Undercurrent

NRK har foreslått Maktbasen til Skup-prisen for 2008. Det hadde fått mange til å erkjenne potensialet i nettjournalistikken hvis Espen Andersens prosjekt skulle vinne. Det kunne også fått i gang en interessant debatt om undersøkende journalistikk. Skup definerer ikke begrepet på nettsidene eller i vedtektene sine, men de fleste forbinder vel undersøkende journalistikk med saftige avsløringer av kritikkverdige forhold, særlig i elitesirkler (se Watergate). Maktbasen er derimot mest et verktøy som skaper mer transparens i demokratiet, og slik sett på siden av den vanlige forståelsen av begrepet; dessuten er Maktbasen og beslektede tjenester tilrettelegging for historier, ikke ferdigfortalte slike.

Ellers resirkuleres med glede dette gamle forslaget om hvordan Skup kan bli til en unik database over god journalistikk (dagens nettsider er ganske triste):

- Legg ut metoderapportene fra alle de innsendte sakene som websider (i html, altså), slik at flere finner fram til dem via søkemotorer

- Legg ut de originale artiklene og innslagene, eventuelt som lenker hvis materialet er tilgjengelig på nettet (helst alle bidrag, men i hvert fall vinnerne)

—

OPPDATERING: Relatert — EveryBlock samarbeider nå med New York Times om å vise EveryBlock-brukere politiske nyheter filtrert på lokale representanters navn.

OG ENDA MER EveryBlock-nyheter fra Adrian Holovaty samt et ønske om ideer om hvordan prosjektet skal drives videre:

Our grant ends on June 30, and, under the terms of our grant, we’re open-sourcing the EveryBlock publishing system so that anybody will be able to take the code to create similar sites. That’s a Good Thing, in that EveryBlock’s philosophies and tools will have the opportunity to spread around the world much faster than we could have done on our own, but it puts the six of us EveryBlockers in an odd spot. How do we sustain our project if our code is free to the world?

Ingen ting skal journalister få ha for seg selv! Nettavisen var først ute med å live-dekke pressekonferanser og rettssaker, men nå er også dette allemannseie takket være smarte Cover It Live. I dag live-dekket Indregard krisepakken. Men favoritten så langt er utvilsomt fr. martinsen hører på Ukeslutt. I veldig gamle dager strevde medieforskere voldsomt med å finne ut hvordan folk faktisk brukte mediene. De ville solgt bestemora for direkte tilgang til denne bevissthetsstrømmen.

Produsenten bak Max Manus-filmen er villig til å bruke betydelige ressurser på å finne ut hvem som har laget en piratkopi som visstnok sirkulerer. Det er en merkelig prioritering, av flere grunner. Max Manus-filmen har til nå fått 860.000 nordmenn til å gå på kino (kilde: Filmtoppen). Det er nesten ufattelig mange. Filmen har 15-årsgrense. Det er ca. 3,8 millioner mennesker over 15 år. Snart har altså en fjerdedel av det teoretiske publikumsgrunnlaget sett filmen. Med en billettpris på 80 kroner blir omsetningen til nå nær 70 millioner kroner. Folkene bak filmen har gjort godt arbeid og blitt overøst med ros og goodwill. Kan en piratkopi, antakelig i temmelig dårlig kvalitet, da ha hatt noen negativ innvirkning på billettsalget? Antakelig har effekten heller vært positiv; den som ser filmen på dataskjerm vil ønske å se den på det store lerretet. Produsenten tenker sikkert på det kommende DVD-salget. Men også her er det like stor grunn til å tro at piratkopien fungerer som positiv markedsføring. Og hvordan skal en hindre at noen lager en perfekt kopi av DVD-en og poster denne på et fildelingsnettverk?

OPPDATERING: Jan Omdahl og Hjorthen skriver også om dette, og bedre enn meg, vil jeg nå si. Se også kommentarene.

Dette skulle jeg ha skrevet for lenge siden, men altså: Are Slettan er utvilsomt en av Norges beste kommentatorer. Alltid skarp og poengtert og nådeløs når det trengs, slik som i dagens velfortjente nedsabling (NHO og Dagsrevyen i én smekk). Det skader selvsagt ikke at Slettan er flink til å lenke til kildene, også bloggere, og at det er kommentarmulighet og RSS-feed.

