For Journalisten, et forsøk på å identifisere noen retninger nettjournalistikken og nettmediene kan gå i de neste årene (jeg legger ut teksten med lenker her senere). En slik framtidsvinklet artikkel er både lett og vanskelig. Lett: Kildene kan kan resonnere fritt og det er “lov” med en fri form. Vanskelig: Ã… frigjøre seg helt fra dagens tankesett, og å finne fellesnevnere i de ideene som presenteres. Er ikke helt sikker på om det siste lyktes helt, men døm selv. En sidesak til hovedartikkelen er kalt Historie 2.0 og tar for seg Spiegel-prosjektet einestages.
Et apropos til noen av ideene i Journalisten-sakene er å finne hos Martin Jönsson i et debattinnlegg til et seminar i Stockholm her om dagen:
Det går heller inte för medier att förstå hur en 15-årig tjejs modedagbok eller en privat blogg som läses av högst 12 personer kan vara en konkurrent till en tidning eller tidskrift som kommit ut i 150 år. Clay Shirky, medieprofessorn som skrivit Here comes everybody, beskriver det bra i sin bok: vi förstår det inte ftersom det ju faktiskt inte är traditionellt content, lika lite som ett telefonsamtal är det. Det är inte till för oss, betyder inget för oss. Men det betyder otroligt mycket för dem som utnyttjar nätet som sitt uttrycksmedel, och som sin kommunikationsform. Enbart möjligheten att själv styra sin kommunikation – eller hur man tar till sig medieinnehåll – har ett stort värde för individen och får därför ett stort värde även ur ett demokratiskt persprektiv.
Kjempefin artikkel om nettmediene i journalisten! Ingen tvil om at evnen til omstilling er å finne her i alle fall. Spørsmålet videre er kanskje hva du tenker om fremtiden Olav?
Dette var gøy å lese! Synes du har fått frem veldig gode eksempler på medier som tenker nytt, bra å ha en miks av det store, globale (Spiegel) og det lille, lokale (Lofotposten), og hva som er mulig å få til innenfor deres ulike rammer. Jeg personlig kunne godt tenke meg å høre enda mer om datastøttet journalistikk, som Espen Andersen jobber med. Jeg tror det kan bli en veldig spennende del av fremtidens medier. En ting jeg stusset litt på i avsnittet om “Database blir feature” er “den tredje årsaken er at de som ønsker å gjenbruke data produsert av offentlig forvaltning ofte må betale dyrt for dataene”.
Det kan ikke stemme. Jeg jobber litt med slike dataer, og slik jeg har forstått det, må man muligens betale dersom man vil ha spesialtilpasset dataene, men ellers skal offentlig tilgjengelige data være gratis. Dersom det er en stor prislapp på dem, må det være noe galt.
En utfordring i forhold til datastøttet journalistikk, er jo å få det offentlig til å forstå at de må tilgjengeliggjøre sine data, og at det ikke trenger å være så vanskelig å få til.
Dessuten har de redaksjonene som er først ute med databasejournalistikk en viktig oppgave med å synliggjør for andre redaksjoner alle de spennende journalistiske mulighetene man har ved et slikt verktøy, siden mange journalister sikkert ikke har hørt om mashup-journalistikk/databasestøttet journalistikk.
Takk til dere begge for hyggelige ord!
@Bente: Formuleringen om at det ofte er dyrt å gjenbruke offentlige data er kanskje litt unyansert. Den er spesielt myntet på spørsmålet om prising av kart- og eiendomsdata, som er blitt tatt opp av bl.a. NRK og Computerworld i det siste (jeg jobber med dette temaet selv nå). Andre offentlige aktører har derimot satset på å gjøre dataene mest mulig tilgjengelig, slik som Meteorologisk institutt gjennom yr.no (se også det Jon Hoem skriver). Viderebruk av offentlige data er regulert gjennom EUs viderebruksdirektiv, som er tatt inn i den nye offentlighetsloven – og det er forskriften til den nye loven, som skal være rett rundt hjørnet, som skal avklare dette med prising osv. Hovedregelen er at offentlige data skal være gratis, men det er unntaksregler i direktivet. Kommer tilbake til dette når jeg har jobbet mer med saken!
Skjønner!
Man skulle også tro at offentlige institusjoner ville være interessert i at man bruker dataene de faktisk sitter på. Yr.no er et strålende eksempel på hvordan man kan gjøre det.
Det er mulig du har hørt om denne siden, jeg kom over den nå nylig -http://www.farmsubsidy.org/
Laget blant annet av danske journalister. Gir en fantastisk oversikt over hvordan EUs jordbrukssubsidier blir fordelt (blant annet til britiske prinser og adelige). Det hører med til historien at journalistene måtte kjempe for å få tilgang til dataene (ble frigjort i 2006, men ennå gir ikke alle landene full info om subsidiene). Kom til å tenke på, har man den slags innsyn i norske jordbrukssubsidier?