Undercurrent

Tydelig og ærlig retting av feil er en av de enkleste og beste måtene å styrke medienes troverdighet på. Tror jeg, i hvert fall. Publikum forstår at alle kan gjøre feil. Men når det gjelder å innrømme feil og rette dem på en logisk måte mangler det fortsatt mye. Jan Arild Snoen tar opp en drøy feil i en NTB-melding om global oppvarming. Snoen påpeker at ørten nettaviser har tatt inn NTB-meldingen ukritisk. Én medvirkende årsak til det er nok at mange nettmedier sluser NTB-stoffet rett inn, uten redigering (korriger meg gjerne, jeg har ikke fersk informasjon om hvordan dette foregår). Det er arbeidsbesparende, men problemet oppstår altså når det er direkte feil eller misvisende informasjon i en NTB-melding. Hvordan er da rutinene for retting og erstatning av den gamle artikkelen?

Jon Hoem tar opp en annen variant av “hvordan rette feilen”: Bergens Tidende hadde sist uke et førstesideoppslag i papiravisen basert på direkte feil data. Dagen etter kom dementiet, men som Jon skriver — det er jo ingen lenke tilbake til den opprinnelige artikkelen. Antakelig er rette-artikkelen her “shovelware” fra papiravisen, men det tyder ikke på særlig omtanke for nettleseren.

Feilretting er selvsagt atskillig enklere for nettmedier enn papirmedier, men her oppstår et annet problem. Nyhetsartikler i nettaviser oppdateres gjerne i et så forrykende tempo at det kan skape forvirring for leserne. Informasjon som sto i en artikkel kan forsvinne og erstattes med ny (her er det ofte ikke snakk om feilretting, bare om oppdatering). Slik sett er det synd at nettaviser ikke lages med wiki-funksjonalitet, der man alltid har fullt innsyn i versjonshistorikken. Guardian har imidlertid innført en fiffig ting her som hjelper litt: nederst i hver artikkel kan du sjekke “Article history”. Se eksempel. Her går det fram når artikkelen først ble publisert (papir, nett osv) og endret — ideelt sett også hva som ble forandret, men det har jeg ikke sett eksempler på ennå.

Og i serien gode virkemidler har Svenska Dagbladet sin kvalitetsredaktør som skriver og blogger om feil i avisen. Bloggen er imidlertid svært sparsomt oppdatert — er det utrolig få feil i SvD eller blir nettavisen nedprioritert?

VG ble startet i 1945, og nå kan de som har tilgang på avisdatabasen Atekst/Retriever søke fram artikler fra perioden 1945-55. Etter hvert skal hele arkivet bli søkbart, så dette er nok bare et første steg. For den mediehistorisk interesserte, for historikere, skoleelever og mange andre er slikt selvsagt snadder. De artiklene jeg kikket på var riktignok ikke tilgjengelig i fulltekst i avisarkivet. Når man klikker på en sak, åpnes det en PDF av den originale avissiden der artikkelen sto (plusspoeng for at det går an å kopiere tekst fra PDF-en). Da får en virkelig inntrykk av hvordan tidene har endret seg. VG var i fullformat og den redaksjonelle profilen var annerledes, selv om noe sikkert er beholdt fram til i dag (gründer-redaktøren Chr. A. R. Christensen ble biografert av Martin Eide for to år siden). Moro å oppdage en språkspalte på siden jeg har tatt meg friheten å gjengi nedenfor. Den er fra 10. august 1946. Krasjende metaforer er nok ikke noe helt nytt i norsk presse, eller hva med dette, selvironisk sakset fra VG selv: “Klarere kan det vel ikke påpekes at den britiske kullindustrien er trengt opp i et hjørne og befinner seg ved en korsvei.”

Jan Arild Snoen ettergår kildene til en sak om flaskevann i Aftenpostens nye papirmagasin Innsikt og spør: Hvor mye kan man ”låne” fra en annen artikkel og likevel fremstille produktet som sitt eget? Journalisten/redaksjonen har åpenbart hentet det aller meste fra en artikkel publisert i The Observer i februar, konkluderer Snoen (jeg har ikke lest Innsikt-teksten). Det forundrer en god del at avisen ikke satser utelukkende på egenprodusert stoff i en slik prestisjesatsing som dette nye magasinet. Men enda mer forundrer det at redaksjonen ikke har svart på kritikken, som ble publisert allerede 1. mai. Trenger du enda et argument for hvorfor journalistikken bør bli mer dialogpreget? Her har du det. (tips: Journalisten.no).

OPPDATERING 6. mai: Pål Hivand er også forundret over Aftenpostens taushet, og formidler dette i en festlig liten tegneseriestripe! Til dette har han brukt toonlet, en fascinerende lag-din-egen-tegneserie-tjeneste.