Hadde oversett dette, som Jeff Jarvis har skrevet om i flere omganger siden rett før jul: LA Times’ inntekter fra annonser på nettutgaven er nå så store at de kan betale lønnsutgiftene for hele redaksjonen (papir og nett til sammen). Så de kan stoppe trykkpressene nå? Det er noen “men” her: Redaksjonen er nesten halvert på få år fra 1200 til 660. Annonser selges i pakker papir/nett. En ren nettredaksjon har ikke bare lønnsutgifter, selv om disse dominerer stort. Likevel et historisk øyeblikk, mener Jarvis.

Gitt at det ikke ser ut til å være så mye annonser på latimes.com, virker det hele litt rart. Har noen av leserne her kommentarer? Kan det stemme? Hva med tilsvarende eksempler i Skandinavia/Norge?

For lenge siden, 25 år minst, slukte jeg i løpet av noen sommermåneder et par hyllemeter norsk krigshistorie. Det gjorde inntrykk å lese om nr. 24 og Max Manus. Den vellykkede Manus-filmen inspirerte til en nylesning av “Det blir alvor” (funnet på et antikvariat, “Det vil helst gå godt” jakter jeg fremdeles på). Boktittelen er presis, men lest 63 år etter utgivelsen blir den et understatement. Oslogjengen oppsøkte livsfarlige situasjoner uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Hver dag kunne bli den siste. I dag kan vi ikke håpe å forstå hvilken karakterstyrke som skulle til for å makte dette. I 1995, under femtiårsmarkeringen i Sachsenhausen, snakket jeg med Ole Henrik Moe, en av dem som hadde vært fange der under krigen. “Vi har opplevd menneskeheten under mikroskop. De gode var ekstremt gode, de jævlige ekstremt jævlige,” sa han. Krig setter en på den ytterste prøven. Max Manus og de andre i Oslogjengen besto. Det er også et tegn på Manus’ storhet at fortellingen i “Det blir alvor” er tørrvittig, selvironisk, åpen, med distanse — selv om den er skrevet like etterpå (filmen formidler godt stemningen Manus’ skaper i bøkene sine, svært godt, faktisk). I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Olav Njølstad om betydningen av Oslogjengens aksjoner og den øvrige motstanden mot naziokkupantene:

At Norges frigjøring primært skyldtes den massive krigsinnsats fra våre allierte, var det ingen tvil om. Men for Norge som nasjon ville det gi grunnlag for en helt annen selvaktelse dersom frihetens tilbakekomst ikke bare var andres verk. Etterslekten skulle vite at man også i vårt land hadde vært villige til å slåss mot fienden, enda så overmektig den var.

Max Manus-filmens drag på publikum i 2009 forteller alt om hvor viktig og riktig denne vurderingen var. Filmsuksessen sier også noe om kinofilmens — med en klisje, men dekkende — overlegne dagsordensettende evne. Nå håper jeg bare at denne cinematiske kraften kan bli brukt til å fortelle et annet kapittel fra krigshistorien som vi også trenger å oppleve på ny: deportasjonen av de norske jødene. Denne lenge fortrengte historien er ennå ikke fortalt på en måte som har gitt den dens rettmessige plass i den kollektive hukommelsen (og det finnes også mennesker som åpenbart ikke vet noe om dette i det hele tatt). Også dette er et avgjørende øyeblikk i norsk historie som bare en dramatisert filmatisk framstilling kan yte rettferdighet.

—

Bildet øverst er hentet fra en nettutstilling av Max Manus-dokumenter laget av Riksarkivet (tips: Kulturnett).

Skal bli morsomt å se NRKs trafikktall nå som nyheten om fri nedlasting av alle Beatles’ låter begynner å gå runden internasjonalt. Det dreier seg selvsagt om programserien Vår daglige Beatles. Detaljer på NRK Beta, der man i kommentarfeltet kan se mange lenker til utenlandske nettsteder som har fanget opp nyheten. Vil norskkurs få et oppsving nå?

OPPDATERING: Vel, det var vel ikke akkurat overraskende at dette var for godt til å være sant — litt rart at NRK ikke har lest sine egne avtaler med lupe her.