Jeg har ikke noe imot å høre hvilken rolle du tror listene til Forsvarets Høyskole spilte i denne spesifikke saken – hvis du tør driste deg til å si noe konkret. Men tør du ikke, så la det ligge. Ikke bare formuler deg på en måte som gir inntrykk av at jeg ikke vet hva jeg snakker om.

“jeg har selvsagt ikke et premiss om at et innlegg på en liten blogg har samme gjennomslagskraft som en sak i VG – det sier seg selv”

Du misforsto meg. Det jeg forsøkte å påpeke var at en slik grafisk fremstilling, hvor artikkelfrekvens plottes over tid, fort tolkes av leseren ut ifra et premiss om at hver artikkel i en avis har like stor påvirkningskraft, og at hver bloggpost har like stor påvirkningskraft. Men slik er det jo ikke, for noen journalister har mer påvirkning med det de skriver enn andre, og det samme gjelder for bloggere. En slik graf kvantifiserer objekter over tid som egentlig ikke like, hvis du forstår hva jeg mener. Men at slike grafiske fremstillinger er nyttig for å danne et raskt overblikk, det er jeg helt enig i. Men som med all statistikk, er det nyttig at den som lager den og formidler den redegjør tydelig for svakhetene (feks det jeg påpekte om at hadde du valgt andre nøkkelord ville grafen kanskje blitt helt annerledes). Som så ofte har presmissene mye og si for senere fortolkninger.

Forøvrig tror jeg en sak i en liten blogg i gitte tilfeller kan ha større påvirkningskraft enn en sak i VG. Saker i VG har ikke pr definisjon mer politisk påvirkningskraft bare fordi mange leser saken. Ofte kan beslutningstakere nås mer effektivt på andre måter, og blogging er et eksempel på dette.

Når det gjelder metodekommentaren din:

Grafen (både denne og den i Mandag Morgen-saken) er ment som illustrererende materiale, ikke noe mer. Men jeg synes de gir gode indikasjoner. I tillegg til søkene har jeg sett over materialet. Det er absolutt ingen tvil om at saken tok av blant bloggere først da oppropet ble lansert. Jeg er enig i at saken fortjener en ordentlig nærstudie hvor man analyserer alt som ble publisert, men det har jeg ikke tid til (kanskje en annen gang). Og jeg har selvsagt ikke et premiss om at et innlegg på en liten blogg har samme gjennomslagskraft som en sak i VG – det sier seg selv.

Metode. Grafen, og illustrasjonen fra forrige sak, er interessante. Men vi snakker her om et såpass lite dataset, at jeg tviler på om metoden du bruker er egnet til å gi et presist bilde av situasjonen. Du har helt sikkert vært redelig, og plukket ut det du mente var relevante nøkkelord. Men med et så lite dataset kan man teoretisk prøve seg frem med forskjellige nøkkelord til man får en graf man liker formen på. Et annet problem er at mange bloggere har adoptert den forferdelige uvanen norsk presse har med å bruke overskrifter som ikke er veldig deskriptive. Jeg tror du kunne fått et mer presist bilde ved å rett og slett å lage en oversikt over alt du har kommet over om denne saken i pressen og bloggsfæren (et manuelt søk kunne bli komplimentert med søk på 20-30 nøkkelord i forskjellige databaser).

Mange vil nok tolke grafen du har fremstilt ut i fra et slags premiss om at enhver bloggspost eller avisartikkel har like stor påvirkningskraft. Det har de ikke, og grunnen til det er at noen journalister, og noen bloggere, har mer påvirkningskraft enn andre.

Skal vi forsøke å forstå det som har skjedd må vi gå i dybden. At NTB var først til å omtale saken, skulle bare mangle. Det er et nyhetsbyrå. Minst 6 bloggere omtalte saken i krasse ordelag bare i løpet av fredag den 19. desember, samme dag pressemeligen ble sendt ut. Det slående er ikke at dusinvis andre bloggere skriver om saken i de neste ukene, men at reportasjeavdelingene i avisene som du sier så og si ikke skrev om saken. Det påstås fra pressehold at avisene ikke “oppdaget” saken. Dette er overhodet ikke en troverdig påstand.

Norsk presse går som regel i takt. Nesten alle redaktørene i de store mediene har gått hovedkurset på Forsvarets Høyskole. De fleste redaktørene er trolig på listene til Forsvarets Høyskole, og får instruks om hvordan saker som kan tenkes å berøre rikets sikkerhet bør håndteres – med andre ord, vinkles eller forties.

Denne saken var en slik sak. Lovforslaget var begrunnet med å “unngå konflikt” mellom ulike grupper i samfunnet. Med andre ord, en sak av betydning for rikets interne stabilitet. Redaktørene på listen fikk trolig beskjed om å fortie saken, slik at den kunne passere i stillhet uten at noen merket det. På samme måte som diskrimineringsloven ble innført på en udemokratisk måte. Dette var jo grunnen til at lovforslaget ble sluppet fredag den 19. desember like før jul, slik at ingen skulle merke det. Senterpartiets rolle kan tenkes å være skuespill for galleriet, for å avlede fra et større komplott.

Jeg forstår at hverken du eller Heidi Nordby Lunde kan si hva dere mener om systemet vi har i Norge, hvor så og si alle redaktørene avlyder anbefalinger fra Forsvarets Høyskole. Snakker dere åpent om dette blir det formodentlig ikke mange oppdrag fra mediehusene fremover.

Men redaktørene og dette systemet med listene er trolig nøkkelen i denne saken. Enten trosset redaktørene anbefalingen de fikk da de så hva som skjedde med oppropet og i bloggsfæren, eller de fikk en kontrabeskjed fra noen høyere oppe.

Jeg er forøvrig ikke helt enig med deg i fremstillingen av oppropet som “klassisk politisk aktivistarbeid”. Oppropet hadde sitt utspring fra folk som er aktive i bloggsfæren, og ble spredt via blogger og nettsamfunn på en måte som ikke var mulig før.

Hva som gjorde mest inntrykk på de som kontrollerer listene til Forsvarets Høyskole, tusenvis av underskrifter i løpet av noen dager, alle bloggspostene, eller telefonsamtalene fra politikere som fikk tusenvis av eposter, er et interessant spørsmål. Kanskje var det det samlede inntrykket som gjorde utslaget?

Hva som virkelig skjedde vil vi kanskje aldri få vite – gravejournalistikk rettet oppover mot makten forekommer sjelden i Norge. Noe for bloggerne å gi seg i kast med kanskje?