Blasfemiparagrafsaken og politisk blogging

For at politikkbloggere skal kunne spille en rolle i en sak, må de oppdage saken tidlig, få med seg mange i arbeidet med den, og være iherdige, mener Henrik Alexandersson (se intervju). Han var sentral i den svenske “bloggbävningen” om overvåkningsloven og i kritikken av et forslag i EU-parlamentet som kunne ført til krav om registrering av bloggere.

Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.

Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.

bloggerogmedier.jpg

Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.

En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.

Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.

Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.

Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.

Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.

Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.

Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.

I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.

Se også:

Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang

Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag

Indregard: Når blogg blir mobb

Tags: , , ,

3 Responses to “Blasfemiparagrafsaken og politisk blogging”

  1. anonym says:

    Du har mange gode poenger, og vi er nok ikke så uenige. Men jeg har noen kommentarer.

    Metode. Grafen, og illustrasjonen fra forrige sak, er interessante. Men vi snakker her om et såpass lite dataset, at jeg tviler på om metoden du bruker er egnet til å gi et presist bilde av situasjonen. Du har helt sikkert vært redelig, og plukket ut det du mente var relevante nøkkelord. Men med et så lite dataset kan man teoretisk prøve seg frem med forskjellige nøkkelord til man får en graf man liker formen på. Et annet problem er at mange bloggere har adoptert den forferdelige uvanen norsk presse har med å bruke overskrifter som ikke er veldig deskriptive. Jeg tror du kunne fått et mer presist bilde ved å rett og slett å lage en oversikt over alt du har kommet over om denne saken i pressen og bloggsfæren (et manuelt søk kunne bli komplimentert med søk på 20-30 nøkkelord i forskjellige databaser).

    Mange vil nok tolke grafen du har fremstilt ut i fra et slags premiss om at enhver bloggspost eller avisartikkel har like stor påvirkningskraft. Det har de ikke, og grunnen til det er at noen journalister, og noen bloggere, har mer påvirkningskraft enn andre.

    Skal vi forsøke å forstå det som har skjedd må vi gå i dybden. At NTB var først til å omtale saken, skulle bare mangle. Det er et nyhetsbyrå. Minst 6 bloggere omtalte saken i krasse ordelag bare i løpet av fredag den 19. desember, samme dag pressemeligen ble sendt ut. Det slående er ikke at dusinvis andre bloggere skriver om saken i de neste ukene, men at reportasjeavdelingene i avisene som du sier så og si ikke skrev om saken. Det påstås fra pressehold at avisene ikke “oppdaget” saken. Dette er overhodet ikke en troverdig påstand.

    Norsk presse går som regel i takt. Nesten alle redaktørene i de store mediene har gått hovedkurset på Forsvarets Høyskole. De fleste redaktørene er trolig på listene til Forsvarets Høyskole, og får instruks om hvordan saker som kan tenkes å berøre rikets sikkerhet bør håndteres – med andre ord, vinkles eller forties.

    Denne saken var en slik sak. Lovforslaget var begrunnet med å “unngå konflikt” mellom ulike grupper i samfunnet. Med andre ord, en sak av betydning for rikets interne stabilitet. Redaktørene på listen fikk trolig beskjed om å fortie saken, slik at den kunne passere i stillhet uten at noen merket det. På samme måte som diskrimineringsloven ble innført på en udemokratisk måte. Dette var jo grunnen til at lovforslaget ble sluppet fredag den 19. desember like før jul, slik at ingen skulle merke det. Senterpartiets rolle kan tenkes å være skuespill for galleriet, for å avlede fra et større komplott.

    Jeg forstår at hverken du eller Heidi Nordby Lunde kan si hva dere mener om systemet vi har i Norge, hvor så og si alle redaktørene avlyder anbefalinger fra Forsvarets Høyskole. Snakker dere åpent om dette blir det formodentlig ikke mange oppdrag fra mediehusene fremover.

    Men redaktørene og dette systemet med listene er trolig nøkkelen i denne saken. Enten trosset redaktørene anbefalingen de fikk da de så hva som skjedde med oppropet og i bloggsfæren, eller de fikk en kontrabeskjed fra noen høyere oppe.

    Jeg er forøvrig ikke helt enig med deg i fremstillingen av oppropet som “klassisk politisk aktivistarbeid”. Oppropet hadde sitt utspring fra folk som er aktive i bloggsfæren, og ble spredt via blogger og nettsamfunn på en måte som ikke var mulig før.

    Hva som gjorde mest inntrykk på de som kontrollerer listene til Forsvarets Høyskole, tusenvis av underskrifter i løpet av noen dager, alle bloggspostene, eller telefonsamtalene fra politikere som fikk tusenvis av eposter, er et interessant spørsmål. Kanskje var det det samlede inntrykket som gjorde utslaget?

    Hva som virkelig skjedde vil vi kanskje aldri få vite – gravejournalistikk rettet oppover mot makten forekommer sjelden i Norge. Noe for bloggerne å gi seg i kast med kanskje?

  2. Olav A. says:

    Vel, vi er nok en smule uenige om Forsvarets høgskoles rolle i saken!

    Når det gjelder metodekommentaren din:

    Grafen (både denne og den i Mandag Morgen-saken) er ment som illustrererende materiale, ikke noe mer. Men jeg synes de gir gode indikasjoner. I tillegg til søkene har jeg sett over materialet. Det er absolutt ingen tvil om at saken tok av blant bloggere først da oppropet ble lansert. Jeg er enig i at saken fortjener en ordentlig nærstudie hvor man analyserer alt som ble publisert, men det har jeg ikke tid til (kanskje en annen gang). Og jeg har selvsagt ikke et premiss om at et innlegg på en liten blogg har samme gjennomslagskraft som en sak i VG – det sier seg selv.

  3. anonym says:

    “vi er nok en smule uenige om Forsvarets høgskoles rolle i saken!”

    Jeg har ikke noe imot å høre hvilken rolle du tror listene til Forsvarets Høyskole spilte i denne spesifikke saken – hvis du tør driste deg til å si noe konkret. Men tør du ikke, så la det ligge. Ikke bare formuler deg på en måte som gir inntrykk av at jeg ikke vet hva jeg snakker om.

    “jeg har selvsagt ikke et premiss om at et innlegg på en liten blogg har samme gjennomslagskraft som en sak i VG – det sier seg selv”

    Du misforsto meg. Det jeg forsøkte å påpeke var at en slik grafisk fremstilling, hvor artikkelfrekvens plottes over tid, fort tolkes av leseren ut ifra et premiss om at hver artikkel i en avis har like stor påvirkningskraft, og at hver bloggpost har like stor påvirkningskraft. Men slik er det jo ikke, for noen journalister har mer påvirkning med det de skriver enn andre, og det samme gjelder for bloggere. En slik graf kvantifiserer objekter over tid som egentlig ikke like, hvis du forstår hva jeg mener. Men at slike grafiske fremstillinger er nyttig for å danne et raskt overblikk, det er jeg helt enig i. Men som med all statistikk, er det nyttig at den som lager den og formidler den redegjør tydelig for svakhetene (feks det jeg påpekte om at hadde du valgt andre nøkkelord ville grafen kanskje blitt helt annerledes). Som så ofte har presmissene mye og si for senere fortolkninger.

    Forøvrig tror jeg en sak i en liten blogg i gitte tilfeller kan ha større påvirkningskraft enn en sak i VG. Saker i VG har ikke pr definisjon mer politisk påvirkningskraft bare fordi mange leser saken. Ofte kan beslutningstakere nås mer effektivt på andre måter, og blogging er et eksempel på dette.