Dette er temaet for en artikkel jeg skriver for Journalisten. Tanken er å sette søkelyset på forretningsmodellene i nettmediene. For de aller flestes del kommer inntektene hovedsakelig fra annonser i dag (annonser av ulike typer, selvsagt). Men de svake tallene som flere av de store aktørene presenterte i vår, til tross for sterk norsk økonomi og fortsatt vekst i annonsemarkedet på nett, vakte oppsikt. Har modellen med annonsefinansiering strukturelle svakheter? Hvordan skal da relativt store, slagkraftige nettredaksjoner kunne finansieres? Hvordan vil det gå med den ressurskrevende journalistikken, som gravesaker og utenriksdekning?
Jeg har en del ideer jeg forfølger, men er veldig interessert i konkrete innspill fra leserne her på bloggen. Hva bør jeg fokusere på?
Her er noen av sporene jeg følger:
Filantropi: Selv om de norske tradisjonene for filantropi er svake, er det fristende å se nærmere på et par amerikanske initiativer. Pro Publica er en hel redaksjon med undersøkende journalister, helfinansiert av en stiftelse. Materialet de lager stilles kostnadsfritt til rådighet for store redaksjoner og publiseres på Pro Publicas nettsted (se tidligere omtale). SpotUs, som er under etablering, har en helt annen tilnærming: her “pitcher” journalister en sak med budsjettramme, og ber enkeltpersoner (feks. i et lokalsamfunn) om donasjoner. Når budsjettet er fylt opp, går journalisten i gang. En redaksjon kvalitetssikrer materialet og velger publiseringskanal.
Nå er ikke disse initiativene rettet eksklusivt mot nettjournalistikk, men jeg synes de er helt relevante. Et premiss for saken, og bekymringene for forretningsmodellen, er selvsagt at mye av journalistikken vil flyttes til nettet etter hvert som papiraviser og tradisjonell kringkasting får problemer. Norge har ikke blitt rammet så hardt av denne utviklingen ennå, men det er vel liten tvil om at den kommer.
Pressestøtte: Den direkte pressestøtten i Norge går utelukkende til papiravisene. Burde det vurderes om også nettmedier skal kunne søke om støtte? I så fall, hvordan kan det organiseres?
Organisering: Hva skjer med nettmedienes organisering? Vil de satse mer på frilansere og løsmedarbeidere, for å være mest mulig fleksible? Gir dette store muligheter for frilansere? Vil mediene satse enda mer på brukerskapt innhold?
Så vil jeg naturligvis komme inn på innovasjon innenfor annonsemodellen. Bransjefolk sier jo at nettmediet ennå er ungt og at markedet skal fortsette å vokse. Men vil de redaksjonelle mediene få sin del av veksten? Mye av nettannonsene selges ikke rundt redaksjonelt, journalistisk innhold i det hele tatt.
En modell jeg er sikker på at ikke er verdt å vurdere, er den klassiske abonnementsmodellen som bare Wall Street Journal har lyktes med på nettet. Det er vel ingen som tror på denne modellen i dag (enkelte hadde et visst håp en gang for mange år siden. Den saken viser for øvrig at bransjen har jaktet på alternativer til annonsefinansieringen tidligere også!). Derimot kan brukerbetaling for spesielle tjenester ha noe for seg. Mobiltjenester er det også grunn til å vente seg en del av, etter hvert som den mobile nettbruken griper om seg.
OPPDATERING 16. september: Her er sluttresultatet, med tilhørende sidesak.
Denne artikkelen ser jeg frem til å lese.
Pressestøtten bør defintivt rettes mer mot nettavisene der den kan gjøre nytte for seg. Jeg har tidligere argumentert for at Dagsavisens støtte alene vil være nok til å finansiere alle journalistene som deltar på SKUP’s graveskole i et helt år. I år var det 44 deltagere, og Dagsavisen fikk 41,3 millioner kroner.
En kan se for seg et prøveprosjekt med en stipendordning der deltagerene på graveskolen kan søke fra en dedikert pott.
Samtidig synes jeg du bør avgrense problemstillingen noe: kjedis, sex og sport tror jeg vil drive seg selv utmerket. Det er den seriøse, samfunnsviktige, kostnadskrevende og ikke spesielt klikk-drivende journalistikken som står overfor utfordringer knyttet til forretningsmodellen – fordi den krever helt spesielle ressurser og kompetanse.
Jeg er ikke så opptatt av pressestøtte til nettmedier, men er opptatt av at dagens pressestøtte sementerer (gårs)dagens bransje og rent faktisk bidrar til vridd konkurranse på nett – selv om pressestøtten bare går til papir – ettersom en stor del av papiravisene med pressestøtte også driver nyhetsformidling på nett.
Man kan se for seg at lokalsamfunn i framtiden må ta større ansvar for lokale medier – både privatpersoner og bedrifter. Er man villig til å både bidra med midler og en viss egeninnsats så kan et samfunn holde seg med lokale medier.
I Sverige pågår just nu en mindre försöksverksamhet med stöd till nättidskrifter:
Kulturrådet: Stöd til nättidskrifter.
Men det är än så länge bara små potatis i jämförelse med både stödet till de tryckta kulturtidskrifterna och – inte minst – dagstidningarna. Presstödet till de svenska dagstidningarna går fortfarande bara till tryckta tidningar.
Jag ser fram emot att få att läsa artikeln.
Synsing: Jeg mener at det er muligheter for abb. eller løskjøp av enkeltsaker gitt at en tilstrekkelig enkel betalingsmetode for internettjenester dukker opp.
Og hva har jeg å backe opp denne påstanden med? Ingenting.
Takker for flere gode tips og innspill! Anders, din ide høres både spennende og gjennomførbar ut.
Pål: ja, det er klart at spørsmålet først og fremst gjelder den seriøse journalistikken, og særlig den kostnadskrevende som undersøkende journalistikk, analytiske formater og utenriksdekning. Det er interessant, det du sier om lokalsamfunn som tar ansvar for “egne” medier. Knight Foundations nye satsing på å støtte lokale organisasjoners mulighet til å dekke “informasjonsbehov” lokalt er uttrykk for den samme tenkningen. Borgerjournalistikk har åpenbart et potensial lokalt. Samtidig vil det oppstå etiske og andre dilemmaer: en lokal borgerjournalist kan få vel mange hatter på hodet, eller? Hva med en sjef i et lokalt oppdrettsanlegg som er miljøreporter på fritiden?
Hei igjen!
Jeg ville bare tipse deg om at jeg har forsøkt å skrive litt om mulige forretningsmodeller i et lengre blogginnlegg om bruk av Creative Commons i nettaviser:
Creative Commons-lisensierte nettaviser?
Flott, Anders. Jeg skal lese det grundig!
Annonsemodellen er sårbar, ettersom stadig flere oppdager nytten ved å installere reklamefilter i nettleseren sin (selv har jeg knapt sett en eneste bannerannonse på flere år). Ikke uten grunn er reklamefilteret Adblock i lange perioder vært det mest populære tillegget til Firefox.
Siste 10 års modell i Norge, at pressestøtta- og annonsefinansierte dekker kostnadene ved krysspublisering avisenes famlende forsøk på å finne foretningstrylleformelen som vil fungere på nett, er særnorsk. Kun få land har nettutgavene av papir- og etermediene så stor dominans som i Norge.