Blodig alvor

maxmanus_01_1.jpg

For lenge siden, 25 år minst, slukte jeg i løpet av noen sommermåneder et par hyllemeter norsk krigshistorie. Det gjorde inntrykk å lese om nr. 24 og Max Manus. Den vellykkede Manus-filmen inspirerte til en nylesning av “Det blir alvor” (funnet på et antikvariat, “Det vil helst gå godt” jakter jeg fremdeles på). Boktittelen er presis, men lest 63 år etter utgivelsen blir den et understatement. Oslogjengen oppsøkte livsfarlige situasjoner uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Hver dag kunne bli den siste. I dag kan vi ikke håpe å forstå hvilken karakterstyrke som skulle til for å makte dette. I 1995, under femtiårsmarkeringen i Sachsenhausen, snakket jeg med Ole Henrik Moe, en av dem som hadde vært fange der under krigen. “Vi har opplevd menneskeheten under mikroskop. De gode var ekstremt gode, de jævlige ekstremt jævlige,” sa han. Krig setter en på den ytterste prøven. Max Manus og de andre i Oslogjengen besto. Det er også et tegn på Manus’ storhet at fortellingen i “Det blir alvor” er tørrvittig, selvironisk, åpen, med distanse — selv om den er skrevet like etterpå (filmen formidler godt stemningen Manus’ skaper i bøkene sine, svært godt, faktisk). I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Olav Njølstad om betydningen av Oslogjengens aksjoner og den øvrige motstanden mot naziokkupantene:

At Norges frigjøring primært skyldtes den massive krigsinnsats fra våre allierte, var det ingen tvil om. Men for Norge som nasjon ville det gi grunnlag for en helt annen selvaktelse dersom frihetens tilbakekomst ikke bare var andres verk. Etterslekten skulle vite at man også i vårt land hadde vært villige til å slåss mot fienden, enda så overmektig den var.

Max Manus-filmens drag på publikum i 2009 forteller alt om hvor viktig og riktig denne vurderingen var. Filmsuksessen sier også noe om kinofilmens — med en klisje, men dekkende — overlegne dagsordensettende evne. Nå håper jeg bare at denne cinematiske kraften kan bli brukt til å fortelle et annet kapittel fra krigshistorien som vi også trenger å oppleve på ny: deportasjonen av de norske jødene. Denne lenge fortrengte historien er ennå ikke fortalt på en måte som har gitt den dens rettmessige plass i den kollektive hukommelsen (og det finnes også mennesker som åpenbart ikke vet noe om dette i det hele tatt). Også dette er et avgjørende øyeblikk i norsk historie som bare en dramatisert filmatisk framstilling kan yte rettferdighet.

Bildet øverst er hentet fra en nettutstilling av Max Manus-dokumenter laget av Riksarkivet (tips: Kulturnett).

2 Responses to “Blodig alvor”

  1. Ahoo says:

    Hva skal filmen si da?

    At alle har vært urettferdige mot jøder ?

    At Hitler var slem og umenneskelig vet jo alle.

    Men hva skal filmen si om Gaza-krigen. At siden Hitler var umenneskelig med dem, så har de rett å være umenneskelig mot uskyldige folk i Gaza?

    At hele historien skal gjenta seg, men denne gangen med ulike roller:

    Hitler = Israel

    Uskyldige folk i Gaza = Jøder ?

  2. Olav A. says:

    Jeg anbefaler deg å lese “I slik en natt”, Kristian Ottosens bok om deportasjonen av de norske jødene. Ja, alle vet at Hitler var “slem og umenneskelig”. For få kjenner og har tatt inn over seg hvordan holocaust virkelig artet seg i Norge. Jeg tror altså at en kinofilm kan være et veldig viktig bidrag til å rette på dette. Se også Lasse Midttuns drøfting av antisemittisme i Norge.