I kveld er det urpremiere på teaterforestillingen Glamour for Goebbels på Festivitetens Intimscene i Haugesund (utsnitt av plakaten over). Med musikk, tekst, sang og filmklipp forteller skuespiller Elsa Aanensen og musiker Halvor Lillesund historien om Kirsten Heiberg, som var aktiv i tysk film fra 1938 og helt til 1945. Etter krigen spilte hun også i fire tyske filmer og hadde roller i norsk teater. Heibergs historie har jeg tidligere skrevet om i en artikkel hvor jeg også tok for meg andre norske skuespillere med karriere i Tyskland i perioden 1914-45. Heiberg var gift med den tyske komponisten Franz Grothe og var den eneste av de norske skuespillerne som fortsatte karrieren etter 9. april 1940. Aanensens kunstneriske grep virker spennende, og jeg håper mange får med seg forestillingen under filmfestivalen i Haugesund (den spilles også 18-22. august).
Heiberg hadde et ganske stort navn i nazi-Tysklands filmindustri. Det er nok mange som ikke vet at det var en stor produksjon av filmer, særlig underholdningsfilm, under NSDAP-regimet. Goebbels var lidenskapelig opptatt av film og blandet seg opp i mye, ikke minst hvem som skulle få den kvinnelige hovedrollen. Man forventer gjerne at brutal propaganda dominerte blant produksjonene, men det var ikke tilfelle. Nazistene var manisk opptatt av opinionen, og Goebbels ville ha underholdningsfilm — så harmløs som mulig, men likevel med publikumsappell og altså glamour. Filmskribenten Friedemann Beyer har skrevet at kinoen aldri har “spilt en så viktig rolle i de brede massenes bevissthet som mellom 1933 og 1945.” Weimar-epokens filmbransje var kunstnerisk skyhøyt overlegen, men nådde altså ikke publikum på samme måte. Det kan være fristende å se opinionsdanning i et autoritært regime som en enkel affære, der regimet styrer mediene og kulturlivet og dermed kan diktere opinionen. Men samspillet mellom regime og publikum er mer komplekst enn som så, og nærstudier av nazitiden kan helt sikkert gi bidrag til å forstå dette spillet i dagens autoritære regimer også. Og midt oppe i et slikt spill sto altså norske Kirsten Heiberg. Dét skaper en spenning som kan bære et teaterstykke den dag i dag.
OPPDATERING: Haugesunds Avis har en meget positiv anmeldelse av forestillingen.
NSDAP-regimets holdning til film høres ut som vri på La Boeties tese fra 1500-tallet om hvordan massene kunne holdes i frivillig trelldom av totalitære regimer ved å drukne dem i triviell og intetsigende underholdning (fritt etter hukommelsen, lenge siden jeg leste den boka).