Pressestøtte eller journalistikkstøtte?

Helge Øgrim ba om innspill til en kommentar om pressestøtten. Det er definitivt rett tid å diskutere den nå, men samtidig uhyre vanskelig å få en åpen debatt i gang. Paradoks? Ikke egentlig — det dreier seg om makt og egeninteresser. De som mottar pressestøtte ønsker å sitte stille i båten i frykt for å miste den, og regjeringen vet at det neppe er noe å vinne på å dra i gang en debatt med uvisst utfall. Kritikerne av pressestøtten har heller ikke vært særlig oppfinnsomme til nå med å komme opp med alternative modeller.

Derfor kommer et nytt initiativ fra Danmark i nøyaktig rett tid. Der har nettavisen MediaWatch dratt i gang en alternativ mediekommisjon, som kort og godt skal besvare to spørsmål: Hvorfor skal vi støtte mediene? Hvordan skal vi støtte mediene?

Så hvorfor ikke gjøre det samme i Norge? Istedenfor å sitte og vente og beklage seg over at Trond Giske ikke vil og at Mediebedriftene er fornøyd med status quo (eller bare vil øke beløpene innen dagens pressestøtteordninger), kan vel noen her gå sammen om et tilsvarende initiativ. Både mediefolk, medieforskere og politikere bør være med, som hos danskene, men i tillegg hadde det vært viktig å få med noen uavhengige bloggere og andre utenfor det etablerte mediepolitiske systemet.

Her er et par innspill — sikkert uferdige — til hvordan man kunne tenkt nytt om pressestøtte. Debatten bør starte uten et premiss om å ta støtten fra Dagsavisen & co. Da er det kanskje en sjanse for at alle aktører blir med. Altså innspillene:

  • Oppstartsstøtte: Det er i dag enklere enn noen gang å starte ny medievirksomhet. Den store utgiftsposten for nettmedier er lønn til redaksjonelle medarbeidere. “Presse”-støtte til nye nett-initiativer er derfor effektivt — den går nesten utelukkende til selve journalistikken. Man kan altså få mye ut av relativt beskjedne beløp i oppstartsstøtte. Støtten kan for eksempel gis for to år. Innen den tid bør man ha fått svar på om en nettvirksomhet vil klare å stå på egne ben økonomisk, ved hjelp av reklameinntekter eller annet. Slik får en også effektivt testet nye forretningsmodeller for journalistikk i dag — akkurat det som diskuteresheftig for tiden.
  • Prosjektstøtte: Her kan støtte gå til den enkelte journalist eller gruppe av journalister, som slik kjøpes fri til ambisiøse prosjekter — om det så er reportasjeserier, graveprosjekter, utvikling av nye konsepter innenfor datastøttet journalistikk… Det kunne knyttes ulike betingelser til støtten, som at resultatet skulle gjøres tilgjengelig for alle medier, eller at man hadde en forhåndsavtale med en redaksjon om publisering. Igjen ville altså støttebeløpet gå direkte inn i journalistisk produksjon.

Hvor mye penger burde stilles til disposisjon? Tja, den direkte produksjonsstøtten er i dag på rundt 300 millioner. Man ville få til mye med 10 prosent av dette.

Hvem skal stille med midlene? I Norge tenker vi gjerne automatisk på staten. Men det er absolutt ingenting i veien for at private aktører, organisasjoner og stiftelser kunne bidra — det ville vært ønskelig, spør du meg. Fritt Ord gjør jo mye allerede. Andre kan komme til.

(For ordens skyld: Formannen i den danske alternative mediekommisjonen er en venn av meg).

2 thoughts on “Pressestøtte eller journalistikkstøtte?

  1. Ikke overraskende er Olav Anders i gang med å beskrive utfordringene, mens jeg selv ikke fikk til leder om samme emne. Nok om det :-)

    Det er jo noen åpenbare problemer med å opprettholde dagens system. Det sementerer et medielandskap som bygger på de forrige teknologiene.

    Fordelene er vel klarest i lokalsamfunn der annonsegrunnlaget er svakt og det kanskje er vanskelig å opprettholde avisa uten statsbidrag. Dessuten er Klassekampen avhengig av staten, men kunne antakelig også vært finansiert av høy pris, stiftelser, foreninger og private givere. Kanskje ville det gjort avisa bedre (jevnere kvalitet, færre overliggere fra fortid).

    Støtten til Nationen kunne vel gå omveien om landbruksbudsjettet?

    Dagsavisen synker trass 40 mill pluss fra pressestøtten. Begrunnelsen om politisk mangfold, som vel var utgangspunktet, er ikke lenger så klart til stede. Det er jo heller overvekt av venstrestemmer i mediene, selv om perspektivet er middelklasse.

    Samtidig er det vel litt problematisk at så mange medier og journalister har direkte interesse av bestemte valgutfall for jobbsikkerhet, lønn og eksistens?

    Så lenge det er sånn, virker det litt urealistisk å fordele pengene på ny måte. Men jeg syns du har et godt poeng når du påpeker at støtte til nye medier går direkte til journalistikk, mens mye av dagens svis av på tømmer og drivstoff.

  2. Urealistisk, ja. Debatten kan ikke starte der, med et premiss om at x prosent av den nåværende pressestøtten skal tas fra dem som mottar nå. Det må være et friere grunnlag. Dessuten tror jeg altså at debatten må startes av andre enn de med sterke egeninteresser i status quo. Det virker passivt på grensen til det uansvarlige ikke å problematisere et system for mediestøtte som ble laget samtidig med Arpanet. En alternativ utredning kunne også tatt i betraktning NRK-lisensen — for å se helheten i mediestøttesystemet. Jeg vil hevde at det er sterkere objektive grunner for en utredning i dag enn det var for ti år siden, da den forrige utredningen ble laget.

Comments are closed.