Digitaliseringen av musikkdistribusjon har brakt mye fint med seg, men på et par punkter har det skjedd noe merkelig: lydkvaliteten er svekket (komprimerte filer) og innpakningen har mildt sagt ikke den samme estetiske appellen (les den analoge æraens store, flotte LP-omslag mot et filnavn som slutter på .mp3). Dette, det første punktet i hvert fall, gjør nå Peter Gabriel og høyttalerprodusenten Bowers&Wilkins noe med. Sammen har de laget Music Club, et konsept der et lite utvalg artister (12 i året) spiller inn ny musikk i Peter Gabriels superstudio i England. Abonnenter (det koster 34 pund i året, altså ca 3 pund per “plate”) får laste ned resultatet i høyeste ukomprimerte kvalitet og uten kopisperrer eller annen DRM-elendighet, ifølge Spiegel Online. En bredbåndsforbindelse fikser jo greit filer på feks. 300 MB, som dette blir. B&W betaler innspillingskostnadene og artistene får en andel av salget pluss originalopptakene til odel og eie.
Nok et eksempel på at framtiden vil by på mange ulike varianter av forretningsmodeller for digitaliserte kulturytringer.
Spiegel burde i hvert fall gjort sine norske lesere kjent med at Deutsche Grammophon selger DRM-fri mp3 rippa i glassklar 320 kbps som ikke vil fornerme noen audiofiles smak. CD-coverene er nedlastbare som PDF-er.
Til Deutsche Grammophons nettbutikk.
Ja, dette burde de nevnt… Jeg ser det er flere som er opptatt av de samme temaene. Neil Young, som visstnok er svært teknologiinteressert, bruker Blu-ray til å lage et komplett arkiv over hele sin karriere.