Undercurrent

Democratic Voice of Burma blir stadig utsatt for nettangrep, skriver Dagens Næringsliv i gårsdagens hovedoppslag i magasindelen (ikke på nett). Den Oslo-baserte redaksjonen risikerer å bli sparket ut av sin engelske nettleverandør. Men er ikke dette et område hvor norske nettredaksjoner og IT-miljøer har høy kompetanse? Vi burde være stolte over å ha DVB i Norge. Norske miljøer kan vel sørge for et opplegg som sikrer DVBs nettsider bedre mot slike angrep?

(Astrid Meland kommenterer andre deler av DN-saken).

Espen Andersen lufter tanken om en norsk LuLu.com (se også hans tidligere beskrivelse av konseptet). Dette kan absolutt være noe, kanskje særlig for forfattere som faller utenfor, eller ikke har tålmodighet med, det etablerte faglitterære kretsløpet (som det gjerne kalles). I mitt tilfelle artet kontakten med dette kretsløpet seg som følger.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) forvalter en del av de betydelige midlene (222,9 millioner kroner i 2007) som samles inn gjennom Kopinor. Vi som skaper åndsverk (artikler, bøker osv) som blir kopiert, kan prøve å få “igjen” noen av disse kopimidlene gjennom stipender fra blant andre NFF. Under tvil — NFF har tidligere demonstrert en forbløffende krigersk holdning til alt som smaker av “nye medier” og innovasjon i sin bransje — sendte jeg en stipendsøknad. Tanken var å gå videre på noe av det jeg har publisert før om nettjournalistikk, brukerstyrt publisering osv i ulike sammenhenger. Men for å komme i betraktning som søker, må man tidligere ha publisert faglitterære tekster tilsvarende minst 100 sider. Tekstene må ha vært underlagt en redaksjonell kontroll/vurdering før publisering, og de må være gjort tilgjengelig for allmennheten. Min hovedtekst er rapporten fra et prosjekt om blogging og journalistikk, som jeg publiserte på egne websider for to år siden. Teknisk sett var teksten altså ikke vurdert redaksjonelt av andre før publisering, men jeg argumenterte med at slik vurdering er gjort i etterkant av publiseringen. Teksten har i to år stått på pensumlisten for journaliststudiet ved Universitetet i Bergen. Forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap har altså vurdert arbeidet som godt nok til å være pensummateriale. Rapporten har vært tilgjengelig for allmennheten både som webside og som nedlastbar pdf-fil, og blitt funnet av ganske mange med interesse for temaet. Siden den ble lagt ut i mai 2006 har siden blitt vist over 2100 ganger. Rapporten er blitt lastet ned som pdf over 1500 ganger. Spredningen er oppnådd helt uten annen markedsføring enn en aviskronikk og litt lenking fra denne bloggen.

Dette trodde jeg var solide argumenter, men der tok jeg grundig feil. Allerede ved en telefonsamtale med NFFs sekretariat (egentlig bare for å avklare et praktisk spørsmål om innsending av søknad, selvsagt per brevpost) ble jeg stilt avhøraktige spørsmål om hvorfor jeg trodde jeg var en kvalifisert søker. Søknaden ble sendt likevel, men kom etter få dager i retur: rapport-teksten var underkjent, og argumentene åpenbart ikke vurdert seriøst.

Nå er jeg absolutt ikke en motstander av redaksjonell kvalitetsvurdering — tvert imot. Men slik vurdering kan altså gjøres på flere enn én måte. LuLu-konsepter åpner for mer profesjonell distribusjon av åndsverk som er kvalitetsvurdert på et mangfold av måter. Antakelig en utfordring NFF-ere må forholde seg til en vakker dag. Og svaret på Espens enkle spørsmål er et enkelt ja!

Zedler-medaljen, en pris for fremragende Wikipedia-artikler, er et av initiativene miljøet bak den tyskspråklige utgaven har tatt for å fremme samarbeidet mellom Wikipedia og akademiske miljøer.

Ã…rets priser på 2500 euro hver er nylig tildelt Joachim Miesbauer (naturvitenskap) for en artikkel om en gruppe dinosauruser som heter Ceratopsider, og til Marcus Cyron (humanvitenskap) for en artikkel om en tradisjon innen antikke vasemalerier. Begge verk ser mildt sagt imponerende ut… Kanskje prisen kan være en ide å kopiere i Norge?

Hver dag når klokken tikker mot halv ett begynner jeg så smått å forberede meg: Nå kommer snart Dagsnytt med en god, gammeldags, gjennomarbeidet radionyhetssending. Denne vanen har til og med overlevd i webbens epoke, det er jo bare å bruke NRKs utmerkede nettradio. Kanskje NRK har undersøkelser som viser lave lyttertall, og at det dermed fremsto som rasjonelt å legge ned 12.30-sendingen. Men merkelig virker det. Eksperimenterer man virkelig med en “merkevare” som er så sterk at publikum får fantomsmerter når “produktet” forsvinner?

