Men Solstad har ikke helt grepet sakens kjerne, som er mest presist formulert av Georg Johannesen i to sitater:

1) “Ytringsfrihet er snakkefrihet i land der makthaverne vet, at de ikke har noe å frykte”

samt:

2) “Alle forsto Hitler straks”. 1) viser til, at dersom ytringsfriheten f.eks. i Norge, skulle bli reell ved at folk begynte fritt å danne seg kritiske meninger om samfunn, økonomi, natur

osv., kan du være steinsikker på at den ytringsfriheten ville vare akkurat like kort som den varte i Tyskland da den store økonomiske

verdenskrisen meldte seg rundt 1930 eller som den varte i Sovjetunionen da arbeidsfolk (den gang

fantes det ennå mange man med god presisjon kan kalle slik som romantittelen av Kielland) begynte å kritisere bolsjevikpartiets enevelde i sovjetene og sentralkomitéflertallets enevelde i partiet. Skal man få folk flest til å begripe dette, duger det sjølsagt ikke å la seg intervjue i lettnihilistiske

gapestokks-organer som Dagbladet.

Da har man ikke forstått det som Johannesen sier i sitat 2), som jo sier at Brechts og de fleste sosialisters naive optimisme i menneskesynet (“Da mennesket er et menneske, så vil det ikke gjerne tråkkes ned/det vil ikke se noen over seg/og ingen under sin hel”) ikke holder stikk.

“PersonligaPersson” fins. “Ytringsfriheten” i land som “Norge” eksisterer kun i kraft av at den nesten

ikke brukes, men derimot mest sløses vekk på tøv.

Den er en pyntegjenstand og en propagandareklame som skal lukke munnen effektivt

på alle reelle kritikere av samfunnsavviklinga ved å kvele dem i en kakofoni av tøv. Den eneste

form for ytring som egner seg i organer som Dagbladet, er taushet eller eventuelt

practical jokes og/eller ironi der man avslører skuespillet ved å overdrive det og karnevalisere det.

Solstads kokettering når han sier “jeg er igjen kommunist” og så kommenterer dette med at det er

en upolitisk ytring og at han er upolitisk, uttrykker hans manglende oppgjør med ml-stalinismen.

Han gidder ikke/ er for feig, og har altså ikke forstått Peer Gynt, uansett hvor mye han så snakker om “samtidens lesning” osv. “Forholdsregelsen” av Brecht som han roser er jo idealisert stalinisme på samme måten som Nordahl Griegs “Ung må verden ennå være”, og Solstad forstår ikke at Brecht nok ikke forsto hvorfor DDR-regimet ikke ville oppføre stykket: de følte det antakeligvis pinlig

fordi det avslørte noe de ikke ville ha sagt høyt, nemlig at de var enige med Machiavelli.

Mens Brecht i dette stykket beveget seg på et verdensfjernt ideplan som gjorde en dyd av

likvidasjoner. Uten å forstå de praktiske implikasjonene av sin kyniske idealisme

(Moskvaprosesser osv.) – får man da håpe.

Det virker som Solstad her prøver å innta et dobbeltkommuniserende standpunkt presis som det

store flertall i nåtidas offentlighet – koketterende: jeg sier dette, men jeg mener det

(kanskje) ikke, iallfall ikke slik dere tror osv.

Her tror jeg han lurer seg sjøl mer enn de han vil lure.

Når Shabana Rehman koketterer på sin måte – ved å si at “det er for få bokbål i Norge” -har hun

åpenbart ikke kjennskap til disse berømte advarende og profetiske linjene fra den

tysk-jødiske forfatteren Heinrich Heine: “Der, hvor man brenner bøker, vil man før eller siden

også brenne mennesker.” Sagt nesten hundre år før det nazistiske barbariet. Shabana Rehman

leker med ilden – men jeg tror ikke hun skjønner hvilken ild (den Heine siktet til), og dermed

bekrefter hun ufrivillig Georg Johannesens utsagn om at man blir dum av å delta i norske

mediedebatter.

Shabana Rehman har ikke forstått Nietzsches ord om at den som stirrer for lenge ned i avgrunnen

risikerer at avgrunnen stirrer tilbake i henne sjøl. Hvorfor flørte med å synke ned på

islamistiske og andre flagg- og bokbrenneres nivå?