Foreign Policy magazine is out with a relaunched website with a selection of new blogs, one of them by Dan Drezner (see Undercurrent interview). According to the Passport blog, the objective is to create “a vibrant, daily online magazine of global politics, economics, and ideas.” What’s interesting here is where Foreign Policy is coming from. A very slow bi-monthly print magazine now has a website that is updated many times a day with instant analysis. The web has made such expansion possible for serious print magazines (The Atlantic is another example). Maybe the print versions of these long-form, analytical magazines aren’t as exposed to web migration as daily newspapers. Their “content” lasts longer. Could this print-web combination be a winning media format?
Archive for January, 2009
Print magazine + web: a great combination?
Monday, January 5th, 2009Information overload? Old news!
Sunday, January 4th, 2009Information overload has been a fact since the library of Alexandria, Clay Shirky says in an interview with Columbia Journalism Review. People complain about overload today because the old filters are broken:
So, the real question is, how do we design filters that let us find our way through this particular abundance of information? And, you know, my answer to that question has been: the only group that can catalog everything is everybody. One of the reasons you see this enormous move towards social filters, as with Digg, as with del.icio.us, as with Google Reader, in a way, is simply that the scale of the problem has exceeded what professional catalogers can do. But, you know, you never hear twenty-year-olds talking about information overload because they understand the filters they’re given. You only hear, you know, forty- and fifty-year-olds taking about it, sixty-year-olds talking about because we grew up in the world of card catalogs and TV Guide. And now, all the filters we’re used to are broken and we’d like to blame it on the environment instead of admitting that we’re just, you know, we just don’t understand what’s going on.
There’s also a part II of the interview.
(tip: Bookforum.com).
Nyttårsønske: En informert nettkritiker
Thursday, January 1st, 2009Bibliotekar Aud Gjersdal har fått publisert en kronikk i Bergens Tidende om farer ved internett og blogging, “denne pirrende usaklige offentlighet”. Temaene hun tar opp er viktige. Hun skriver i en stor avis. Hun tilhører en yrkesgruppe som er eksperter på research og på å veilede borgere som søker informasjon. Hvorfor er det da slik at jeg opplever så godt som alle leserkommentarene under artikkelen og blogginnleggene jeg har funnet om den som langt bedre informerte, gjennomtenkte og fornuftige enn Gjersdals tekst? Å… lese Gjersdal produserer samme oppgitte reaksjon hos meg som da BT publiserte en kommentar i 2007 om nettjournalistikk som tyveri. Man får mest lyst til å bare overse hele kommentaren, men plikten kaller, på en måte. Fr. Martinsen sier det best hos Frøken Makeløs:
Den var nesten så kjei den der at jeg hadde lyst til å overse den. Men så står den i en stor avis, men så skriver hun om noe som mange mener og så tok det ene det andre og jeg klarte ikke å stoppe. Siden hun trekker frem det med å være borger i et demokrati så kan man vel si at hun selv er et godt eksempel på at å være gitt spalteplass i et organ med utvelgelse, et hierarkisk system, ikke helt er en garanti for at det klokeste er det som blir valgt ut. Så jippi for at vi kan brøyte oss plass med stemmene våre i tillegg til de måtene vi hittil har hatt for ytring.
Det sies gjerne at folk først blir virkelig skeptiske til journalister når de leser en artikkel om et emne de kan virkelig godt. Unøyaktigheter og feil svekker troverdigheten, men fremfor alt er det når skribenten avslører manglende forståelse av emnets virkelige konfliktlinjer at skepsisen slår inn for alvor.
For det er mer å si om temaet internett og demokratisering, internett og offentlighet. Vi vet ikke alt ennå. Nettet har utvidet ytringsmulighetene for alle, det kan vel ingen bestride. Men øker den politiske deltakelsen av den grunn, slik man gjerne hevder? Øker den enkeltes mulighet for politisk innflytelse? Innebærer det å blogge virkelig at man bidrar til meningsdannelsen i offentligheten? I så fall, hvordan foregår disse prosessene?
Dette er viktige spørsmål å fortsette å bore i. Det er noen som gjør det, også. Matthew Hindman har nylig kommet med boken “The Myth of Digital Democracy”. Her konkluderer han i introduksjonskapittelet:
While it is true that citizens face few formal barriers to posting their views online, this is openness in the most trivial sense. From the perspective of mass politics, we care most not about who posts but about who gets read-and there are plenty of formal and informal barriers that hinder ordinary citizens’ ability to reach an audience. Most online content receives no links, attracts no eyeballs, and has minimal political relevance. Again and again, this study finds powerful hierarchies shaping a medium that continues to be celebrated for its openness. This hierarchy is structural, woven into the hyperlinks that make up the Web; it is economic, in the dominance of companies like Google, Yahoo! and Microsoft; and it is social, in the small group of white, highly educated, male professionals who are vastly overrepresented in online opinion. Google and Yahoo! now claim to index tens of billions of online documents; hierarchy is a natural and perhaps inevitable way to organize the vastness of online content. But these hierarchies are not neutral with respect to democratic values. Understanding the subtle and not-so-subtle ways in which the hierarchies of online life impact politics will be an important task in the twenty-first century. The Internet has served to level some existing political inequalities, but it has also created new ones.
Så nyttårsønsket for 2009 er at den neste norskspråklige kronikkskribenten som skal gå løs på mytene om det demokratiserende nettet først leser seg opp ordentlig — både på “analyseobjektene” (Gjersdal kan umulig ha lest mange setningene i bloggene hun kritiserer i teksten sin) og på relevant litteratur. Det er det minste vi kan forlange. Først når disse kriteriene er oppfylt, kan den interessante debatten begynne.
OPPDATERING 3. januar: Twingly kan brukes til å få en fin oversikt over bloggreaksjonene på kronikken.