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane hospiterer ved Vest-Norges Brusselkontor, og benytter anledningen til å blogge. La oss håpe det blir mer enn ett innlegg (tips: NRK Sogn og Fjordane).

Den norske delegasjonen i Brussel har for øvrig tidligere laget en oversikt over EU-blogging på norsk og andre språk.

Alle de iherdig søkende sjelene som har funnet veien hit de siste dagene på jakt etter en scene fra en norsk 90-tallsfilm, er nok blitt veldig skuffet — er dette alt, lissom? Et mosegrodd, tørt blogginnlegg? Da anbefaler jeg heller å traske videre over til det globale Meland Media-konsernets nettsider.

…og hvem kan viderepublisere verk (bilder, tekst, video osv) som er publisert under en Creative Commons-lisens der en av betingelsene er at viderebruken kun skjer i ikke-kommersiell kontekst? Ikke enkle spørsmål, og Gisle Hannemyr kommer med en veldig nyttig oppklaring. Creative Commons har laget en guide som kan brukes hvis du er i tvil om din viderebruk er i tråd med lisensen (det er veldig viktig å få guiden oversatt til norsk snarest, juss er vanskelig nok på morsmålet).

Mange vil nok være interessert i denne presiseringen fra Hannemyr (min uthevelse):

Det viktigste kriteriet for å avgjøre om bruk er “kommersiell” er ikke hva man gjør – men hvem man er. En kommersiell virksomhet er per definisjon kommersiell – selv om det ikke vises en eneste annonse på siden. De eneste som kan bruke materiale med CC-NC-lisens er: privatpersoner, offentlige bibliotek, offentlig finansiert undervisning, og veldedige organisasjoner. Når det gjelder denne typen brukere, så er man ikke automatisk en kommersiell bruker selv om man har en Adsense-annonse i bloggen sin. Det er kommersiell bruk dersom man ikke får tilgang til materialet uten å klikke på reklame (såkalt “click through advertising”). Det er også kommersiell bruk dersom mediet har reklame og en substansiell mengde av innholdet på mediet – kvantitativt eller kvalitativt – består av materiale med CC-NC-lisens. Men det er ikke “kommersiell bruk” dersom en privatperson som skriver sin egen blogg bruker et bilde med CC-NC-lisens til å illustrere sin egen tekst – selv om bloggen viser en bannerreklame. (Men dersom også teksten er uoriginal og brukes med CC-NC-lisens er en slik blogg å anse som kommersiell.)

OPPDATERING: Debatten går videre på Anders Brennas blogg, og flere har problemer med avgrensingen av ikke-kommersiell. Dekker “veldedig organisasjon” det i Norge mer brukte og videre begrepet “frivillig organisasjon”? Et annet spørsmål er om det ikke blir litt vel strikt når alle aksjeselskaper utelukkes, selv om deres publisistiske produkt evt. er helt uten reklame eller annet kommersielt preg?

Se også blogginnlegg fra Sigve Indregard.

Leser rapporten eBorger 2.0, som inneholder en hel del nyttig (hele rapporten i pdf-format). Skal vende tilbake til den. Først bare tall på Wikipedia-bruk fra en undersøkelse foretatt i forbindelse med rapporten (trolig den første norske undersøkelsen som gir indikasjoner på omfanget av Wikipedia-bruk):

Bruker Wikipedia daglig: I underkant av 5 prosent

En eller flere ganger i uka: Drøyt 20 prosent

En eller flere ganger i måneden: ca 33 prosent

Aldri/nesten aldri: 40 prosent

Altså er nær seks av ti nordmenn innom Wikipedia minst en gang i måneden. Merk at dette er en internettbasert undersøkelse, som dermed ikke fanger opp dem som ikke bruker nettet. Det gir en viss slagside, men tallet er likevel svært høyt. Det virker ikke som Sintef-forskerne har skilt mellom ulike språkversjoner av Wikipedia i spørsmålsstillingen. Vi vet altså ikke hvor sterkt de norske språkversjonene står i forhold til den engelske.

Her er informasjonen rapporten gir om hvordan undersøkelsen er laget (side 24):

I mai 2008 ble det gjennomført en studie av 2000 deltagere, landsrepresentative

nettbrukere for alderen 15-75 år. Studien ble gjennomført som en spørreskjemaundersøkelse

på Internett (Questback) av Norstat.

Alders- og kjønnsfordelingen, samt geografi og utdanning skal være landsrepresentativt

(se vedlegg for detaljer). Det antas at utvalget har en svakhet knyttet

til at det kan inneholde en overvekt av teknologiinteresserte brukere, siden

utvalget er trukket ut i et Internettpanel og ikke et telefonpanel. Svarprosenten

for undersøkelsen var på 71 prosent.