -har hun
åpenbart ikke kjennskap til disse berømte advarende og profetiske linjene fra den
tysk-jødiske forfatteren Heinrich Heine: “Der, hvor man brenner bøker, vil man før eller siden
også brenne mennesker.” Sagt nesten hundre år før det nazistiske barbariet. Shabana Rehman
leker med ilden – men jeg tror ikke hun skjønner hvilken ild (den Heine siktet til), og dermed
bekrefter hun ufrivillig Georg Johannesens utsagn om at man blir dum av å delta i norske
mediedebatter.
Shabana Rehman har ikke forstått Nietzsches ord om at den som stirrer for lenge ned i avgrunnen
risikerer at avgrunnen stirrer tilbake i henne sjøl. Hvorfor flørte med å synke ned på
islamistiske og andre flagg- og bokbrenneres nivå?